homo ludens

En tidligere kollega i FVN anbefalte boka «Verden av i går» av Zweig. Jeg hadde ikke hørt om forfatteren før, men denne boka gjord sterkt inntrykk. Særlig siste kapittelet om Hitler og etterordet. Boka er skrevet på starten av 1940-tallet, og Zweig og hans daværende kone tok sitt eget liv i 1942 i Brasil. Han beskriver mellomkrigstiden på en veldig levende måte, og noen avsnitt har svært høy relevans også i dag. For eksempel dette på s. 412:

Teknikkens erobringer gjør mennesket til herre over naturens hemmeligste krefter, men en kunne fristres til å si at naturen tar en grusom hevn ved at fremskrittene fyller menneskets sjel med uro. Teknikken har ikke brakt noen verre forbannelse over oss enn at den hindreer oss i å flykte fra nutiden, og det så bare er for et lite øyeblikk. Tidligere slekter kunne i katastrofetider flykte ut i ensomhet og ødemark. Det er blitt vår skjebne å vite og føle alt ondt på jorden i samme time og sekund som det skjer. Jeg kunne reise så langt bort fra Europa som jeg ville, dets skjebne fulgte med meg.

Stefan Zweig, «Verden av i går»

I boka «I begynnelsen var fjellet» av Torbjørn Ekelund var det et sitat av Knausgård som er for bra til ikke å bli tatt vare på. Det lyder slik:

På enkleste nivå er (skrivingen) et fysisk sted for å komme unna andre. Å si at man skal skrive, er en gyldig unnskyldning for å trekke seg tilbake. På et dypere eksistensielt plan er det et rom hvor jeg kan åpne meg for verden. Der er det ingen restriksjoner, ingen andre som sier noe, og jeg kan fri meg fra meg selv. (Det samme er tilfellet for fjellklatreren.) Skal de bli gode, må de bli så konsentrerte i det de gjør, at de glemmer seg selv.

Karl Ove Knausgård, s. 196

Jeg hadde fått med meg i sidesynet at vi har en «dr. Stillhet» i landet, men jeg fikk ikke møte henne før sent i høst. Før jul ga hun ut boka «Silence – The Psychology and the Craft of Emotional Wellbeing» på Oxford University Press. Her ser jeg nærmere på boka til @olgathesilentist Olga V. Lehman.

På vei til kontoret i dag lyttet jeg på en ny bok av Sigurd Hverven med denne tittelen. Forlaget kaller det en «lydpocket«, og den er på ca tre kvarter. Hverven er filosof, og har fått flere formidlingspriser. Med god grunn!

I dag kom det et fantastisk dikt i Poesiringen, og det traff meg rett i hjertet. Det ble ikke mindre herlig gav at Michael de Vibe hadde laget en norsk versjon!