Yihaaa!

For en dag! Fra lettere fortvilelse i går, til store høyder i dag! Snøværet fortsatte og fortsatte, og vi var klare for tørrvoks. Swix-boden her på hotellet foreslo fiolett spesial, og jeg hadde med fiolett og blå extra i tillegg. Så enkelt skulle det ikke være.

Dagens øvelse var 10 km, og på stadion var de gått over til klister. Forvirringen var stor, rens-forbruket ganske enormt, og stress-nivået i smørebua høyt. Voks ga ingen som helst feste, men vi fant ut at det var ikke så nøye. Målet var bare å gjennomføre – ta det som en tur. Likevel fikk jeg sneket til meg en nesten tom tube med universal-klister fra søplebøtta i smøreboden. Så kunne vi smøre hvis nøden ble altfor stor…

Vi satset på at det skulle være litt kaldere innover myrene, og stilte til start med glatte ski. Gikk veldig rolig ut, men teorien om kaldere myrer var helt feil. Derfor la vi på det vi fikk presset ut av klister-tuba etter et par kilometer. Da ble det litt feste, og tempoet økte litt.

På første drikkestasjon hadde John nesten ikke tid til å spise banan og drikke. Dermed økte tempoet enda litt. Selvfølgelig etter å ha fått bekreftet at alt sto bra til med skulder og sånn. Dermed begynte vi å ta igjen løpere som hadde gått forbi oss i smørepausen. Motivasjonen ble jo ikke mindre av det. Dermed forsvant nesten alle musklene over i Johns venstre arm, og den staket for TO! Vi feis forbi den ene etter den andre ned mot andre drikkestasjon på ca 8 kilometer. Her ble det bare så vidt tid til å hive i seg et glass rød saft. Det vil si John rakk det, mens jeg måtte ta til takke med et halvt glass. Før turbo-mannen ville avgårde igjen. Tempoet bare økte og økte på de slake myrene nedover mot mål. Venstre spor var litt isete, og det fikk vi heldigvis for oss selv. Drøye kilometeren før mål fikk jeg is under venstre ski (skulle vise seg å være en plastremse…), og måtte virkelig jobbe for å holde tempoet oppe. Bak kom John med målgang i blikket, og han flekket tenner! Dermed var det bare å gi alt inn mot mål, og ved målpassering er jeg egentlig litt usikker på hvem som var meste sliten! Vi fikk noen til å ta bilde av oss, så får vi se om fotoet kan gi svaret… (bilde kommer til uken)

Vi var kliss våte begge to, og brukte varmeteltet til å strekke litt ut. Etterpå traff vi bussen opp til lunsjen akkurat. Våte klær gikk rett på varmekablene, og det var fantastisk deilig med isvann og lunsj etter dagens strabaser.

Det var nemlig ikke alle som var like fornøyde som oss. Noen hadde store smøreproblemer. Ut fra stadion møtte vi en bekjent som brøt etter bare 200 meter. Han hadde store klabber under begge skiene. Andre hadde like bakglatte ski som oss, og det var en del som var dyktig slitne mot slutten. Det blir spennende å se på resultatlisten, jeg tror at vi gikk forbi flere i Johns klasse mot slutten av løypa.

Senere: Det viste seg at John kom på 4. plass, bare ett minutt etter nr. 3. Sterke saker!