Fremmedgjøring – et møte med Scott

Jeg har tenkt en del på dette med fremmedgjøring i det siste. At vi gjør oss mer og mer teknologisk avhengig. Så leser jeg “Alkejegeren” av Gabriel Scott (i en utg. fra 1946), og oppdager at han har skildret mine tanker lenge før jeg ble påtenkt under stjernene…

Her skriver han nemlig allerede på s. 2:

“Mennesket har … innrettet sig kunstig og lever et kunstig liv, det har mere og mere skilt lag med naturen og forsaknset sig mot den på alle måter og stengt den ute så godt det kan. Det har gjort sig avhengig av tusen ting, og det har mistet tilpassingsevnen og er forunderlig hjelpesløst når det kommer ut i naturen og ikke har sine remedier med sig. Mens fugle og selen er blitt ved sitt, har mennesket vandret andre veier og søkt høiere mål i stedet – så tror det iallfall selv. Det har villet underlegge seg jorden, det er i stedet blitt en slave og treller i gruber, kontorer, fabrikker, et hjul i sine egne maskiner og vil engang bli knust av dem.”

Så går det noen tiår, og tankene hos Scott er ikke mindre aktuelle… Det slår meg stadig at det meste er tenkt fra før, men at så mye er tenkt at vi nå nesten har levd et liv før vi har oversikten… Dessuten er det så mye unyttig kunnskap og underholdning som må vike plass for hva som EGENTLIG er viktig.

Jeg lurer på hva Gabriel ville synes om mennesket i dag – i 2008? Hva om han sto opp fra de døde, og ble plassert midt i Sørlandssenteret? Hadde han latt seg rive med i strømmen, og etablert både www.gabrielscott.no og gabriel@scott.no? Hva hadde vært hans syn på drivhuseffekt- og fattigdromsproblemer? Globalisering? For ikke å glemme ny E-18 som i disse dager voldtar skogene i hans nærområde i Lillesand?

Jeg er rimelig sikker på at kinnene til Gabriel er ganske så tårevåte der han titter ned på oss mennesker. På hvordan vi går fortere og fortere rundt gullkalven. Hvordan vi tror at jorden kan utnyttes og utnyttes, og at teknologi skal hjelpe oss. Innerst inne vet vi at dette er feil. Vi vet at vi er natur, og avhengig av naturen. At teknologien (gjerne representert ved bilen) er blitt Gud og fått all makt på jord, er ganske så sikkert noe vi vil bli “knust av” på lang sikt…

I mitt gjensyn med Scott i en annen verden, vil mitt første ord være “Unnskyld”. Du gjorde det så tydelig, men fremdeles klarte jeg ikke å gjøre noe med det… Men, før vi møtes – skal jeg gjøre mitt beste her på jorden. Aldri slå meg til ro med urettferdigheten, forurensningen og at vi ikke er ydmyke i vårt forhold til naturen. Det kan aldri bli nok, men jeg skal alltid forsøke. Litt til – stadig litt til. Hvis det ikke hjelper, så har jeg i alle fall forsøkt!

(Kjenner du ikke Sørlandets fantastiske forfatter, så kan du finne mer informasjon om han hos Gabriel Scott Selskapet, og under Gabriel Scott i Wikipedia.)

Et par dager senere: Det er ikke fritt for at jeg har funnet litt flere passasjer i “Alkejegeren” som jeg gjerne vil ta vare på. Først et som omhandler forholdet dyr-mennesker (s. 121):

“… mennesket er ikke så verdifullt et vesen, som det innbiller sig å være. Jeg har ofte undret med mig selv om her er ikke andre skapninger som i grunnen er lenger fremme enn oss. Den her forstanden vi setter så høit og som vi skal ha forut for dyret – jeg har ikke forstått annet enn at de fleste skapninger i verden greier sig vel så godt foruten, iallfall at de greier sig bedre enn vi.”

Dette er jo et ganske hardt skudd i baugen på antroposentrismen (mennesket i sentrum).

