Økosorg

På mandag (24.8) hadde jeg en kronikk med tittelen «Økosorg» på trykk i Fædrelandsvennen. Dette er første gangen jeg ikke har fått en eneste tilbakemelding etter en helside i avisen.

Klorofylla – vår i nærskogen til Kristiansand. Foto: Arkiv

Jeg har arbeidet en del med den teksten, så jeg legger den ut her også. Samtidig frister det å omarbeide teksten litt (utvide den), og så prøve Harvest. Vi får se. Her er den i alle fall:

Økosorg

Det sprenges og asfalteres i en forrykende fart i dette landet om dagen. Gjennom sommeren har jeg sett med egne øyne naturinngrepene på E18 og E39, og jeg er rammet av økosorg.

Av Lars Verket, padlosof

Jeg har ligget i telt på Bjørkedalsheia for å protestere mot ødeleggelsene som nå kommer i Vågsbygdskauen, og skrevet høringssvar. Likevel har det vært vanskelig å forestille seg disse massive naturinngrepene. Jeg legger merke til at når jeg ser disse naturødeleggelsene en dyp sorg, og får lyst til å gråte. I debattene i forkant av disse prosjektene er det et ganske tverrpolitisk flertall som vriker uberørt av det hele. Eller i alle fall mener det er verdt naturødeleggelsene. Hvordan kan vi oppleve dette så forskjellig? Det er jo den samme veien? Den samme skogen? Eller er det ikke det? Jeg tror at vi forholder oss ganske forskjellig til både skogen og veien.

I min verden må vi også ha veier, men jeg vil prioritere sikkerhet og natur fremfor høy fart. Den store kapasitetsøkningen gjør også at vi (i alle fall på kort sikt) øker trafikken. Når det gjelder natur har jeg en dyp erkjennelse av at også jeg er natur. Ved å ødelegge naturen, så ødelegges også noe av meg selv. Jeg er bevisst det som kalles «øko-Selvet». Altså at jeg er ikke bare et ego-selv, men har også et øko-Selv. Nå tenker du kanskje at det begynner å lyde merkelig, og da har jeg lyst til å invitere deg på en øvelse: Hvis du fra NÅ holder pusten i 10 minutter, og så spør du deg selv etterpå: «Er ikke jeg også natur? Kan jeg klare meg uten luft? Hvor kommer luften vi puster inn fra?» Kanskje er ikke dette noen god øvelse. En amerikansk turist skal i sommer ha stått og sett på en foss i Flåm og utbrudt: «Hvordan får de alt vannet opp dit?»

Fremmedgjøringen overfor natur øker og øker. Dessverre. Denne utviklingen er heller ikke bare av ny dato. Gabriel Scott fikk «heldigvis» ikke oppleve ny firefelt forbi Lillesand, men jeg tror det er liten tvil om hva han ville ment om den saken. I boka «Alkejegeren» er det mange avsnitt om natur- og miljøvern, og dette avsnittet passer spesielt godt inn i denne saken:

«Livet er ikke lenger det første, det er tiden som er det første – følge med tiden heter det. Og mennesket setter farten op og haster hesblesende efter i takt med tidens tikkende puls – bare ikke bli akterutseilt, bare presse på det en orker, det er farten det kommer an på, omforandring på alle områder, fremskritt, fremskritt for enhver pris!»

Dette handler om perspektiver og verdier – hva er det som er viktigst? Jeg tror vi trenger å se store naturødeleggelser i flere perspektiver enn det vi gjør i dag. Den amerikanske dypøkologen og aktivisten Joanna Macy har en øvelse som kalles «utvidede sirkler». I denne øvelsen får du garantert andre perspektiver på ting enn de du hadde i utgangspunktet.

Først legger du frem det du brenner for. I mitt tilfelle er det å ta vare på (nær)-natur som nå går tapt ved veiutbygging, ha veier som er sikre og med lav fart som gir lavere klimautslipp. Så skal jeg være motstanderen (altså de som vil bygge disse veiene) og bruke deres argumenter: Raskere transport, sikkerhet, og «en må knuse noen egg for å lage omelett». Disse to perspektivene kommer stort sett frem, selv om det jo er forskjellig «ytringsmakt» bak dem. Også er det en spennende øvelse å legge frem motargumentene på en overbevisende måte. Men, så begynner det uvante. I den tredje sirkelen skal du argumentere ut fra et ikke-menneskelig ståsted. Hvordan vil Egil Ekorn, Randi Rossevann og Petter Pinnsvin argumentere? Klarer du å leve deg inn i deres perspektiv? Den siste sirkelen er også interessant. Da skal du gå syv generasjoner frem, og argumentere derfra. Hvordan vil vi se på E18/E39 om 150 år? Da er jo ikke vi her lenger (antagelig), men det er likevel mulig å gjøre seg noen tanker…. Jeg tror en slik perspektivøvelse ville gjort noe med bærekraften i politiske vedtak.

