Jeg har jo blitt veldig glad i en bestemt keltisk velsignelse, men i siste Over Alt (2007) fant jeg to til. Her er de:
Må regndråberne falde blidt på dine øjenbryn
Må de blide vinde forfriske din ånd
Må solskinnet lette dit hjerte
Må dagens byrder hvile let på dig
Og må Gud indfolde dig
i sin kærlighets kappe.Må Gud være med dig
på hver snæver vej
Må englene være med dig
på hver højderyg, i hver strøm,
hvert hav eller land, hver vej og eng
Genem bølgerne som falder
eller knejser
På hver eneste del af vejen, du går.
Den jeg kan fra før av (også med melodi) er denne:
Må din vei komme deg i møte
Vinden alltid være bak din rygg
Solens lys, leke på ditt kinn
Regnet faller vennlig mot ditt kinn
Og må Guds gode hånd, verne om deg,
til vi møtes igjen.
Andre setning blir litt postmoderne, og jeg tror enn bedre oversettelse ville være “Vinden alltid fylle dine seil“. Tror det var Eivind som gjorde meg oppmerksom på dette, og jeg er tilbøyelig til å være enig. Livet hadde blitt kjedelig hvis jeg bestandig skulle hatt medvind! 🙂
Begge de nye velsignelsene sto i artikkelen “Tårernes mosaik” av Elizabeth Knox-Seith.
