Grønn vekst

I forrige måned kom boka «Grønn vekst – en sunn økonomi for det 21. århundre» av Per Espen Stoknes på Tiden forlag. Umiddelbart kan jeg kjenne på en motstand bare ved tittelen, men jeg har vært veldig åpen for å gi boka en sjanse. Det angrer jeg definitivt ikke på, selv om jeg har noen spørsmål. Stoknes tar nemlig med på en reise som gir veldig mye håp, og spørsmålet da er jo om dette er realistisk? Ingen kan jo spå framtiden 100%, og jeg tenker at bare det å gi håp har en stor verdi.

Når vi snakker om vekst er det ganske mange faste forestillinger som dukker opp. Særlig hos meg. Det kobles definitivt mot økonomisk vekst, og denne har ikke vært spesielt grønn. Den økonomiske veksten øker bruken av materielle ressurser og øker ulikheten. Men, må det være sånn? Det er her Stoknes gir håp, fordi han snakker om «sunn vekst». En økonomiske vekst som skjer samtidig som det materielle forbruket frakobles veksten og kommer flere tilgode (bedre fordeling). Han har en one-liner med: «Doble veksten, halvere materialforbruket«.

Han gir også en del eksempler der dette har skjedd, samtidig som han heller ikke legger skjul på at den grå veksten innebærer en sterk sammenheng mellom vekst og forbruk av ressurser. Den økonomiske veksten vi har hatt siste 200 år har basert seg mye på å øke arbeidsproduktiviteten (vha maskiner og billig energi). Nå må dette vris over til å øke ressursproduktiviteten – at vi får mer ut av det vi lager (eller at det varer lenger). Denne revolusjonen har vi akkurat startet på, og så blir det spennende om dette kan skje raskt nok.

Stoknes sitt prosjekt i boka er å vise at «gråvektstmodellens» feil og mangler kan erstattes med en bedre versjon som han kaller sunn vekst. Han skriver (på s. 29): «Jeg er dypt skeptisk til den gamle økonomiske vekstmodellen … jeg slutter meg ikke til vekst som vi kjenner den.«

Stoknes er opprinnelig psykolog, og han bruker også uttrykket «opplivingsøkonomi» om denne sunne økonomien. For å komme til en slik økonomi står vi overfor en del utfordringer. Den konvensjonelle veksten er umulig, nedvekst er umulig (eller har i alle fall store konsekvenser) og grønn vekst er ofte bare grønnvasking. Det er ut av dette den sunne økonomien springer frem som løsning: vekst i økonomien målt i penger, men med mindre forbruk av ressurser.

Boka inneholder flere lettfattelige firefelttabeller som gir godt overblikk over stoffet. Han har også mange gode eksempler på at det er mulig, og henviser videre til GlobalOpportunityExplorer.org for flere. På side 95 har han til og med blitt inspirert av Asbjørnsen og Moe til å skrive eventyret «Heltens arketypiske reise»(!)

Scenarioer er spennende saker, og på s. 100 skriver han noe om dette som jeg er veldig enig i:

Uten gode fortellinger til hjelp i å forestille oss noe som er helt annerledes enn nåtiden, kommer vi mennesker oss sjelden videre fra vår tilvante mentale programmering.

Jeg kan kjenne at jeg sitter fast i gamle forestillinger om økonomisk vekst og økonomiforståelse som virkelig ble utfordret av boka «Doughnut Economics«, og at disse får kjørt seg enda mer etter å ha lest boka av Stoknes.

I boka henviser Stoknes til fem historiske innovasjonsbølger:

  • Mekanisering (1760-1830)
  • Damp og jernbane (1830-1900)
  • Industri (1900-1970)
  • Elektronikk (1945-1990)
  • Internett og den digitale bølgen (1985-nå)
  • Neste: Grønn (2015-2060)

Klima og artsmangfold er to områder der vi har dårlig tid, og der 2050 ofte brukes som mål. Stoknes skriver kreativt og lærerikt om hva som skal til for å klare å komme ajour med naturens tålegrenser frem til 2050 (eller han ser også at flere scenarioer har problemer med å oppnå dette).

