Jeg har fått lov av Pål Nyhagen å legge ut hans kronikk “Å gå pilegrim” som sto i Vårt Land 13. juni 2005. Han er prosjektmedarbeider for Pilegrimssenteret i Nidarosdomen.
Å gå pilegrim
Å gå pilegrim var en gang en sentral del av manges religiøse liv og søken. Søken etter Gud, forsoning, helbredelse og livsmening. D.v.s. integrasjon og helhet, ut fra erkjennelsen av at livet uten Gud lett fragmenteres og splittes opp. Opplevelse av at livet fragmenteres fører til en kamp for mening og sikkerhet.
Av Pål Nyhagen
Vi i den vestlige verden har «fordelen» av å kunne kamuflere og bedøve livet i langt høyere grad enn før. De vesentlige behov søkes mettet gjennom ytre elementer. Signalene fra det usynlige, men høyst merkbare og tilstedeværende indre blir forsøkt døyvet med ytre ting. Og det eksisterer ingen mangel på «sedative midler». Men de kvalitative behov og aspekter i det indre mennesket kan aldri fylles og tilfredsstilles med det kvantitative. Uansett hvor mye man fyller på. Man erfarer kontinuerlig at man verken har forstått sulten eller tørsten og dermed bare fortsetter den evige kampen for å mettes. Det er bare det sanne vann, det sanne brød som kan gi ro. Som kan tilfreds-stille vår urolige sjel.
Det diabolske, det er oppsplittingen. Ordet «di» betyr to og her avsløres det ondes mål: Fra helhet og forening til oppdeling og splittelse.
«Synd» er atskillelse. Og «forsoning»? Dét er gjenforening, helhet. Ordene «hel», «helbredelse» og «helse» hører sammen og Kristus’ ord «stå opp, ta din seng og gå!» er mer enn bare en vennlig oppfordring. Det kan være det dristigste sprang i ditt liv: Å våge å reise seg og gå ut i virkeligheten igjen, til livet puster en i nakken. For den som reiser sakte nok… risikerer å innhente seg selv. Det blir i denne striden mellom det lyse og det mørke i mitt liv jeg finner meg selv. At mennesket blir til. Men å stå i denne livsprosessen blir alt annet enn behagelig til tider. Det skal enkelte ganger mer enn mot og trass til å akseptere status quo og leve i motsetninger og brytende krefter. Resignasjonen kan bli lammende og destruktiv, og de fordrende Kristusordene kan plutselig få en ubehagelig klang: «Vil- du bli frisk?»
Kristus kom og så…- og ser at livet ikke er slik som det er ment at det skulle være… at veien frem er både smertelig, pinefull. Og ikke minst lang til tider. Han tar livet på alvor og går inn i det. Du blir invitert til å delta i en vandring til et møte med deg selv og med Gud: Selverkjennelse og gudserkjennelse hører sammen. Å gå pilegrim er også noe mer enn den indre vandring alene. Den ytre og indre henger symbiotisk sammen. Det handler om å se at prosesser lever i et organisk hele som den vandrende stimulerer og opprettholder. Helheten er alltid mer enn summen av delene. Helhet og liv er en kamp for tilværelsen i mer enn én forstand.
Å leve er i dypeste og rikeste forstand å bli sett. At det synlige evige jeg i deg endelig blir tatt imot. Å bli gjennomskuet og slik fortsatt elsket for den du egentlig er og skal bli… Du blir møtt som den du er…ikke som den man skulle ønske du var. Kristus opptrer med en total tro på mennesket. «Jeg elsker deg ikke fordi jeg kjenner deg. Men jeg kjenner deg fordi jeg elsker deg…» En dyp tillit og overbevisning om at troen, kjærligheten og håpet befrir den som er fanget: Stå opp, reis deg! Du er allerede akseptert! Du er faktisk fri… hvis du vil og våger. Kristus vet at i ethvert menneske er store krefter tilgjengelig. Men han vet også at vi kan ta for mange snarveier i livet, ødelegge for oss selv og andre. At vi kan virre oss inn i lammende livsmønstre. «Gå bort og synd ikke mer»: Ikke skap betingelser i ditt liv du vil måtte slite tungt og unødig med. Du vil høste som du sår… Og du må alltid gjenreise livet fra det sted du en gang «våkner». De livsbetingelsene som har tatt motet fra deg, som har tynget deg ned… – maktstrukturer både personlig, sosialt som materielt vil være der ennå også i fremtiden i all sin velde. Og nettopp dette tar Kristus høyde for. Han vet at vi ikke har noe annet valg enn å leve… og velsigner og bekrefter deg både før og mens du går ut i livet igjen. Og han vet at du kan forholde deg annerledes, men da må du øve deg i å se på nytt: Kjærlighet gjør seende, og du får mot til å se på livet med nye øyne. Vi reagerer ikke på det som skjer…- på det som blir gjort og sagt; Men på det vi velger å se, på våre tolkninger og holdninger til alt dette.
Fordi Gud tror på deg kan du tro på deg selv; Og gå ut og stri for en ny kurs som alltid begynner med det vanskelige første steg. Et «prøve og feileprosjekt» som innebærer både nye sår og nye gleder. Nå kan du gjøre det fordi ingen kan sette Guds kjærlighet ut av kraft:
Utsatt for livets realiteter og enkelte ganger harde betingelser. Men ikke helt underlagt dem fordi Gud selv gir deg sin velsignelse med på veien. Dermed kan du se på de strabasiøse betingelser på en ny måte. Og dermed få mulighet til å sakte, men sikkert, endre ditt liv. Og dette er en del av den virkeligheten Kristus sender deg ut i. Fordi han vet at det er muligheter. Og ser dem.
Å slik gjenreise livet fra det sted man «våkner» gjelder jo ikke bare de synlige «taperne» i samfunnet. Det gjelder ikke bare de med sprukne fasader eller ruiners voktere og gjengangere:
Vi er lenket fast i dragens hule alle som en. I tradisjoner, konvensjoner, arv, nevroser, osv…. Jeg «søker og leter» som erstatning og alibi for det egentlige: En handling som blir overfladisk sukring av de noen ganger knapt hørbare uforløste og tørste bitre signaler fra det indre. Som gjør all stillhet så øredøvende… Prisen for å finne det jeg søker og sårt trenger er så høy at jeg avspores og leter etter noe annet. Men jeg «leter» jo? Letingen blir en erstatning for det å være til stede. Jeg «leter» for å døyve smerte mer enn for å finne og forløse. Det jeg får behov for blir noe annet enn det jeg trenger. Å vite at jeg «leter» gir en sødme som døyver smerten og anelsen av å gå rundt grøten.Å lese oppskrifter blir erstatning for å spise det som metter… og å lese kart blir erstatningen for å gå og finne frem. Jeg vil leve, men er ikke helt villig til å betale prisen. Fordi jeg ser min nestes ytre og smule vellykkethet; som viser til en tilsynelatende langt mindre strevsom vei. Og faller dermed igjen i kulturfellen. Som om Gud noen gang har sagt: Tro, skjebne og vestlig materialistisk vellykkethet og livsstandard, er tre sider av samme sak. Å leve i Kristus er ikke å holde seg fra livet gjennom benekting, flukt eller kosmetisk forgylning, men å forholde seg til livet. Å skule til andres stier forhindrer deg i å finne din egen.
Se på barnet. I barnets øyne er det et glimt av himmel. Det glimtet i barnets øyne, den pulsen, er ikke borte hos noen av oss andre. Kristus har allerede sett det glimtet. Og ser at det lever der nå og inviterer deg på vandringen tilbake. Kristus har gått veien: Forsoning er gjenforening. Nåde er befrielse. Og glimtet, som vi så lett mister kontakten med, og dets kilde? Dette store er bare dekket til. At vi ikke ser og erfarer det… betyr ikke at det ikke eksisterer.
Vi har ikke mistet det: Vi har glemt at det allerede er oss gitt i dåpen… Vår opprinnelse og vårt mål. Det gjelder å finne frem til de gylne aks igjen. Søke det usagte og gjenskape språket for det sanne: Bli som barn og undrende se at i de levendes land kan man ikke sitte parat med ferdige og sosialt akseptable svar; at ikke «kontroll» og «overtak» er det sentrale for å holde oss på plass; Men det som ofte hindrer både ut,- og innsyn. Og så gjenoppdage at undringen åpner dører. Veien er der… med alle sine farer og gleder. Og den veien har Kristus gått og Han vil gå den igjen med oss: Hvis du har mot og hvis du vil: «Reis deg, stå opp ta din seng og gå!» Ut av ruinene som ikke gir annet enn falsk trygghet og vage umerkelige ekko av en fjern drøm: Ut i den virkeligheten som både skremmer og inngir frykt. Som kan gi glede og ekte trygghet. Hvis vi er villige til å gi av oss selv. Møtet med det hellige blir dermed ikke bare målet, men selve starten på den store reisen som er resten av ditt liv. Fordi det finnes intet alternativ enn å reise seg å gå inn i nåtiden.
Ta vare på din pilegrimssjel; på din mulighet til oppbrudd og forandring.