I dag ble jeg ferdig med Petter Mejlænder sin biografi om Pushwagner. Nesten 750 sider det har tatt forfatteren 11 år å skrive.
Det har blitt mange og gode kvelder foran peisen her på hytta med denne boka. Mejlænder skriver veldig bra, og boka har en god flyt. Som andre tykke biografier jeg har lest siste årene er den strengt kronologisk. Jeg synes det fungerer bra, og jeg tar av meg hatten for den researchen han har gjort over så mange år.
Pushwagner selv var jo heller ingen enkel skrue å samarbeide med. Det som gjorde aller sterkest inntrykk på meg er noe som har gått meg hus forbi i bildene til Pushwagner. På s. 647 står det:
… I Bingos pupiller ser vi tydelig jordkloden avtegne seg. Der har vi Bingos erkjennelse og virkelighet – hans sjel og egentlige eksistens. Bingo er jorden, og jorden er Bingo. Intet mindre. Det er jorden og jordelivet som stenges inne i grinden og kveles. Signalet forsterkes, for bildet i barnets øyne er ikke refleksen av hva barnet ser, men viser det som kommer innenfra – det barnet er. Barnet ser mot soloppgangen som kommer opp over naboblokken og inn gjennom vinduet, mens pupillen viser formasjoner som minner om hav og kontinenter, slik jordkloden kan se ut fra sola. Binge er sånn sett en liten Hari og en ny buddha som erkjenner altet i seg selv. Det samme budskapet kan vi lese hvis vi ser omslagstegningen som Bingos skjermsmil til faren Mr. Soft, der han sitter omgitt av datateknologi, og ikke oppfatter barnets budskap.
Jeg må definitivt hjem til Soft City på kontoret for å se nærmere på dette!!!
