På SOL Debatt fant jeg ved en tilfeldighet “Den siste Messias” av Peter W. Zapffe. Dette er en fantastisk tekst (har ikke sjekket om den er identisk med originalen). Jeg tar meg den frihet å sitere den inn her i bloggen, så får jeg heller fjerne den hvis advokatene kommer for å ta SOL… Dette er en tekst som fortjener å leve på nett!
Den siste Messias
I
En natt i lengst forsvunne tider våknet mennesket og så seg selv.
Han så at han var naken under kosmos, hjemløs i sitt eget legeme. Allting oppløste seg for hans prøvende tanke, under over under, redsel over redsel sprang ut i hans sinn.
Da våknet også kvinnen og sa at det var tid for å gå ut og slå noe ihjel. Og han grep sin bue, frukten av åndens og håndens forening, og gikk ut under stjernene. Men da dyrene kom til sine vannhull, hvor han ventet dem av gammel vane, da kjente han ikke lenger tigerspranget i sitt blod, men en stor salme om lidelsens broderskap mellom alt som lever.
Den dagen kom han ikke hjem med bytte, og da de fant ham ved neste måneny, satt han død ved vannhullet.
II
Hva var skjedd? Et brudd på selve livs-enheten, et biologisk paradoks, en uhyrlighet, en absurditet, en hypertrofi av katastrofal natur. Livet hadde skutt over målet og sprengt seg selv. En art var blitt væpnet for sterkt, – ånden gjorde den ikke bare allmektig utad, den var like farlig for sin egen velferd. Dens våpen var som et sverd uten grep og plate, en tveoddet klinge som kløver alt; men den som vil bruke det må gripe om eggen og vende den ene odd imot seg selv.
Tross sine nye øyne hadde mennesket fremdeles sin rot i stoffet, dets sjel var innspunnet i det og underlagt dets blinde lov. Men samtidig kunne han se på stoffet som en fremmed, sideordne seg med andre fenomener, gjennomskue og plassere sine egne vitale prosesser. Han kommer til naturen som en ubuden gjest; forgjeves rekker han sine armer ut og bønnfaller om å bli gjenforenet med det som har skapt ham: Naturen svarer ikke mer, den gjorde et under med mennesket, men siden kjente den ham ikke. Han har mistet sin hjemstavnsrett i universet, han har spist av kunnskapens tre og er utstøtt av paradiset. Han er mektig i den nære verden, men han forbanner sin makt fordi han har kjøpt den for sin sjels harmoni, sin uskyldstilstand, sin borgfred i livets fang.
Så står han da der med sine syner, forrådt av altet, i undring og angst. Også dyret kjente angst, i tordenvær og under løvens klo. Men mennesket fikk angst for selve livet – ja for sitt eget vesen. Livet – det var for dyret å kjenne kraften spille, det var brunst og lek og kamp og sult, og så var det og bøye seg inn under selvfølgelighetens lov tilslutt. Lidelsen er hos dyret begrenset til seg selv, for mennesket slår den hull inn til verdensangsten og livsfortvilelsen. Alt fra barnets ferd på livets elv står dødens fossedur høy over dalen, alltid nærmere, og gnager, gnager på dets glede. Mennesket ser ut over jorden, og den ånder som en stor lunge; ånder den ut, da stimer der yndige liv fra alle porer og strekker armene mot solen, men ånder den inn, da går der et bristningens stønn gjennom vrimmelen, og likene pisker i marken som byger av hagl. Ikke bare sin egen dag så han, men kirkegårdene vrengte seg for hans blikk og sunkne årtuseners jammer hylte imot ham fra de gresselig forfalne skikkelser, mødrenes jordvordne drømmer. Fremtidens forheng revnet og viste ham et mareritt av endeløse gjentagelser, et sanseløst søl med organisk stoff. Menneskemilliardernes lidelser holder sitt inntog i ham gjennom medlidenhetens port, fra alt som skjer kommer hånlatteren over rettferdighetskravet, hans dypeste ordnende prinsipp. Han ser seg selv bli til i sin moders liv, han holder sin hånd i været og den har fem grener, hvorfra kommer dette djevelske femtall, og hva har det med min sjel å gjøre? Han er ikke lenger selvfølgelig for seg selv, – han kjenner på sitt legeme i den høyeste redsel: dette er deg og hit rekker du og ikke lenger. Han bærer et måltid i seg, det var et dyr igår som selv kunne løpe omkring, nå suger jeg det opp og gjør det til en del av meg selv, og hvor begynner jeg og hvor slutter jeg? Tingen kjeder seg sammen i årsak og virkning, og alt han vil gripe oppløser seg for den prøvende tanke. Snart ser han mekanikken endog i det som før var ham helt og kjært, i sin elskedes smil, – der er også andre smil, en revnet støvel med tær. Tilsist er tingenes egenskaper bare egenskaper ved ham selv, intet eksisterer uten han selv, alle linjer vender tilbake i ham selv, verden er bare et spøkelsesaktig ekko av hans egen stemme – han springer opp med høye skrik og vil spy seg selv ut på marken sammen med sitt urene måltid, han kjenner vanviddet komme og vil søke døden før han mister evnen endog til det.
Men som han står overfor døden som det umiddelbart neste, da fatter han også dødens vesen og den kosmiske velde i det skritt han er iferd med å gjøre. Hans skapende fantasi bygger nye fryktelige muligheter bakom dødens teppe, og han skjønner at der ikke er tilflukt selv hos den. Og nå kan han følge omrisset av sin biologisk-kosmiske situasjon: Han er universets vergeløse fange, han oppbevares for å hjemfalle til navnløse muligheter.
Fra dette øyeblikk befinner han seg i en tilstand av kronisk panikk.
En slik “kosmisk panikkfølelse” er fundamental i ethvert menneskesinn. Rasen synes forsåvidt å være forutbestemt til undergang, som enhver effektiv virksomhet til bevarelse og fortsettelse av livet er utelukket, når individets hele oppmerksomhet og energi går med til å utholde eller avreagere den katastrofale høyspenning i dets eget indre.
Dette at en art blir livs-udyktig ved overutvikling av en enkelt evne, er en tragedie som ikke bare har rammet mennesket. Således mener man for eksempel at visse hjorter i paleontologisk tid bukket under, fordi de fikk for store horn. Mutasjonene må oppfattes som blinde, de arbeider, kastes frem, uten interessekontakt med miljøet.
Under depressive tilstander kan sinnet oppleves i billede av et slikt gevir, som i all sin fantastiske prakt knuger sin bærer til jorden.
III
Hvorfor er menneskeslekten da ikke forlengst død ut under store vanviddsepedemier? Hvorfor er det bare et forholdsvis lite antall individer som forkommer fordi de ikke kan holde livspresset ut, – fordi erkjennelsen gir dem mer enn de kan bære?
Såvel åndshistorien som iaktagelsen av oss selv og andre gir basis for følgende svar: De fleste mennesker lærer å redde seg selv ved kunstig å redusere sitt bevisshetsinnhold.
Dersom kjempehjorten med passende mellomrom hadde brukket av de ytterste grener av sine horn, kunne den kanskje holdt det gående ennå en tid. I feber og bestandig smerte, ganske visst, i forræderi mot sin sentrale ide, mot kjernen i sin eiendommelighet, ti fra skapningens hånd fikk den det kall å være hornbæreren fremfor markens dyr. Hva den vant i fortsettelse, ville den miste i mening, i livsreisning; altså en fortsettelse uten håp, et tog ikke opp mot bekreftelsen alltid fornyede ruiner, et selvødeleggende kappløp med blodets hellige vilje.
Identiteten mellom livsmål og undergang, det er både for kjempehjorten og for mennesket livets tragiske paradoks. I hengivende Bejahung bar den siste cervus giganticus slektens merke frem til styrtningen. Mennesket redder seg og fortsetter. – Det foretar, for å bruke et hevdvunnet uttrykk i utvidet betydning, mere og mindre bevisst en fortrenging av sitt skadelige bevisshetsoverskudd. Denne prosess foregår praktisk talt uavbrutt så lenge vi er våkne og virksomme, og danner en betingelse for sosial innpassing og det som populært kalles sunn og normal livsførsel overhodet.
Psykiatrien arbeider ennå under den forutsetning, at det “sunne” og livsdyktige er ett med det personlig høyeste. Depresjon, “livsangst”, spiseforstyrrelser o.l. gjelder uten unntagelse som kjennetegn på patologisk, syk tilstand og behandles deretter. I en rekke tilfeller er disse fenomener imidlertid bud fra en dypere og mere umiddelbar fornemmelse av livet, bitre frukter av den tankens eller følelsens genialitet, som er roten til antibiologisk tendens. Det er ikke sjelen som er syk, men beskyttelsen som enten svikter, eller avvises fordi den riktig – oppfattes som forræderi mot jegets høyeste evne.
Det samlede liv, som vi ser for våre øyne idag, er fra innerst til ytterst gjennomspunnet med fortrengningsmekanismer, sosialt og individuelt; vi kan spore dem helt ut i dagliglivets alminneligste formler. De danner en broget og uoverskuelig mangfoldighet, men det synes dog berettiget å peke på minst fire hovedtyper, som naturligvis forekommer i alle mulig kombinasjoner: isolasjon, forankring, distraksjon og sublimasjon.
Ved isolasjon forstår jeg her en fullt vilkårlig bortvisning fra bevisstheten av forstyrrende og destruerende tanker og følelser. (Engstrøm: “Man skal ikke tenke, det bare forvirrer.”) Fullt utbygget og nesten i form av brutalisering kan den iakttas hos visse leger, som i selvbeskyttelsesøyemed bare ser den tekniske side av sin profesjon. Den kan også utarte til ren forpøbling f.eks. hos alminnelige bøller og hos medisinske studenter, hvor enhver ømfindtelighet for livets tragiske sider forsøkes utryddet med vold (fotball med kadaverhoder o.l.).
I det daglige samkvem viser isolasjonen seg i en alminnelig overenskomst om gjensidig fortielse. Først overfor barna, for at de ikke straks skal bli vettskremt av det liv de nettopp har påbegynt, men ha sine illusjoner i behold til de kan tåle å miste dem. Til gjengjeld får barna ikke genere de voksne med ubeleilige hentydninger til kjønn, do og død. Mellom de voksne innbyrdes gjelder reglene om “god tone”, og i åpen manifestasjon kan vi se mekanikken, hvor en mann som gråter på gaten, blir fjernet ved politiets hjelp.
Også forankringsmekanismen er i funksjon fra den tidlige barndom av: foreldrene, hjemmet, gaten blir selvfølgelige for barnet og gir det trygghetsfølelse. Denne krets av opplevesesverdier er den første og kanskje lykkeligste beskyttelse mot “kosmos” vi lærer å kjenne gjennom hele vårt liv, og i dette forhold ligger der utvilsomt også en forklaring på den meget omskrevne “infantile binding”; spørsmålet om hvorvidt denne også er seksuelt betonet spiller ingen rolle i denne forbindelse. Når barnet senere oppdager at disse holdepunkter er like “tilfeldige” og “forgjengelige” som alle andre, opplever det en krise av rådvillhet og angst, og ser seg straks om etter en ny forankring: Til høsten skal jeg på ungdomsskolen. Dersom utskiftningen av en eller annen grunn ikke lykkes, kan krisen enten ta dødelig forløp, eller der inntrer hva jeg vil kalle forankringskrampe: man tviholder på sine døde verdier og skjuler best mulig for seg selv og andre at de er defekte, at man er sjelelig insolvent. Følgen er permanent utrygghet, “mindreverdighetsfølelse”, overkompensasjon, nervøsitet. Forsåvidt en slik tilstand kommer inn under visse kategorier, er den gjenstand for psykoanalytisk behandling, hvorved overgangen til nye forankringer søkes fullbyrdet.
Man kunne betegne forankringen som en fastlegging av punkter i, eller en oppbygning av murer rundt bevissthetens likvide kaos. Sedvanligvis foregår den ubevisst, men kan også skje med full bevissthet (man “setter seg et mål.”) Allmennyttige forankringer blir omfattet med sympati, den som “ofrer seg helt for” sin forankring (firmaet, saken) settes opp som mønster. Han har dannet et kraftig bolverk mot livsoppløsningen, og ved suggesjon har andre nytt godt av hans styrke. I brutalisert form, som bevisst aksjon, kan vi møte den hos “utglidende” vivører. “Man får gifte seg itide, så kommer skrankene av seg selv.” Her konstituerer man en nødvendighet i sitt liv, slipper innpå seg et opplagt onde etter eget syn, men en støtte for nervene, en høykantet beholder for en livsfornemmelse som etterhvert er blitt mere og mere klyset. Ibsen viser hos Hjalmar Ekdal og kandidat Molvik blomstrende eksempler (“livsløgn”); der er ikke annen forskjell på deres forankring og samfunnsstøttens enn at den første er ufruktbar i praktisk-økonomisk forstand.
Enhver kultur-enhet er et stort, avrundet forankringssystem, bygget over bærende grunnbjelker, de fundamentale kulturtanker. Gjennomsnittsmennesket klarer seg med de kollektive bærere, personligheten bygger for seg selv, karaktermennesket har avsluttet sin utbygging, mere og mindre på grunnlag av de nedarvede kollektive hovedbærere (gud, kirke, stat, skjebne, livslov, folket, fremtiden.) Jo nærmere grunnbjelkene et bæreledd ligger, desto farligere er det å røre ved det. I regelen etablerer man her en direkte beskyttelse ved lover og straffetrusler (inkvisisjon, sensur, konservativ livsholdning.)
Bærekraften av hvert enkelt ledd beror enten på, at dets fiktive natur ennå ikke er gjennomskuet, eller også på, at det anerkjennes som nødvendig, selv om det er gjennomskuet. Således religionsundervisningen i skolen, som opprettholdes endog av ateister, fordi de ikke ser noe annet middel til å bringe barna inn i sosiale reaksjonsmåter.
Etterhvert som leddenes fiktivitet eller unødvendighet innsees av noen, vil disse søke dem utbyttet med nye, (“Sannhetens begrensede levealder”) – og herav følger da hele den ånds- og kulturkamp som sammen med den økonomiske konkurranse utgjør verdenshistoriens dynamiske innhold.
Begjærligheten etter materielle goder (makt) skyldes ikke så meget den direkte nytelse rikdom gir; ingen kan sitte på mere enn en stol eller spise seg mer enn mett. En formues livsverdi ligger snarere deri, at den stiller et stort utvalg forankrings- og distraktionsmuligheter til eierens rådighet.
Både for de kollektive og de individuelle forankringsdannelser gjelder det, at når et ledd brister, inntrer en krise, som er desto alvorligere, jo nærmer leddet ligger grunnbærerene. I de indre sirkler, hvor man er i ly av utenverkerne, inntreffer slike kriser daglig og forholdsvis smertefritt (“skuffelser”); her kan man endog iaktta en lek med forankringsverdier (vittigheter, jargon, alkohol). Men under denslags lek man uforvarende komme i skade for å rive hull tilbunns, og situasjonen forandrer seg på et øyeblikk fra lystig til makaber. Tilværelsesredselen stirrer oss i øynene og vi aner i et drepende pust at sinnene henger i sitt eget spinn, og at det lurer et helvete under.Selve grunnbærerene lykkes det sjelden å ombytte uten svære sosiale kramper og fare for total oppløsning (reformasjon, revolusjon): I slike tider blir individene sterkere henvist til sin egen forankringsevne, og da øker gjerne antallet av dem som ikke klarer det. Depresjon, utskeielser, selvmord blir følgen (tyske offiserer etter krigen, kinesiske studenter etter revolusjonen):
En annen svakhet ved systemet følger av det forhold, at man på de forskjellig farefronter ofte må legge helt uensartede grunnbærere. Når så hver enkelt av disse logisk overbygges, resulterer det omsider i kollisjoner mellom inkommensurable føle- og tenkesett. I sprekkene mellom dem kan da desperasjonen slippe inn. I slike tilfeller kan et menneske bli besatt av destruksjonsglede, det avspenner hele det kunstige livsapparat og gir seg med vellystig gru til å gjøre rent bord. Følelsen av gru skyldes tapet av alle lunende livsverdier, og vellysighetens nå hensynsløse identifisering og harmoni med den dypeste hemmelighet i vårt vesen, den biologiske uholdbarhet, den bestandige disposisjon for undergang.
