Fremover eller tilbake?
I Pensées (“Tanker”) skriver Pascal: “Den evige haushet i disse endeløse rom forferder meg.” Den moderne naturvitenskapen har medført en avstand til naturen, som likevel, skjønt den har gitt mennesket makt over universet, har plassert mennesket i en situasjon av frykt og ensomhet. Og desto mer dets makt over universet har vokst, desto mindre har det moderne mennesket kommet til å føle seg i kosmos, bortglemte som vi er i vår avkrok av naturen, fanget på denne vår planet Jorden i vår lille fengselscelle. For hva er et menneske i naturen kan vi spørre med Pascal: “Et intet i forhold til det endeløse, et alt i forhold til intetheten, et noe midt mellom intet og alt. Uendelig fjernet fra erkjennelsen av ytterpunktene står vi maktesløse foran et ugjennomtrengelig slør, som skjuler tingenes opphav og formål. Det er like umulig å se det intet vi er utgått fra, som det uendelige rom vi nu går under i.”
Paradoksalt er nettopp den avstand som er betingelsen for praktisk utnyttelse og virke, for naturens del ensbetydende med en avstand som skaper frykt. Vi kan si at vi har et grep på naturen nettopp fordi vi står utenom den, men i samme grad som vi står utenfor den, skapes også en eksistensiell frykt. Eller sagt med andre ord: For det moderne mennesket er naturen meningsfull bare gjennom vår avstand til den, men i denne avstanden ligger også det moderne menneskets angst. (s. 114)
Instagram
