Zygmunt Bauman – navnet har dukket opp mange ganger. Har vært redd for at denne mannen har vært litt vanskelig tilgjengelig, og har derfor utsatt mitt bekjentskap. På mammut-salget var ei bok om han på tilbud. Den inneholder samtaler med ham, og skulle være lett tilgjengelig.
Nå er jeg ikke helt sikker på om det er veldig dekkende. Dette er en akademisk bok så til de grader, og jeg skal ikke påstå at jeg har klart å holde tråden i alle svingene. Samtalene med Keith Tester er delt inn i 5:
– Kontekst og sosiologiske horisonter.
– Etikk og menneskelige verdier
– Modernitetens ambivalens
– Individualisering og forbrukersamfunnet
– Politikk
Ikke akkurat en høydare på senga. De passasjene jeg fikk med meg var derimot høyst lesverdige. Jeg gjengir noen av de nedenfor. Har nettopp fått “Moderniteten og Holocaust” i Bokklubben, og er fristet. Blir nok ikke i påsken, men i sommer kanskje…
Det første avsnittet handler om mennskets ansvar:
“… selv om menneskene er gjort til individer i samfunnet og skal ha fullt og helt ansvar for resultatene av sine egne handlinger (og godta sin situasjon som resultat av disse handlingene), er ikke det ensbetydende med at alle eller de fleste faktisk er i stand til å utøve et slikt “pålagt ansvar”. Det motsatte er tilfellet. De fleste av oss mangler ganske enkelt det som kreves for genuin selvhevdelse, selvdefinering og selvbestemmelse. Og selv om denne begrensningen ikke var nok, er det også en annen sterk grunn til at postulatet om total individualitet henger i en tynn tråd når det gjelder svært mange av oss (kanskje de aller fleste): Røttene til det som skaper problemer for oss og hindrer oss i å leve et verdig og fyllestgjørende liv, befinner seg langt utenfor rekkevidde for våre individuelle handlinger. Disse røttene er samfunnsmessig plantet og dyrket fram, og bare kollektivt kan de graves opp og uskadeliggjøres. Men når individualiseringsprosessen er kommet i gang, er den selvdrevet og selvforsterkende; en av de fremste konsekvensene er at den undergraver selve muligheten til å handler sosialt, til først å se kritisk på samfunnet og dernest å følge opp kritikken med en felles sosial praksis.” (s. 115)
Så til en passus om frihet:
“… Siden det å kunne bestemme begivenhetens gang er den innerste kjernen i opplevelsen av frihet, og siden muligheten til dette ufravikelig avhenger av at andre mennesker oppfyller våre ønsker selv når de står i strid med deres egne, kan friheten bli et sullsumspill, det vil si et spill der noen vinner fordi andre taper. I et slikt spill er det ikke vinnere uten at det også er tapere. Den enes frihet innebærer den andres ufrihet.” (s. 122)
Og så litt om autentisitet (ekthet):
“Det følger av selve definisjonen at autentisitet, i likhet med sannhet, kan være bare én – du kan ikke være “autentisk” så lenge du går inn og ut av mange og ulike fasonger og farger, med mindre det er fraværet av autentisitet som er ditt særegne (skjønt særegne?) kjennemerke. En slik autentisitet – fraværet av forpliktende engasjement, og særlig av langvarig forpliktelse overfor en hvilken som helst form, åpenhet overfor framtiden (som per definisjon er overraskende), evne til å endre “identitet” lett, ofte og raskt når mulighetene byr seg – er det som blir oppfattet som det mest lønnsomme aktivum, og som derfor gjerne blir en sterkt ettertraktet verdi. Stakkars den som bare kan være “autentisk” på én uforanderlig måte. Det gode liv (det minst sårbare) er et liv i eksperimentering og nye begynnelsser. Folk i denne verden er notorisk avventende i det lengste med å forplikte seg til noe som helst – de utsetter valget av utdanningsvei (og veier som fører til skarpt avgrensede spesialyrker, blir helst unngått), valget av jobb og av hvilket firma de vil arbeide i, valget av ektefelle og beslutningen om å stifte familie – alt slikt som en gang i tiden ble betraktet som nødvendige skritt på veien til autentisitet.” (s. 130)
Om å gjøre det gode:
“… Vi vet allerede utmerket godt hva vi bør gjøre og ikke gjøre. Vi vet alle at kriger og sultkatastrofer og forurensning og fornedrelse er onder. Men selv om vi vet det, bidrar vi alle sammen av en eller annen grunn til kriger, sultkatastrofer, forurensning og fornedrelser.
Problemet består i at selv om vi vet hva vi bør gjøre (og ikke gjøre), mangler vi organer som kunne styre menneskelige aktiviteter i den retning vi ønsker. Det er ikke kunnskapen om godt og ondt vi mangler; det er evnen og viljen til å handle i samsvar med denne kunnskapen som glimrer med sitt fravær i vår verden, der avhengighetsforhold, politisk ansvar og kulturelle verdier går hver sin vei og ikke lenger holder hverandre i sjakk. Mellom kunnskap og handling, mellom handlingen og dens konsekvenser, åpner det seg gapende avgrunner – skremmende og potensielt apokalyptiske avgrunner.” (s. 138)
Om “mediestyrte medlidenhetskarneval” (sterke saker!):
“Fryktløse og utrettelige fjernsynsteam bringer bildene av denne fjerne lidelsen inn i stuene våre fra tid til annen. Det har umiddelbar virkning, som all nærhet til menneskelig lidelse gjerne har. De enorme dimensjonene ved det nye ansvaret skjæres ned til noe som er innenfor vår moralske fatteevne. Men er dette nok til å møte omfanget av utfordringene? Et vanlig resultat av slike mediekampanjer er, som du selv har påpekt i dine undersøkelser, en serie av “medlidenhetskarneval” og perioder med “veldedighetstretthet”. Vi opplever periodiske utbrudd av medlidenhet, men det er begrenset hva våre moralske følelser makter å ta inn over seg; de faller fort til ro og slumrer inntil neste “begivenhet”, som brutalt vekker dem til den kjensgjerning at lite har forandret seg i omfanget og dybden av mennesekelig lidelse, til tross for de kortvarige medlidenhetsutbruddene.
Mediestyrte “medlidenhetskarneval” er i sin natur lite egnet til å munne ut i faste, institusjonaliserte, varige og effektive tilknytninger ut fra de kortvarige blaffene av “vi er alle stykker av fastlandet”-følelser. De viser oss grusomme bilder av menneskelig lidelse, men er ikke i nærheten av å avdekke årsakene til den, for eksempel at folks livsgrunnlag raseres av frihandel, at jord utpines av markedspåførte monokulturer, eller at stammekonflikter nøres opp under av rustningsindustrien og våpenhandelen som fyller opp våre hjemlige pengebinger og styrker våre nasjonalprodukter. Det er ikke rart at røttene til nøden forblir uforandret, uansett hvor vellykket den ene “nødhjelpsaksjonen” etter den andre kan være. Vårt eget direkte eller indirekte ansvar for den nød vi føler så inderlig medynk med, forblir dessuten tilslørt. Det er som om vi ikke skylder disse ynkverdige menneskene noe som helst; ingenting av det vi gjør for dem, bør betraktes som et forsøk på å betale vår skyld og bøte for våre synder, men lovprises som uttrykk for våre edle følelser, slik at vi øker vår egen moralske glorie.” (s. 151-152)
Håper med disse utdragene at du fikk et lite innblikk i det språklige nivået. Samtidig at du ser at Bauman er radikal (sosialist og liberaler), og mener mye om mangt. Jeg skal helt klart lese mer av denne mannen! Så får det heller gå at det kan være tungt…