Vi elsker forankringene fordi de redder oss, men vi hater dem også fordi de begrenser vår frihetsfølelse. Når vi kjenner oss sterke nok til det, er det derfor en nytelse å komme sammen og legge en utlevert verdi i graven under full musikk. Materielle gjenstander får her symbolsk betydning (radikal livsholdning).
Når et menneske har tilintetgjort alle de forankringer i seg selv som det var ham mulig å få øye på, og bare har de ubevisste igjen, betegner han seg som en frigjort personlighet.
En meget populær beskyttelsesmåte er distraksjonen. Man holder oppmerksomheten innenfor den kritiske grense ved å fengsle den med uavledelig nye inntrykk utenfra. Den er typisk allerede i barndommen; uten avledning er også barnet uutholdelig for seg selv. “Mor, hva skal jeg gjøre.” En liten engelsk pike på besøk hos sine norske tanter kom inn fra sitt værelse og sa: “Hva hender nå?” Barnepikene blir virtuoser: Se bisken! Ser du de maler slottet du! Fenomenet er for velkjent til å behøve en nærmere påvisning. Distraksjonen er for eksempel “sositetens” livstaktik. Den kan sammenlignes med en flyvemaskin, – bygget av metall, men med et prinsipp i seg som holder den oppe så lenge det virker. Den må alltid være i fart, fordi luften bare kan bære den et øyeblikk. Flyveren kan bli sløvet og trygg av vane, men såsnart motorer fusker er krisen akutt.
Taktikken er ofte fullt bevisst. Fortvilelsen kan ligge umiddelbart under og bryte frem i blaff, i en plutselig hulken. Når alle distraksjonsmuligheter er utnyttet, inntrer “spleen”, som strekker seg fra mild likegyldighet til dødelig depresjon. Kvinnen, som for øvrig er mindre erkjennelsesreden enn mannen og derfor mer livstrygg, griper fortrinnsvis til distraksjon.
Et vesentlig onde ved fengselsstraffen er det at de fleste distraksjonsmuligheter avskjæres. Og da der dessuten er dårlige betingelser for redning på annen måte, vil fangen i regelen befinne seg i desperasjonens umiddelbare nærhet. De handlinger han da begår for å avverge det siste stadium, har sin rettsgrunn i selve det vitale prinsipp. I et sådant øyeblikk opplever han sin sjel i altet, og da eksisterer der intet annet motiv enn tilstandens kategoriske uholdbarhet.
I en renkultur vil livspanikken formodentlig ikke ofte forekomme, ettersom beskyttelsesmekanismene er både kompliserte og automatiserte og i noen grad gjør seg gjeldende til enhver tid. Men også de tilgrensende felter er dødsmerkede, her kan da livet holdes gående såvidt under svære anfektelser. Døden fremstiller seg alltid som utvei, men lar de hinsidige muligheter stå hen, og da også døden som opplevelse avhenger av hvordan man føler og ser den, kan den som løsning være rett akseptabel. Lykkes det da in statu mortis å opprettholde en positur (kvad, gestus, “dø stående”) altså en siste forankring, eller en siste distraksjon (Aases død) så er denne skjebne slett ikke den verste. Avisene, som her til en avveksling tjener fortielsesmekanismen, vet alltid å finne grunner som ikke foruroliger – “man mener at det siste kursfall på hvete…)
Når et menneske tar sitt liv i depresjon, er det en naturlig død av sjelelig årsak. Det moderne barbari med å “redde” selvmordere hviler på en hårreisende misforståelse av tilværelsens vesen. –
Bare en begrenset del av menneskeheten kan klare seg med den rene “forandring”, enten det nå gjelder arbeide, selskapelig samvær eller fornøyelser. Åndsmennesket krever at forandringene skal ha sammenheng, linje, progresjon. Intet endelig kan i lengden tifredstille, man går bestandig videre, samler kunnskaper, gjør karriere. Fenomenet kalles “higen” eller “grenseoverskridende tendens”. Når et mål er nådd, flytter ens higen videre; det er altså ikke målet det gjelder, men selve oppnåelsen, – ikke den absolutte høyde, men livskurvens stigningsgrad. Forfremmelsen fra menig til korporal har kanskje større opplevelsesverdi enn den fra oberst til general. Ethvert grunnlag for “fremskrittsoptimisme” tilintetgjøres av denne psykologiske hovedlov.
