Om asfaltering og naturens egenverdi

I dag delte A.S. et sitat på FB fra Joni Mitchell jeg satte stor pris på:

They paved paradise
Put up a parking lot
With a pink hotel, a boutique and a swinging hot spot.
Don´t it always seem to go
That we don´t know what we got till its gone…

I fjor sommer skrev jeg: «Alt blir jo ikke nødvendigvis bedre av å bli asfaltert!» i et Synspunkt i avisen Fædrelandsvennen: Vågsbygdmarka lever

Jeg synes jeg gikk langt i retoriske virkemidler her, men det gikk rett i trykken… Fikk to positive tilbakemeldinger fra medlemmer i Naturvernforbundet. Ellers ingenting. Ikke et motinnlegg. Ingen hatmeldinger. Bare en vegg av stillhet. Eller resignasjon? Oppgitthet? Jeg tror Mitchell har så altfor rett når hun skriver av vi ikke vet hva vi har før det er borte…

Og «Ville veier A/S» jobber ufortrødent videre. I 2016 prøvde jeg meg på humor for å blottstille de, men samme igjen… Helt stille (om enn noe latter fra noen nære venner…): – Slitsomme tullinger

Og tiden går. Flere og flere km2 asfalteres. Nær bymark raseres. Vi ødelegger naturgrunnlaget for generasjonene som kommer etter oss. Vi prøver å slutte med å hvile, men det går dessverre ikke… Vi trenger en bevissthet om at vi er natur, og tilgang til nærnatur. Skogen som nå skal asfalteres i Vågsbygd er en del av vårt «kollektive immunforsvar», og denne videoen viser det på en fantastisk måte:

De har ikke tatt første spadetak i Vågsbydmarka enda, men andre steder i landet er de i gang… Her prøver Dag Hessen et leserinnlegg: Ny E6: «Bru over Våløya være det absolutt mest ødeleggende inngrepet».

Om Lars

Jeg bor i Kristiansand, og lever av havpadling. Mer info om meg og firmaet på www.digital-info.no
Dette innlegget ble publisert i Samfunn. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *