Da har jeg lest igjennom Kjell Arnold Nyhus sin siste bok, og den har jeg gledet meg til lenge. Undertittelen er nemlig “En fortelling om stillhet”, og de som kjenner meg vet jo at det er en av de tingene jeg virkelig brenner for: STILLHETEN.
Både Kjell og jeg er fascinert av Mester Eckhart, og han skal ha sagt at det nærmeste han kommer å beskrive Gud er stillheten. Stillheten belyses på mange måter i boka, og den er jo vanskelig å sette ord på.
Jeg hadde sett for meg en litt mer kronologisk bok, men den er ordnet i 3 deler der første delen er de 12 første dagene. Så kommer vi inn igjen mot slutten av oppholdet. Siste delen er skrevet hjemmefra. Denne løsningen gjør kanskje boka litt mer lettlest enn en helt kronologisk gjennomgang av oppholdet. Han er flink til å holde tråden på hva som er utfordrende, og hvordan han tilpasser opplegget for å få mest mulig stillhet.
Det står selvsagt en del om tro i boka, men han berører også mange andre tematikker. Ikke minst det å være menneske i verden, asyl- og flyktningepolitikk og miljøvern. Han har hytte i skauen med tilgang på fjellet, og naturen en viktig plass i boka.
I mine øyne har han en fantastisk penn, og jeg har lyst til å dele enoen avsnitt med dere – fra s. 275ff:
… Hvorfor bry oss om avsidesliggende fosser som har sust og sunget på den samme sangen i tusener av år? Det er umulig å begrunn det om en ikke har et språk og en virkelighetsoppfatning som overskrider biologien og den reine nyttemoralen. Det er helligbrøde å utrydde svartkurler (en orkidé) som kaster glans over Guds navn ved sin blotte eksistens. “Man brenner ikke stavkirker for å holde varmen noen kalde vinteruker”, leste jeg et sted. Men uerstattelig villmark, blomster og dyr kan plages og utryddes bare så vi kommer litt fortere fram. Hva er det vi skal rekke?
Vi kan ikke kjøpslå eller forhandle med naturen, den er. Den er ikke en partner, en instans vi kan inngå kompromisser med. Både politikerne og vi andre må vende oss av med den gamle herre-tjener-logikken. Naturen er ingen underdanig tjener som skal betjene vårt grådige jag etter mer. Vi er alle innfelt i den, lever av den og i den. Vi er som den. Vi er den. Vi må vende oss bort fra den-blikket, der vi ser naturen som tom biomasse, som ressurs til vår forføyning. “Miljø” er også et uheldig ord fordi det får oss til å tenke at natur er noe som omgir oss, ikke noe som strømmer gjennom oss og føder oss. Det dominerende natursynet er fortsatt instrumentelt og nonsjalant. Selv om naturkjennere, etikere og miljøkrigere gjennom mange tiår ar forkynt naturens egenverdi, synes det fortsatt langt fram til en ny praksis, et nytt etos, setter seg. Fordi alle skapninger er forbundet med hverandre, må hver enkelt verdsettes med kjærlighet og respekt. Livsveven er et kontinuum uten brudd og splittelser. Den skjødesløse og arrogante måten vi omgås naturen på, burde plage oss. Vi freder og verner gamle bygninger og kulturminner. Et hvert hus i Norge fra før 1650 er automatisk fredet – uten unntak. Det er straffbart å skade eller fjerne det. Selvfølgelig holder vi oss med en slik lov. I respekt for arbeidet som ligger bak, i ærbødighet for kulturarven, skjønnheten og historien vi er en del av. Men naturarven er det ikke så nøye med.
Boken anbefales virkelig – og det samme gjør hans tidligere bøker!