Så innfører han VEKSTKOMPASSET – for å angi retning på veksten. Den må følge materialene, og hindre sløsing. Sløsing er alle i mot, og det er dermed ikke politisk omstridt. Gjennom flere eksempler viser han hvordan sløsing kan reduseres drastisk. Noen ganger kan en faktisk «flippe rundt», som en bygning som før krevde strøm – og nå heller sender strøm tilbake på nettet. Ikke bare passiv – men pluss!

Så går han løss på modellen, og først ut er grønn vekst. I en firefeltsmodell blir det til grønn/grå vekst, og grønn/grå nedvekst. Her skal vi altså inn i grønn vekst – der den økonomiske verdien øker samtidig som om ressursbruken går ned.

Så er det inkluderende vekst. Her tar han opp den økende ulikheten, og ser på hvordan den økonomiske veksten kan fordeles på en mye bedre måte enn i dag. (Her bruker han gini – som jeg har hørt om før, og palmaskåren – som var ny for meg.) Når det gjelder økonomisk vekst og økende ulikhet i inntekt og formue er vi også helt enige, og han skriver (s. 201):

Det er verken mangel på opebnger, kapital, mat eller materielle produkter i dagens enorme, globale økonomi. Det er bare så altfor ujevnt fordelt – og stadi mer ujevnt år for år.

Gandhi sa vel omtrent det samme med at «verden har nok til alles behov, men ikke alles grådighet.» Stoknes snakker her om rettferdig vekst, og plasserer også den i en firefeltstabell: rettferdig/urettferdig vekst og rettferdig/urettferdig nedvekst.

Så går han over til sunnvektskompasset, og da øker kompleksiteten i modellen. Enkelt sagt vil et samfunn som både har rettferdig vekst OG grønn vekst OG økonomisk vekst være inne i en sunn vekst. Så blir det enda mer komplisert med karbonproduktivitet tegnet inn i grønn-vekstskjemaet og rettferdig-vekstskjemaet. De mer teknisk interesserte henvises til siste del av del 2 i boka.

Del 3 handler om HVORDAN. Sunn vekst i praksis. Her går han igjennom hva hele det «triangulære systemet» (myndigheter, næringsliv og befolkning) kan gjøre for å nærme seg sunn vekst. Og at det er viktig at disse tre beveger seg i samme retning og dytter hverandre i samme retning.

Boka avsluttes et et kapittel med det treffende navnet: «Går alt opp?» Underveis er dette et spørsmål jeg har stilt meg flere ganger, og jeg skal prøve på komme tilbake til det nedenfor.

Stoknes har vært med å lage en modell som kalles Earth3 som har en haug med parametre og data fra 1980-2015. Den har også implementert FNs 17 bærekraftsmål. De fire modellene er som følger:

  • Fortsette som i dag
  • Enda raskere økonomisk vekst
  • Hardere bærekraftspolitikk
  • Smartere løsninger

Stoknes skriver at han gir alle modellene lik sannsynlighet, og det er kanskje ikke noen bombe at det bare er den siste som gjør at vi kommer i land til 2050 med bl,.a. klimapolitikk. Jeg synes sånne scenarioer er veldig spennende, og jeg fikk frysninger på ryggen da han skriver på slutten av omtalen av «Fortsette som i dag»:

… alle land får det verre mellom 2040 og 2050. De rikeste 10 prosent vil trolig samle seg i inngjerdede fellesskap og betale for sine egne sikkerhetsstyrker.

Da tør jeg ikke tenke på det neste scenarioet… Selv om det også der står noe om «destabiliserende ulikhet».

Helt mot slutten av boka skriver psykologen Stoknes om de nye innrammingene vi trenger for å forlate den gamle vekstmodellen. Han har lite tro på «å anvende den puritanske tilbøyligheten til å fornekte begjær og skulle stoppe lengselen etter vekst«. Han vil ha veksten over i andre former med «syklisk kompleksitet, med en rikere, dypere selvrealisering.» Dette kaller han Opplivingsøkonomien, og den skal være dypt livsbejaende, ikke livsfornektende.

Selv har jeg lært masse av Stoknes gjennom denne boka, og det har gitt meg mange tanker. For det første har både Kate Raworthe («Doughnut Economics«) og Stoknes vist meg at det jeg læret som samfunnsøkonom på 90-tallet nå er klar for skraphaugen. Begge har også gitt meg en del håp – som jeg sårt trengte. Jeg sitter likevel igjen med noen spørsmål:

  • Hva er egentlig nok? Jeg ser at det i mange verdikjeder kan være mulig å redusere innsatsfaktorene – og i noen tilfeller faktisk få mer igjen. Samtidig tenker jeg at denne frakoblingen mellom økonomisk verdi og materielt forbruk ikke er så lett. Hvis målet er å doble inntekten for å halvere materialforbruket. Kanskje kunne nullvekst (i rike land) med redusert forbruk være lettere. Noe skal jo penga brukes på?
  • Det bringer meg over til forbrukeratferd. Selv kunne jeg godt betale dobbelt så mye for ei bukse som holdt dobbelt så lenge. Likevel har jeg et inntrykk av (og dette er det vel forskning på også) som viser at shopping har mye egenverdi hos mange. Shopping som fenomen er bygget opp rundt høy omløpshastighet – med de følgende det har for materialforbruk.
  • Stoknes berører såvidt dette med borgerlønn. Jeg tror dette er en helt vesentlig del av et fremtidsscenario der uliklheter kan reduseres. Med en økende grad av mekanisering/robotisering og digitalisering vil mange måtte finne annet å gjøre de neste 50 årene.
  • Koronakrisen har vist oss at ting kan endres fort, og det er mye håp i det. Jeg opplever at mange trekker frem roligere temp og mer søvn i denne perioden. At dette har gitt de bedre livskvalitet. Mange har også fått øynene opp for friluftsliv i nærområdet (en CO2-vinner hvis ikke forbruket av friluftslivsutstyr går over alle kosteskaft).
  • Flere steder i boka henviser Stoknes til Kina. Da er det ikke for å problematisere styringsformen, men for å vise hva de kan få til fort. Jeg savner kanskje et kapittel med tittelen: «Kan vi nå klimamålene innen 2050 gjennom demokratiske beslutninger?» Dette egner seg kanskje bedre for statsvitere – der er jo demokrati en viktig del av «stammespråket».
  • Det står også et sted at ved nedvekst vil det bli oppblomstring av populisme/misnøye. Når jeg leser nyheter kan jeg jo ikke si at vi er helt uten det i dag selv om økonomien vokser. Hver 4. stemme i Norge er mye basert på misnøye i dag (Sp + Frp), og vi har fått tilført 400mrd kroner i bistand fra oljefondet på et nasjonalbudsjett på ca 1500. Det er en del….
  • Til slutt vil jeg takke Per Espen Stoknes for mange spennende input. Nå skjønner jeg i alle fall hva han mener med grønn vekst. Utfordringen er jo å få dette tydelig frem i debatter – da de aller færreste som deltar kan lese nesten 400 sider om dette i forkant. Kanskje må BI eller andre opprette noe av det samme som Faktisk.no, der forskjellige typer vekst kan bli stemplet inn som grå eller grønn. Reiselivet i Norge er et godt eksempel: De kan jo være så grønne de bare vil og får til her i landet, men når de baserer seg på å fly inn folk fra østen skal det en del til for å veie opp…. Ofte er det en elefant i rommet!
En stor rosa elefant i rommet – fra Extinction Rebellion sitt Oslo-opprør i 2020.

Til slutt: Undertegnede kjenner Per Espen Stoknes, men har kjøpt boka med egne penger. Jeg har heller ikke noen fortjeneste/fordeler av å omtale boka her.

Om Lars

Jeg bor i Kristiansand, og lever av havpadling. Mer info om meg og firmaet på www.digital-info.no
Dette innlegget ble publisert i Bøker, Samfunn. Bokmerk permalenken.

