Dette er jo tittelen på mitt visittkort, men det er ikke så ofte jeg finner begrepet i skrift. Men, i boken “Pengene eller livet!“ av Dammann dukker det opp på s. 160:
Ifølge Platon var Kretas gamle kultur unik i “sin hengivenhet overfor skjønnhet, gratie og bevegelse”, og i sin “glede over livet og nærhet til naturen”. Den er blitt kalt et perfekt uttrykk for homo ludens, det lekende menneske, og dets følsomhet for livets skjønnhet og kjærlighet til naturen. Selv frykten for døden ble oppveiet av livsgleden i denne dypt religiøse kulturen: “Hele livet var gjennomtrengt av en dyp tro på naturens gudinne, kilden for all skapelse og harmoni,” skriver Platon: “Dette førte til en kjærlighet til fred, en motstand mot tyranni, og respekt for loven. Selv blant de styrene klasser synes personlig ambisjon å ha vært ukjent; ingensteds finner vi en forfatters navn knyttet til et kunstnerisk arbeid og heller ingen oversikt over en styrers dyder.” Forøvrig rapporterer Platon om en høy og åpenbart jevnt fordelt levestandard i en kultur som overgikk alt hva datiden kjente til.