For noen år siden bodde jeg noen måneder på Odderøya fyr. Da hadde jeg omvisninger opp i fyrlykta med interesserte, og fortalte i underkant av 200 års transporthistorie på under 2 minutter. Fyret ble tent i 1832, og da var det bare seil- og robåter. Veinettet på land var svært dårlig utbygd. Mot slutten av århundret dukket motoren opp, men det var ikke før inn på 1900-tallet det kom biler (og tilpassede veier). Transport gikk hovedsaklig til sjøs til etter 2. Verdenskrig, og så tok det landbaserte over. Så hvem vet om hvordan det ser ut om 150 år? Selvkjørende biler og lastebiler virker selvfølgelig, med krav til mye mindre veiareal. Automatisert dronetransport? Rørløsninger for pakketransport?

Jeg er i alle fall overbevist om at det vi kommer til å etterspørre om 150 år er nærnatur og uberørt natur. Du skal ikke reise langt utenfor Norges grenser før du opplever hvor lite det er igjen av dette. Selv i Norge har vi bare litt over 10% uberørt naturareal igjen (Statistisk Sentralbyrå). Ved å fjerne oss fra naturen blir det også enda vanskeligere å ta vare på den. Den amerikanske økologen Aldo Leopold skriver at «vi bare kan sørge over ting vi vet noe om«. Hvis du ikke har noe forhold til natur (og Vågsbygdskauen og «Egil Ekorn»), så er det heller ikke så lett å bli ille berørt. Da er det på tide å holde pusten eller gå seg en tur i skogen…

Arbeidet springer ut av boka «Det går til helvete, eller» av Vetlesen/Bjørlykkle. Her er de på Litteraturhuset:

Om Lars

Jeg bor i Kristiansand, og lever av havpadling. Mer info om meg og firmaet på www.digital-info.no
Dette innlegget ble publisert i Bøker, Dagbok, Samfunn. Bokmerk permalenken.

4 svar til Økosorg

  1. Lars sier:

    I boka til Bjørn Stærk (Jakten på den grønne lykken) står det også litt om Leopold på s. 87: «Naturvernpioneren Aldo Leopold skrev i boka A Sand County Almanac at testen på om mennesket står over andre dyrearter er om vi er i stand til å sørge over dem når de utryddes. Altså om vi er i stand til å gjøre noe mer enn å drepe, spise og ta oss til rette, slik alle dyr kan. Vis vi skal tro at vi er bedre enn dette, må vi prøve å forstå og ta ansvar for systemet vi er avhengig av. Den testen har vi feilet, mente han.»

  2. Lars sier:

    Kronikken er også publisert på Pan – gratisdelen av Harvest Magazine:
    https://www.harvestmagazine.no/pan/okosorg

  3. Lars sier:

    Mer fra boka til Stærk (s. 110):
    «Både Leopold og Berry ønsket å verne vill natur. Sette av områder til å være uberørt av mennesker. Berry mener at vi bør bevare minnet om hvor vi kommer fra som samfunn. Vi trenger et ste hvor vi kan se for oss livet før sivilisasjonen. Å bevare det ville er dssuten en øvelse i ydmykhet. Vi trener opp evnen til å la ting være i fred, til å la det finne steder i verden som påvirker oss uten at vi påvirker dem. Og han mener at vi trenger den ville naturen som en standard å måle oss selv mot, slik at vi forstår effekten vi har på den. Men det er bare en liten del av naturen vi kan verne på denne måten. Resten må vi bruke. Berry fnyser av naturvernere som tror at alt som skal til er å la et stykke land ligge urørt, og så har vi vernet det. … Vi må bruke det forsiktig, på en bærekraftig måte.

  4. Tilbaketråkk: Jakten på den grønne lykken | homo ludens

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.