Den menneskelige higen karakteriseres da ikke bare ved en “streben mot” men like meget ved en “flukt fra”. Og bruker vi nå ordet i religiøs betydning, så blir den siste karakteristikk den eneste mulige. For her har ennå ingen vært på det rene med, hva han lengtet mot, men alltid hjertelig klar over, hva han lengtet fra, nemlig den jordiske jammerdal, d.v.s. sin egen uholdbare livssituasjon. Dersom fornemmelsen av denne, som foran fremholdt, er det dypeste skikt i sjelen, da blir det også forklarlig at den religiøse higen føles og oppfattes som fundamental. Forhåpningen om, at den er et guddommelig kriterium og inneholder et løfte om sin egen bekreftelse, kommer derimot ved disse betraktninger i et virkelig sørgelig lys.
Ved det fjerde panikkmiddel, sublimasjonen, spørres det snarere om en forvandling enn om en fortrengning. Ved hjelp av stilistiske eller kunstneriske evner kan selve livssmerten i visse tilfeller omsettes til opplevelsesverdi. Positive impulser trer til og utnytter ondet til sine egne formål, de fester seg da ved dets maleriske, dramatiske, heroiske, lyriske eller endog komiske side.
Uten at lidelsen på annen måte har mistet sin verste brodd, eller ennå ikke er blitt enerådende i sinnet, kan en slik utnyttelse dog neppe komme istand. (Bilde: Tindebestigeren nyter ikke avgrunnsynet så lenge han er brekkferdig av svimmelhet, først når denne følelse er noenlunde overvunnet nyter han det – i forankring.) For å kunne skrive en tragedie må man først til en viss grad frigjøre seg fra – forråde – selve den tragiske følelse, så man kan se på den fra et utenforliggende, f.eks. estetisk synspunkt. Her er det forøvrig anledning til den villeste runddans gjennom stadig nye ironiske overinstanser, til en circulus vitiosus av pinligste slag. Her kan man drive klappjakt på sitt eget jeg over tallrike revierer og fullt ut nyte bevissthetslagenes evne til gjensidig tilintetgjørelse.
Nærværende artikkel er et typisk forsøk på sublimasjon. Forfatteren lider ikke, han fyller ark og skal i tidsskrift.
Ensomme damers “martyrium” viser også en art sublimasjon, – de blir betydningsfulle ved det.
Allikevel er vel sublimasjonen den minst utbredte av de beskyttelsesmåter som er omtalt her.
IV
Er det mulig for “primitive naturer” å klare seg uten alle disse kramper og krumspring, og leve i harmoni med seg selv i uforstyrret virksomhets- og kjærlighetsglede? Såsant de overhodet kan stemples som mennesker, tror jeg man må svare nei. Det sterkeste som kan sies om f.eks. naturfolkene, er vel at de står det skjønne biologiske ideal et nummer nærmere enn vi u-naturfolk. Og når også vi hittil har kunnet redde et flertall gjennom tross alle stormer, så har vi nettopp funnet støtte i de sider av vår natur som er lite eller rimelig utviklet. Det positive fundament (beskyttelsen alene kan jo ikke frembringe liv, bare forhindre at det slukker) må søkes i den naturlig tilpassede anvendelse av legemets og den biologisk tjenlige del av sjelens energi, under de vanskeligheter som nettopp skyldes sansenes begrensing, legemets avmakt og nødvendigheten av arbeide for livsopphold og kjærlighet.
Og nettopp på dette begrensede lykkefelt innenfor frontene er det den voksende sivilisasjon, teknikken og standardiseringen, har en så fordervelig innflytelse. Ettersom nemlig en stadig større del av erkjennelsesevnen blir overflødig under spillet med miljøet, inntrer der en voksende sjelelig arbeidsløshet. Verdien for den samlede livsbedrift av et teknisk fremskritt må bedømmes etter dets evne til å gi menneskeheten muligheter for øket sjelelig beskjeftigelse. Grensene er uklare, men de første skjæreredskaper tør kanskje nevnes som eksempel på en slik positiv oppfinnelse.
