I Poesiringen sitt e-postbrev denne uken var det et sitat av Helge Ingstad:
Og tror du det var ensomt å ferdes slik alene der skog og tundra sprer seg krevende og vill. Da feiler du min kjære, for det er blant mennesker at ensomhet blir til.
Noen uker senere kom dette diktet i samme e-postliste, og jeg kjenner det berørte meg sterkt. Det er både kald, varmt og dypt innbakt i livsveven på samme tid:
Sne vil falde
Ingen kranser på min grav.
En gang vil det hende
at det dypt i meg vil varsle
at den tid jeg fikk er omme.
Og det siste
veien inn til det som ligger bakom
er en del av livet.
Jeg vil spende mine hunder for min slede,
kjøre til en vindblåst, knudret bjørk
ved viddens kant,
til et tre jeg kjenner vel.
Jeg vil sette meg ved det,
stryke over den ru bark,
være nær et annet liv
som i tett og flinthard vekst
kjempet for å leve
som vi,
i trass mot iskald vind.
Og for siste gang
vil jeg se mot tundraen
hvor villrein skraper i sne
og strekker myke muler
mot blåhvit reinmose,
hvor langbente kalver
kaster seg omkring i keitet ynde.
Jeg vil løsne mine hunder,
mine vilde venner
og de vil styrte som et uvær
over tundraen
med duft av vildt i neseborene,
være fri.
Og det blir natt.
Stjernehimmelen kommer,
mit gamle tak
fra år i sneen.
Forunderlige hvelving
av myldrende kloder
skapt av den som skapte mig
Så hviler jeg mitt hode
mot det gamle tre
med takk for det gode liv jeg fikk.
Sne vil falde.
Helge Ingstad