Den neste passasjen er en beskrivelse av hans oppholdssted. Han (Tore) lager et telt i båten, og lever flere dager i strekk i dette. Jeg kjenner at dette også er en god beskrivelse av min oppfattelse av teltlivet med kajakk. Passasjen står på s. 145:

“… Det at han med så enkle midler var i stand til å holde det stangen, skapten en følelse av lykke i sinnet. Det strømmet et velvære inn i ham, en inderlig tilfredshet med alt, han lå ikke i en lummer seng med vegger omkring og tak over – avstengt fra det som var livet selv. Han lå midt i det og hadde det om sig og hørte det pusle hele tiden og delte det med fuglen og fisken, det åpnet for sine hemmeligheter og gjorde ham meddelaktig efter hvert. Han følge sig så velsignet fri, det var som han hadde slitt en lenke eller skrellet en pinnende ham av sig – hør, regndråpene danset på duken, det var et sorl av blide små toner som hver især hadde sin lille klang og dryppet sin lille stemning i øret. Og vannet skvulpet så sakte om båten. Det var slik en god lyd det med – Tore sovnet fornøid inn med en god dag i vente under sommerregnets rislende spill.”

Teltlivet er helt klart undervurdert. Det er særlig dtte med “avsteng fra det som var livet selv” som tiltaler meg veldig…

Dagen etter: I går ble jeg ferdig med boken, og det var utrolig mange flotte passasjer mot slutten. Jeg klarer ikke å unngå og sitere noen av dem her… Den første er fra s. 191-192, og omhander innføringen av motor i skjærgården:

“Det er kommet en ny lyd skjærene, et putter som høres langveis omkring og riktig smeller i holmeveggene og innvarsler en ny tid. Det er begynt så spredt og så stille at en i begynnelsen ikke enste det større, men det har øket på efter hvert og bredt sig langs kysten som noen slags farsott og avløst de gamle rosangene helt. Mennesket har opfunnet en ny maskin og går frem i sin krig med naturen, det har vel ikke helt seiret enda men det vil nok gjøre det omsider. Hør det tikker og hakker omkring, lyden øker på efter hvert og tiltar sikkert fr år til år, det er civilisasjonen som brer seg, tidens og fremskrittets egen støi. Det er jorden som blir gjort underdanig, det er mennesket som trenger erobrende frem og har utsjaltet hjertet for hjernen og underlegger sig nytt land. Hvad gjør det om det tramper litt ned på sin ferd – er det ikke skapningens herre som går frem med utviklingens rett? Det kan ikke ta unødighe hensyn, det kan ikke la følelsene råde, her er ikke bløtaktighet på sin plass. Her må veies med andre vekter, her gjelder det større verdier, høiere mål og videre utsyn – så må det vike for tiden alt sammen. Livet er ikke lenger det første, det er tiden som er det første – følge med tiden heter det. Og mennesket setter farten op og haster hesblesende efter i takt med tidens tikkende puls – bare ikke bli akterutseilt, bare presse på det en orker, det er farten det kommer an på, omforandring på alle områder, fremskritt, fremskritt for enhver pris! Og fremskritt er atl som heter maskiner, alt som kan frita det fra å utføre hvad det har funnet sig vel ved før. Så utfolder det sig i all sin glans og vender ryggen til livet og strirrer på fremskrittet i stedet og lar maskinene spille op og rykker frem på natruens bekostning mot det som det kaller kulturens seier. Det forstår ikke, mennesket, at mens det ødelegger naturen, ødelegger det også sig selv. Det er blitt så klokt efterhånden at det fatter ikke livet for bare forstand.”

Dette er rimelig kraftig kost…. Hovedpersonen Tore må til slutt også skaffe seg båt med motor, men liker det ikke. Scott skriver videre på s. 194:

“… Nu snurrer det aksler og hjul overalt, støien, farten og travelheten vokste, skøiter og jakter kom dunkende langs leden og la et oljebelte efter sig i vannet. Det var også kommet en ny lukt, en søt og kvalmende og motbydelig dunst som følger båtene hvor de går – det er tidens egen stinkende ånde som oser ut av dens hostende svelg og forpester luften omkring. Det er fremskritt på alle områder, mennesket går under i fremskritt, naturånden i det dør ut – den ene tar efter den andre, så kan det ikke annet være enn at særpreget utslettes omsider. Mat, klær, bohave, seder – det blir efterhånden ens hvor en kommer, egenarten har ophørt å være, den skal ikke lenger være, det gjelder ensartetheten nu. De tar efter alle steder, de tar godt efter i skjærene med -“

Akkurat som i vår tid var det viktig å “bli noe”, og Tore er jo bare fisker og jeger. Scott skriver om tankene hans:

“Jeg vet nok at det ikke er blitt noe av mig, men jeg har oplevd livet i stedet, som ikke så mange nu om stunder!”

