Hamsun og Nansen

I fredagens utgave av Dag og tid (13.4.2018) har Jon Hustad en artikkel med tittelen «Ærlege doparar». Her kommer han også inn på forholdet mellom Hamsun og Nansen. Det var overraskende nytt for meg.

Han skriver:

At mange nordmenn er glade i ski og vintersport, er ikkje noko nytt. Det er heller ikkje noko nytt at ein god del er og var nokså lei av denne idrettsdyrkinga. Til dømes Knut Hamsun. Han kunne verkeleg ikkje fordra organsert idrett og kjendishysteri. Særleg forakta Hamsun Fridtjof Nansen, «denne skiløper», som han nær alltid kalla han. Irritasjonen nådde eit førebels toppunkt då den då 26 år gamle Nansen, etter å ha vore sakna på Grønland, endeleg kom attende til Oslo.
«Der synes aldrig at have hændt større ting i Norge, end at Nansen og Kamerater virkelig kom hjem igjen», skreiv Hamsun i ein avisartikkel i Dagbladet våren 1889. «Sexti Tusind Mennesker modtog dem paa Bryggen, femti Tusind fulgte dem til hotellet, ti Tusind raabte niti Tusind Hurra, en gammel pensioneret Oberst fra Kampen skreg sig simpelthen i hjel paa stedet.»

Om Lars

Jeg bor i Kristiansand, og lever av havpadling. Mer info om meg og firmaet på www.digital-info.no
Dette innlegget ble publisert i Samfunn. Bokmerk permalenken.

En kommentar til Hamsun og Nansen

  1. Storpasilurken sier:

    To ganske spesielle mennesker. I dag ville nok Nansen blitt stemplet som «ekstremist» og/eller politisk ukorrekt. Han var nasjonalistisk. Etter hundrevis av år under andre lands overherredømme var dette sett på som noe possitivt i norge. I dag er det negativt fordi venstresidens globale agenda tilsier at vi skal styres fra Europa. Og dette mente faktisk Hamsund i mange år også. I tredveårene snakket mange om «det nye Europa». Typisk mente folk at Nazismen nok hadde sine feil men man måtte ikke la dette overskygge det possitive. Det er så lett å tenke slik om nye politiske trender men dypest sett tror jeg det sier noe om hva vi tiltrekkes av innerst inne. Og uten at vi tenker over det vil slike følelsesmessige motsettninger hele tiden få oss til å lete etter «håndfaste» ting som kan bekrefte følelsene. Som f. eks at Nansen gikk på ski. Fysj og fysj.

    Det begynte med noen frimurere, Det tyske arbeiderparti og noen religiøse forestillinger som i dag blir kalt «new age». Han som skrev «mein kampf» var helt oppslukt av yoga. Uskyldig i begynnelsen men etter en stund startet propagandaen, kampen mot de «opposisjonelle» og undergraving av de demokratiske samfunnsmekanismene. Men kunne stemme men ikke påvirke politikken. Akkurat som i Russland. Det som startet så fint med «Det Russiske sosialdemokratiske arbeiderparti» ende opp med 70 år med sovjettiske verdenskommunisme. Kanskje et nøkkelord kan være forestillingen om den selvoppnevnte «elitens» «overlegenhet».

    Jeg tror rare antipatier og sympatier ofte kan fortelle oss noe om fremtiden. Det gjelder bare å være en objektiv iakttager. Og fremfor alt må man være ærlig mot seg selv og innse hvorfor man mener akkurat det man mener. Eller mer nøyaktiv: Føler det man føler! For nesten alt vi har inne i hodene våre kommer utenifra. Men hvis vi lærer oss noen enkle triks blir det lettere å skille mellom de underliggende possitive og negative tingene.

    Det er med alt her i verden som med bruktbilselgere og brukte biler. De beste selgerne tjener mest fordi de greier å prakke på oss de dårligste bilene.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *