Freud har den rasjonelle psykoanalysen. Jung gir plass til det metafysiske. Adler ser på viljen til makt, og så kommer Frankl med sin “vilje til mening”. Jeg er veldig fascinert av Frankl og hans logoterapi. I denne oppføringen har jeg lagt ut litt sitater fra de bøkene jeg har lest av ham.
Først i fra boka “Psykoterapi og eksistens”:
“… et velkjent faktum at i krigs- og krisetider går antalle selvmord ned. Hvis dere spurte meg om en forklaring, ville jeg svare med å gjengi hva en akritekt engang fortalte meg: Den beste metoden til å stive av og styrke en forfallen buekonstruksjon, er å øke vekten som hviler på den. Det forholder seg i realiteten slik at mentale og somatiske press og byrder – det som i moderne medisin er kjent som ‘stress’ – er på ingen måte alltid patogene, dvs. sykdomsframbringende. Vi vet av vår erfaring med nevrotikere at frigjøring fra stress er potensielt like patogen som påføring av stress. Tidligere krigsfanger, forhenværende konsentrasjonsleirfanger og flyktninger har alle gjennomlevd store lidelser; under presset fra omstendighetene ble de ikke bare tvunget, men var også i stand til å gjøre sitt ytterste, yte sitt beste.” (s. 109-110)
Om det Frankl kaller ‘automasjonen’, som vi i dag ville kalt teknologien:
“Kjedsomhetens problem gjør seg stadig sterkere gjeldende. For den annen industrielle revolusjon, som automasjonen er blitt kalt, vil antagelig lede til en veldig økning av gjennomsnittsarbeiderens fritid. Og han vil ikke vite hva han skal gjøre med all denne fritiden.
Men jeg ser også andre farer som kan følge av automasjonen: En dag blir kanskje menneskets forståelse av seg selv påvirket og truet. Mennesket kan begynne å feiltolke seg selv gjennom analogien til den tenkende og adderende maskin. Til å begynne med så det seg selv som en skapning – skapt i skaperens bilde, i Guds bilde. Så kom maskinalderen og det begynte å se på seg selv som skaper – i bildet av sitt skaperverk maskinen: l’homme machine som La Mettrie har sagt det. Og nå befinner vi oss i de tenkende maskiners tidsalder. I 1954 skrev en sveitsisk psykiater i Wiens tidsskrift for nevrologi: “Den elektroniske computer skiller seg fra den menneskelige tanke bare ved det at den stort sett arbeider uten å gjøre bommerter – hvilket vi uheldigvis ikke kan si om den menneskelige tanke.” Her lurer faren for en ny ‘homunculisme’. Faren for at mennesket nok en gang kommer til å misforstå og mistolke seg selv som et ‘intet annet enn’. I henhold til de tre store homunculismer – biologismen, psykologismen og sosiologismen – var mennesket ‘intet annet enn’ henholdsvis en refleksautomat, en samling drifter, en psykisk mekanisme eller rett og slett et produkt av økonomiske omstendigheter. Intet annet enn dette var igjen av mennesket, den skapning som salmisten har kalt ‘paulo minor Angelis’ og dermed plassert bare såvidt under englene. Menneskets kjerne er fjernet. Vi bør heller ikke glemme at homunculismen kan skape historie – ja faktisk allerede har gjort det. Vi behøver bare huske fra vår egen tids historie hvordan oppfatningen av mennesket som ‘intet annet enn’ et produkt av arv og miljø, eller som man dengang uttrykte det, ‘Blut und Boden’, kastet oss alle ut i historiske katastrofer. Jeg for min del tror i hvert fall at det går en snorrett vei fra dette homunculistiske menneskebildet til gasskamrene i Auschwitz, Treblinka og Maidenek. Det forvrengte menneskebildet som kan bli automasjonens resultat er fremdeles en fare som befinner seg på god avstand; men tross alt er det vår oppgave som leger ikke bare å oppdage sykdommer såsant det er mulig å helbrede dem når dette er nødvendig, innbefattet sykdommer i sinnet og endog sykdommer i tidsånden – men også å forebygge og forhindre dem såsant dette er mulig. Og derfor må vi få lov til å heve røsten til advarsel.” (s. 115-116)
Dette er utdrag fra et foredrag Frankl holdt ved Princeton-universitetet 17. september 1957. Det er altså snart 50 år siden, og mye har skjedd på teknologiens område siden den gang. Vi har fått begrepet 24-7-365, nesten ingen forskjell på dager lenger (før jobbet en ikke på søndager iallfall), jobbing for å utnytte tidssonene (selskaper har avdelinger på begge sider av jorden), mye raskere og billigere kommunikasjon og hvert menneske sin PC. Da Frankl sekrev dette var de første datamaskinene såvidt en realitet, og ingen ville forestilt seg at helt vanlig hjem ville inneholde en hel drøss med datamaskiner… Kan det være en vekselvirkning her? At mangelen på mening resulterer i et overforbruk av teknologi, som igjen skaper enda mer mangel på mening, og derigjennom enda mer etterpørsel etter teknologi? Eller er det slik som Frankl skriver at teknologien gir oss mer fritid, som vi ikke vet hva vi skal gjøre med? Sjelden har vel tidsklemmen og hastigheten føltes verre, selv om vi aldri har jobbet mindre. Hva kan det skyldes?
Sitatet er også morsomt sett i relasjon til ei bok jeg leste i dag (9. juni), som heter “Pusterom” (av Harald Olsen). Her heter det i innledningen:
“Aldri tidligere i sin historie har det vestlige mennesket levd under et strammere tidspress enn i dag. Stadig flere opplever tidsklemmen og ‘øyeblikkets tyranni’ som et alvorlig problem. Det moderne mennesket er langt på vei blitt en slave av en teknologi som egentlig skulle frigjøre, og lar seg binde av et stadig sterkere krav om ubegrenset tilgjengelighet. Det går seg vill i en stadig voksende informasjonsflom som gjør det vanskeligere og vanskeligere å skille mellom vesentlig og uvesentlig, nødvendig kunnskap og unødvendig støy.”
Men, tilbake til Frankl:
“Jo mindre en person er i stand til å oppdage et mål i livet, jo større fart setter han på sin måte å leve på.” (s. 119)
Interessant å lese. Det snakkes stadig om at vi er verdens rikeste land, men ikke de lykkeligste menneskene. Kanskje noe av forklaringen ligger i refleksjoner som dette.
Har ellers nettopp lest “Ti Tanker om Tid” av Bodil Jönsson. Anbefales i forhold til refleksjon omkring hva vi bruker tiden til, at vi lever raskere, hvordan man kan bremse osv.
Ellers synes jeg filmen “Thomas Hylland Eriksen og historien om origamijenta” kan ses som en slags pussig kommentar til det store tema “søken etter mening” Så filmen i går og den var definitivt ikke noen publikumssuksess. Man risikerer å få salen for seg selv, men vi koste oss lell.
Mette Cy