1 svar til Grønn vekst

  1. Takk for et fyldig referat fra boken til Per Espen Stoknes. Den står på leseplanen min.

    For et drøyt år siden skrev Per Espen Stoknes blogginnlegget ‘Grønn vekst er mulig og ønskelig’ hos Energi og klima. Et meget lesverdig innlegg som er raskt å lese.
    https://energiogklima.no/blogg/gronn-vekst-er-mulig-og-onskelig/

    Her skriver han om mye av det samme som du referer fra boken.

    Han begynner med at den beste måten å motarbeide en modell på er å gjøre den gammeldags og lite tiltrekkende. Hvis vi motarbeider den grå veksten uten å fremme en bedre modell, og lykkes med det, vil det føre til resesjon, arbeidsledighet, større ulikheter osv. Men vi vil ikke lykkes med det i et demokrati, for mer enn 90 prosent av befolkningen vil ikke akseptere det. Så skriver han om grønn vekst som en alternativ modell. Den vil gjøre den gamle modellen med grå vekst lite tiltrekkende. Deretter skriver han om den grønne modellen, mye slik du referer.

    Jeg har noen motforestillinger. Som jeg kanskje burde ha ventet med å skrive ned til jeg har lest boken hans, for han gjør det sikkert klarere der. Sitat fra blogginnlegget: ‘I tillegg til at noen protesterer, krever stopp, stans og kutt i de grå selskapene, så er det antagelig enda mer effektivt at nye grønne aktører utkonkurrerer dem.’ Sitat slutt. De fleste er nok enig i det. Men hva skal vi gjøre når grønne aktører ikke finnes, og umulig kan komme tidsnok ? Jeg tenker bl.a. på masseturisme til steder langt vekk, som stobyweekend i utlandet og solferie i syden. Det er mange andre eksempler. Grønne aktører kan komme med alternativer til slike aktiviteter. Men hva gjør vi når mange ikke aksepterer alternativene ? Et nærliggende eksempel er at mange i 2020 måtte erstatte solferie i syden med ferie her hjemme i en litt kald og våt juli. Vil de frivillig gjøre det når covid-19 ikke lenger tvinger oss til det ? Jeg tror ikke det.

    19. oktober snakket Harald Eia på NRK1 om evig vekst. Jeg trodde at han ville ha med Stoknes i programmet, men det ble en monolog med Eia. En meget god dialog, synes jeg. Programmet ligger på nettet, og det varer bare 15 minutter. Anbefales. Eia snakket først om fattigdomsfella. Uten betydelig vekst er reproduksjonen til oss mennesker for stor i forhold til mattilgangen. Vi får flere barn enn det er mulig å brødfø. Det betyr sult og underernæring, noe som holder oss nede og gjør at vi ikke kommer ut av fattigdommen. Slik har det vært i tusenvis av år. Så kom den industrielle revolusjonen. Den skapte vekst som gjorde at de som fikk ta del i den, kom ut av fattigdomsfella. Men bare for å havne i vekstfella. Vi må ha økonomisk vekst for å opprettholde mattilgang og velferdsamfunnets tjenester, dvs. for ikke å havne tilbake i fattigdomsfella. Men det finnes lyspunkter. Produktene vi lager i dag er smartere enn tidligere, og de trenger mindre naturressuser. Flere utviklede land har i de senere årene klart å beholde økonomisk vekst selv om de slipper ut mindre CO2. Men verden samlet sett har ikke klart det. Og de utviklede landene har klart det delvis ved å flytte ressurskrevende produksjon til utviklingsland. Så snakket han om grønn vekst, kanskje inspirert av Stoknes. Målet vårt er å redusere utslipp og bruk av naturressurser, ikke å få ned den økonomiske veksten. Eia avslutter med at han tror det er mulig ved at noen land går foran.

    Eia’s argumentasjon om å være fanget i fattigdomsfella bygger på at vi får for mange barn. Men når hver kvinne i gjennomsnitt får færre enn to barn, slik det jo nå er i mange utviklede land, vil jo en konstant mattilgang gjøre at vi får det bedre og bedre og derfor ikke havner i fattigdomsfella. Stoknes skriver kanskje om det i boken sin, jeg får se når jeg leser den.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.