Han utdyper dette temaet vider e på s. 208-209:

“… han visste noe om livet, han visste noe om det å leve – om slitets og arbeidets stille gjerning. Fattig liv, snakket de om – et rikt liv, et levende liv, han eide et skattkammer av et sinn, sol, sjø, himmel og blest, det har vandret gjennem ham år efter år og hopet rikdommer op i hans indre. Dette var det riktige livet, det andre var bare noe som menneskene hadde gjort det til. han går med en overflod inni sig, det er vel ikke gangbar mynt, men han prøver ikke heller å bytte den ut.”

Også “behov” og “nok” berøres i boka. På s. 205 står det:

“Mennesket har behov nok om de ikke skal gjøre seg flere enn de har.”

Scott kommer stadig tilbake til dette med at tiden overvinner Livet, og at vi til slutt står igjen med bare forstanden. Slik sett representerer han på en flott måte romantikkens slagside mot opplysningstiden. På s. 208 står det:

“Tidsmennesket jager bare videre frem, det har ikke stunder til føleri, det har annet å tenke på, og mens det tenker på dette annet, tørres det ut på sinnet og sjelen og blir hulere og tommere efter hvert – til slutt har det bare forstanden igjen.”

Avslutningen i boka er også sterk:

“… Tiden, tiden roper folk og tror at de rører ved nerven, det er ikke tiden det kommer an på, det er ikke tiden det gjelder, det er livet selv.
Noe som et mismot piller ved hjertet – om istiden vilde komme igjen, ønsker han, og husker havisen den gangen hvordan den skrapte holmene rene og skurte tangen og ruren vekk. Om istiden vilde komme igjen, om breen vilde ta fatt som før og skure civilisasjonen av jorden, så mennesket kunde begynne fra nytt.”

Jeg må innrømme at “Alkejegeren” har berørt meg sterkt! Anbefales!

Om Lars

Jeg bor i Kristiansand, og lever av havpadling. Mer info om meg og firmaet på www.digital-info.no
Dette innlegget ble publisert i Bøker. Bokmerk permalenken.

7 svar til Fremmedgjøring – et møte med Scott

  1. Tilbaketråkk: homo ludens » Blog Archive » Mye snø i fjellet...

  2. Gisle Haugum sier:

    Hei enda en gang.
    Satt her og kliket meg videre og fant artikellen om Scott. Måtte bare si at jeg er så enig med deg.

    Det er godt å se at flere føler det samme.

  3. Lars sier:

    Takk for den Gisle! Nå har jeg lagt ut et par sitater til fra boka…

  4. Lars sier:

    Da er boka ferdig lest, og den skal helt klart tas frem på padletur i Kristiansands skjærgård… Meget sterk og vis lesning… Denne boka kommer ikke til å gå i glemmeboken med det første…

  5. Karsten sier:

    “Mennesket har … innrettet sig kunstig og lever et kunstig liv, det har mere og mere skilt lag med naturen og forsaknset sig mot den på alle måter og stengt den ute så godt det kan. Det har gjort sig avhengig av tusen ting, og det har mistet tilpassingsevnen og er forunderlig hjelpesløst når det kommer ut i naturen og ikke har sine remedier med sig”

    eller som en indianer jeg hørte et intervju med en gang sa,” du skal ikke eie mer enn du får plass til i en tipi”. Nå har jo “tipiene” våre blitt ganske stooore etterhvert da:-)vanskelig å leve etter den i dag

  6. Tilbaketråkk: Innlegg nr. 3000 | homo ludens

  7. Tilbaketråkk: HomoLudens.no – 10 år | homo ludens

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.