Enhver annen teknisk oppfinnelse har ikke livsverdi for andre enn oppfinneren selv; den betegner et grovt og hensynsløst tyveri fra hele menneskehetens opplevelsesreserve og burde medføre den hardeste straff, hvis den offentliggjordes mot sensurens veto. En forbrytelse mellom mangfoldige andre av denne art er bruken av flyvemaskiner til utforskningen av ukjente strøk. I et eneste vandalistisk jafs tilintetgjør man på denne måten rike opplevelsesmuligheter, som kunne kommet mangfoldige mennesker tilgode ved at enhver under møye erhvervet sin rimelige del.
Nåtidens fase av livets kroniske feber er særlig preget av det forhold som nettopp ble berørt. Mangelen på natrulig (biologisk) fundert sjelsvirksomhet viser seg blant annet i de sterke tilflukt til distraksjon, (fornøyelser, sport, musikk – “tidens rytme”). Forankringen har dårligere betingelser – alle de nedarvede kollektive forankringssystemer er gjennomhullet av kritikk, og angst, lede, rådvillhet, desperasjon trekker inn gjennom hullene som lik i lasten. Kommunisme og psykoanalyse, så inkommensurable de måtte være forøvrig, forsøker begge (kommunismen har jo også sin åndelige refleks) med nye hjelpemidler enda engang å variere den gamle utvei: henholdsvis med vold og list å gjøre mennesket biologisk brukbart ved å avsnøre det kritiske erkjennelsesoverskudd. Ideen er for begges vedkommende uhyggelig logisk. Men heller ikke denne gang kan den føre til noen endelig løsning. En bevisst degenerasjon til et praktisk heldigere lavmål vil selvfølgelig kunne redde rasen i en snever vending, men den vil etter sitt vesen ikke kunne falle til ro i en slik resignasjon, eller overhodet falle til ro.
V
Fortsetter vi disse betraktninger til den bitre slutt, er resultatet ikke tvilsomt. Så lenge menneskeheten fremturer i den skjebnesvangre villfarelse, at den er biologisk bestemt til å seire, vil intet kunne vesentlig forandres. Ettersom tallet øker og den sjelelige atmosfære blir tettere, vil beskyttelsesteknikken måtte anta en stadig mere brutal karakter.
Og menneskene vil fortsette å drømme om frelse og bekreftelse og en ny Messias. Men når mange frelsere er spikret på trær og steinet på torgene, da kommer den siste Messias.
Da fremstår den mann, som først blant alle har våget å kle sin sjel naken og gi den levende hen til slektens ytterste tanke, til selve undergangens ide. En mann som har fattet livet i dets kosmiske grunn, og hvis smerte er jordens samlede smerte. Med hvilke rasende skrik skal ikke hopen i alle land kreve ham tusen ganger drept, når hans røst som en kledning slår sammen om kloden, og de selsomme budskap har lydt for første og eneste gang:
“-Verdenenes liv er en brusende flod, men jordens er en pøl og en bakevje. –
-Undergangens tegn står skrevet på Eders panne – hvor lenge vil dere stampe mot brodden?-
-Men der er én seier og èn krone, og èn frelse og èt svar.-
-Kjenn Eder selv – vær ufruktbare og la jorden bli stille etter Eder.-”
Og når han har talt dette, vil de styrte seg over ham, med tåtemakerene og jordmødrene i spissen, og begrave ham under sine negler.
Han er den siste Messias. Sønn etter far stammer han fra bueskytteren ved vannhullet.
Tilbaketråkk: homo ludens » Blog Archive » Undergang gir håp
hhhhmmmmm uanset hvad giver det jo stof til efter tanke…
Tilbaketråkk: Kjære Cecilie/Cecilia/Lauritz/Matias, | pappaaablogg
Tilbaketråkk: Mennesket: problem eller løsning?
Tilbaketråkk: Erna Solberg som den siste messias | sludderdetektor
Her er link til engelsk versjon også: https://philosophynow.org/issues/45/The_Last_Messiah
Tilbaketråkk: Zappfe: Den sidste Messias | Plausible Fremtider | den som lever får se
Tilbaketråkk: Dyret som gikk på to ben - TrønderRød
Tilbaketråkk: Derimot: Alle organer må brukes ellers mister en dem. En fabel om utvikling. – Antiglobalisten