Den katolske kirke

Jeg er jo ingen teolog, og det var spennende og utfordrende for meg å møte katolikker på Selja kloster i 2014. I etterkant hadde jeg litt e-postutveksling med presten fra Seljumannamessa, og jeg har fulgt Ragnhild Helena Aadland Høen på FB siden (hun har også bidratt med historien om Sunniva i boka “Padlepilegrim” – bildet under er fra Selja).

Nå feirer hun 10-årsjubileum som katolikk, og jeg har fått lov til å kopiere litt fra “jubileumstråden” på FB. I innledningen skriver hun:

“Hvorfor?” er et annet spørsmål jeg ofte får. Det er et spørsmål som er skikkelig vanskelig å svare generelt på, for det mange egentlig lurer på er hvorfor DE skulle finne på å konvertere til Den katolske kirke – noe som er et helt annet spørsmål.

Det finnes like mange veier til Roma som det finnes mennesker, for veien starter fra der du er, og den ser ganske forskjellig ut for en agnostiker og en lutheraner (for å ta de to utgavene det finnes flest av i Norge). Alle har sin helt egne vei inn i Den katolske kirke, det er det som er så ufattelig fascinerende.

Sigrid Undset skriver: «Hvis alle konvertitter som er vendt tilbake til Den katolske kirke skulde skildre sin vei til Rom, vilde det kanskje vise sig at neppe to har fulgt akkurat samme ruten.»

Her har jeg skrevet om min vei til Den katolske kirke.

At alle har sin egen trosvei er det ikke vanskelig å støtte opp om. Det jeg synes er vanskelig å forstå, er at det er bare en endestasjon: Roma, paven og den katolske kirke. Det kommer også opp i tråden, og Ragnhild gir utfyllende svar:

Du peker rett på smertepunktet. Det er faktisk kirkesynet som er den største forskjellen på katolsk og luthersk tro i dag. Rettferdiggjørelseslæren er det faktisk bare nyanseforskjeller i, men hva Kirken er, der ligger den største avstanden i dag. De to kirkesynene er ikke forenlige.

Det er Den katolske kirkes tro – og min tro – at Jesus innstiftet en kirke som ikke bare er usynlig men også synlig. Vi tror at det er Den katolske kirke som er den hellige, katolske, apostoliske, ene kirken vi bekjenner i de oldkirkelige trosbekjennelsene (som vi har felles). Det var sånn det faktisk VAR fram til splittelsen begynte. Ingen i Norge var i tvil om hva Kirken var før i 1537.

Men hva betyr dette i dag? Det betyr at dere gode, protestantiske medkristne brødre og søstre har blitt døpt inn i den ene, sanne kirke og trenger ingen annen dåp. Du er døpt inn i Den katolske kirke. Det betyr også at vi tenker at du har et reelt fellesskap med Den katolske kirke – men det er et delvis fellesskap, på samme måte som protestanter også har tatt vare på deler av den fulle, katolske, kristne tro.

Alle er velkommen til å når som helst få fullt fellesskap med Kirken – altså å konvertere. Vi tenker at alle som er kristne hører hjemme i Kirken, i fylden av Kirken, som Den katolske kirke besitter. Det er Den katolske kirke (og Den ortodokse kirke) som tar vare på apostlenes tro. Det er her du får del i fylden av den kristne tro. Det er her du kommer helt hjem, og ikke bare føler deg mer eller mindre hjemme.

Jeg er selvsagt klar over at dette høres provoserende og merkelig ut for en lutheraner, men dette er altså vår tro 🙂

Jeg tror du hadde syntes det var fascinerende og interessant å lese Dag Øivind Østerengs bok “Fra Luther til Peter”.

Det er flere enn jeg som synes dette er vanskelig å få helt grepet på, og hun utdyper ytterligere på denne måten:

Det er jo omfattende temaer vi tar for oss her, så vi får ta det litt punkt for punkt, tenker jeg.

1. Det er nettopp Den katolske kirke Paulus snakker om når han snakker om kirken. Det fantes ikke noen annen kirke på den tiden. Det fantes én kirke. Én, hellig, katolsk og apostolisk kirke, slik det står i de oldkirkelige bekjennelsene (“Credo in unum, sanctam, catholicam et apostolicam ecclesiam.”) Det er oss som omtales i bekjennelsen: Den ene, hellige, katolske og apostoliske kirke. Vi er den Kirken som Jesus grunnla på Peter. DET er katolsk lære om Kirken.

2. Katolske og ortodokse kristne står i historisk og ubrutt kontinuitet med apostlene, både gjennom læren og gjennom apostelembetet – et embete som har sørget for å bevare læren og beskytte oss mot alle forsøk på vranglære i 20 århundrer. Akkurat dette punktet finner du utdypet på en veldig god måte i Dag Øivind Østerengs bok “Fra Luther til Peter”. Jeg vil som sagt anbefale varmt å lese den – hvis du er er interessert i å bore dypere i Bibelens lære om Kirken 🙂

3. Protestanter tenker veldig ofte i enten-eller-kategorier. Katolikker tenker både-og. Det er ingen motsetning mellom troens kjerne og troens fylde! Absolutt ingen motsetning! Hvorfor nøye deg med en fattigere tro enn du må? Hvorfor ikke ta imot alt Gud vil gi deg? Hvorfor ikke ta imot *hele* den kristne tro? Du blir SÅ mye rikere og får en mye sterkere tro som tåler presset fra det sekulariserte samfunnet du lever i.

