I gårsdagens A-magasin har Vetle Lid Larsen et fantastisk “Utfall“. Jeg har jo tidligere skrevet om båttrafikken her sør. Blant annet i innlegget “Jeg lever fortsatt“. I denne oppføringen inneholder teksten til Larssen.
Sørlendingens sjel
Hvert år bekrefter Sørlandet det vi alle vet: en god stereotypi er alltid sannere enn 50 årlige forskningsrapporter. For det er mye i sammenligningen mellom sørlendingen og hummeren: treige, redde, utrydningstruet uten å vite om det, med små underkropper og svære klør trekker de seg baklengs inn under steinen og blir stående.
Hvorfor har alltid sørlendingen slått ned østlendingen? Sørlendingen har vært sett på som enkel, misunnelig og usikker. Jeg har selv møtt sørlendinger som bare justerer ansiktsuttrykk én gang i timen – når de skal sjekke været eller spy.
Men når armadaen av østlendinger i juli stanger nedover sørlandskysten i sine gigantiske dypfrysere- båter du hverken kan bade, fiske eller – ja – spy fra – blir selv sørlendingen en fest. I et lite formørket øyeblikk hvert år pløyer den ene innlandsidioten etter den andre seg ned gjennom sundet i 90 knop, i sjøgående konstruksjoner totalt fremmedgjorte fra det elementet de er satt inn i, med en eim etter seg av deo, Botox og hormonelle forstyrrelser. Heller 100 sørlendinger oppå hverandre enn én av disse flybridge-konene fra Asker som får mumiene i nasjonalmuseet i Kairo til å se ut som om de var født i går.
Og etter dem kommer syndfloden: et haleheng av dritthvalper fra Oslo vest: fjortiser som trøkker seg sammen ti og ti i 400-hesters RIB-er, med hvite dassruller rundt hodet og Minor Majority på 100 decibel; Velstands-Norges gullgutter som gir hver nedslagning foran kulturhuset i Arendal, hvert brukne kjevebein, hver blødende nese en snev av guddommelig rettferdighet. På et øyeblikk er den gamle kyststripen, så enestående i sin skjønnhet, så brutal og naken i mild på samme tid, forvandlet fra natur til freakshow.
Men sørlendingen er taus under denne innmarsjen av barbarer. Han har sett alt, tålt alt, holdt ut alt. Han kommer fra en landsdel som aldri var tilbakestående eller provinsiell, som tvert imot i århundrer var ledende i handel og kultur, åpen for impulser, i kontakt med verden, internasjonal og fordomsfri og med landets vesentligste bidrag til arkitekturhistorien: sørlandshuset; nøysomt, praktisk, vakkert, plassert i naturen som om det var grodd opp der. En arv dagens arkitekter i landsdelen gjør alt de kan for å fornekte. Ja, først gjorde østlendingene alt for å ta fra denne landsdelen dens sjel. Så gjorde sørlendingene resten.
Men ved neste fullmåne ligger sundet igjen befridd og stille.
Jeg tar bare av meg Buffen og sier – VEL SKREVET, kjære Vetle!
Teksten hans sto på s. 4 i A-magasinet 8. august 2008.
