Jeg er nå i gang med «Uroens bok» for andre gang. Det er en merkelig bok. Boka består av et lass med tekstfragmenter, uten all verdens sammenheng… Å lese boka er som å spise konfekt. Plutselig dukker det opp noen flotte bilder, og så glemmes de igjen. Derfor legger jeg inn et par eksempler:
«Bare den er lykkelig som ikke prøver, for bare den som ikke søker, finner; den som ikke søker, han har allerede, og det å ha, hva det nå måtte være, er å være lykkelig (likesom at det beste med å være rik, er at man slipper å tenke).» (Fra tekstfragment 221)
Et annet eksempel fra fragment 219:
«Hva eier vi? Hva eier vi? Hva får oss til å elske? Skjønnheten? Og bemektiger vi oss den når vi elsker den? Hva eier vi når vi tar en kropp i besittelse på den voldsomste og mest dominerende måte? Ikke kroppen, ikke sjelen, ikke engang skjønnheten. Når man tar en vakker kropp i besittelse, er det ikke skjønnheten man omfavner, men kjøttet av celler og fett; kysset berører ikke leppenes skjønnhet, men leppenes forgjengelige kjøtt fuktet av slimhinnenes sekreter; selve kopulasjonen er bare en berøring, gnissende og nær, men den innebærer ingen virkelig penetrasjon, ikke engang den ene kroppens faktiske inntrengen i den andre… Hva eier vi? Hva eier vi?»
14. aug 2007
I går leste jeg et foredrag som oversetteren Christian Rugstad holdt i 2004. Full ref på www.bokoman.no. Så har jeg lest noen sider videre, og deler gjerne noen flere utdrag. Her er siste avsnittet på tekstfragment 315:
«Vi er evige vandrere i oss selv, og det finnes intet annet landskap enn vårt eget. Vi eier ingenting fordi vi ikke engang eier oss selv. Vi har ingenting fordi vi intet er. Hvilke hender skulle jeg strekke ut mot universet? Universet er ikke mitt: det er meg.»
Så er det en litt lengre sak fra fragment 286. Dette er innledningen:
«Ennå har ingen maktet å definere livsleden i et språk som er begripelig for dem som ikke har opplevd den. Det enkelte kaller lede, er ikke annet enn kjedsomhet; det andre kaller lede er ikke annet enn vantrivsel; det atter andre kaller lede, er ikke annet enn tretthet. Men om trettheten, vantrivselen og kjedsomheten inngår i leden, slik hydrogen og oksygen inngår i vannet, ligner de den dermed ikke.
Det finnes altså enkelte som definerer leden på en snever og ufullstendig måte, mens andre tillegger den egenskaper som på et vis fører ut over den – som når man kaller leden en åndens avsky for verdens mangfold og ubestandighet. Kjedsomheten som får en til å gjespe, vantrivselen som får en til å vri seg i stolen, trettheten som gjør en kraftløs – intet av dette er selve leden, liksom den heller ikke er den dype følelsen av tingenes tomhet, som slipper den frustrerte higen og den illusjonsløse lengselen fri, som sår det sjelens frø som føder en mystiker eller en helgen.
Jovisst er leden kjedsomhet ved verden, vantrivsel i livet, tretthet over å ha levd; jovisst er leden den fysiske fornemmelsen av tingenes diffuse tomhet. Men leden er samtidig følelsen av kjedsomhet ved andre verdener, enden de eksisterer eller ikke; den er vantrivselen ved å være tvunget til å leve, selv om man er en annen, selv om man lever på en annen måte, selv om man lever i en annen verden; den er trettheten over gårsdagen og dagen i dag, men også over morgendagen, og over evigheten, hvis den finnes, og over intetheten, hvis det er den som er evigheten. Det er ikke bare tingenes og de levende skapningers tomhet som piner sjelen når den føler lede: det er også tomheten i noe som hverken er tingene eller skapningene, nemlig tomheten i den sjelen som føler tomhet, som føler seg tom, og som vemmes ved og forakter seg selv.
Livsleden er den fysiske opplevelesen av kaos, av at alt er kaos. Den som kjeder seg, den som vantrives, den som er trett føler seg fanget i en trang fengselscelle. Den som føler vemmelse ved livets tranghet, føler seg lagt i lenker i en stor celle. Men dens om føler lede, føler seg frustrerende fri i en celle uten vegger. Fengslets murer kan styrte ned og begrave den som kjeder seg eller vantrives eller er trett. Lenkene kan falle av den som føler vemmelse med verdens litenhet, og han kan flykte; eller så vil han føle smerte fordi han ikke makter å komme seg løs, slik at livet vekkes i ham og vemmelsen forsvinner. Men veggene i den uendelige cellen kan ikke rase sammen, for de eksisterer ikke, og livet kan ikke vekkes gjennom smerter fra lenker ingen har lagt oss i.
Det er dette jeg føler denne vakre og fredfulle ettermiddagen som umerkelig toner ut…»
Ja, denne Fernando er i høyeste grad en forunderlig fyr. Skal se om det ikke går an å få tak i en biografi om denne mannen i løpet av høsten. I går kveld fant jeg ut at dette «lasset med tekstfragmenter» besto av ca 27.000 etterlatter servietter, enkeltark osv. En imponerende produksjon! Mannen ble jo ikke engang 50 år. Hadde vært spennende å se hva slags fragmenter han ville valgt ut, hvordan han hadde satt sammen dette verket. Men, det får vi jo aldri vite – ikke i dette livet i alle fall… Men, han frister til et nærmere bekjentskap – det er helt sikkert!
Tilbaketråkk: Dikt av Fernando Pessoa | homo ludens