4. Angående Tradisjonen – dette er noe jeg har skrevet mye om på bloggen min (klikk på “Tradisjonen” i høyremargen på bloggen). Du står selv i en tradisjon, en luthersk tradisjon. Lutherske kristne klarer å holde fast på den kristne tro i den grad de klarer å holde fast på den delen av den katolske, kristne tro som de lutherske trossamfunnene har greid å gi videre gjennom århundrene. Organisasjoner som Norsk Luthersk Misjonssamband greier å stå fast i vår tid på en bedre måte enn Den norske kirke fordi man har større bevissthet om å holde fast ved den troen man har fått overlevert. Man har en intuitiv fornemmelse av at den kristne tro er en åpenbart tro som man har mottatt, og som man ikke har anledning til å forandre etter eget skjønn. Dette er den katolske holdningen til troen. Det er derfor NLM overlever bedre enn andre lutheranere i våre dager, fordi dere har større trofasthet til Tradisjonen (den delen av Tradisjonen som dere har mottatt).

Jesus etterlot oss ingen bøker. I stedet gav han oss seg selv, Den Hellige Ånd og vitner. Han etterlot oss apostlene sine og Kirken: ”Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke”. Apostlene fortalte videre det som de hadde sett og hørt, og etter hvert ble ting skrevet ned.

Denne troen – kalt apostlenes lære – har Kirken overlevert uforandret gjennom århundrene, fra slekt til slekt, helt fra Jesus og til 2018. Som kristne er vi forpliktet til å levere troen videre i samme stand som vi fikk den. Vi har ikke myndighet til å endre på den. Tvert imot er vi kalt til å ”kjempe for den tro som de hellige én gang for alle har fått overlevert”. (Judas 1,3)

Vi er kalt til å være trofaste mot den troen som har vært felles for alle kristne over alt og til alle tider. Dette er den katolske tro, som beskyttes av Kirken og dens biskoper (som er apostlenes etterfølgere). Uten en slik trofasthet mot apostlenes tro, vakler bibeltolkningen og teologien i takt med tidsånden.

Det har aldri fantes en tid uten vakling og forvirring i kirken. Derfor måtte allerede Paulus skrive: ”Jeg formaner dere, søsken, til å holde øye med dem som skaper splittelse og fører andre til fall ved å gå imot den lære dere har tatt imot.” (Rom 16,17) Og han fortsetter: ”Stå derfor fast, søsken, og ta vare på de overleveringene vi har undervist dere i, enten muntlig eller i brev.” (2. Tess 2,15)

Det norske ordet “overleveringene” i bibelteksten her heter “traditio” på latin. Traditio er latin for “Tradisjonen” på norsk. Det er denne overleverte troen, “den lære dere har tatt mot”, vi skal holde fast ved, slik den er gitt oss skriftlig gjennom Den hellige skrift og muntlig gjennom apostlene og apostlenes etterfølgere – som du finner i Den katolske kirke og Den ortodokse kirke.

Utfordringen til alle kristne i 2018 er: Stå fast og hold fast, ellers glipper det!

Den norske kirke har ikke bare revnet i to, den er læremessig i indre oppløsning. Det er mye lettere å stå fast og holde fast hvis du får hjelp, hvis du tar imot alt Kirken har å gi deg, hvis du er fullt og helt ett med Kirken som du kan stole på, den som er bygget på klippen.

“Tu es Petrus et super hanc petram aedificabo ecclesiam mean et tibi dabo claves regni caelorum” … “Du er Peter (“klippen”), og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den” (Matt 16,18).

I Den katolske kirke gjenkjenner jeg den gode hyrdens røst, Jesu Kristi røst. Det var han som kalte meg hjem til sin Kirke da alt begynte å smuldre bort under beina på meg i Den norske kirke. For å si det med en sang jeg har lært gjennom NLMs fine barnearbeid: “Ikke én, ikke to, ikke tre, men alle, alle vil Jesus ha med. Han kaller på deg, han kaller på meg, alle vil Jesus ha med” – inn i sin Kirke, og helt inn i Himmelens land.

Dette er jo en teologisk utlegning om å komme hjem. Jeg hadde den samme erfaringen av “å komme hjem” da jeg havnet hos Kvekerne. Men, de har et helt annet perspektiv når det gjelder å forholde seg til annerledes troende. Her er deres veiledning fra Råd & spørsmål:

22. Respekterer du «Det av Gud» i alle mennesker selv når det kommer til uttrykk på uvant måte, eller når det kan være vanskelig å få øye på? Vi har alle vår egen gudserfaring og må søke å være trofast mot den. Hvis noen uttrykker sin gudserfaring på en måte som er fremmed for deg eller gjør deg urolig, prøv å forstå hva som ligger bak ordene og hva som har gitt styrke og næring til andres liv. Lytt tålmodig. Unngå sårende kritikk og provoserende språk. La ikke styrken i din overbevisning få deg til å komme med ord og påstander som er taktløse eller usanne. Regn det for mulig at du kan ta feil.

Dette er et ganske annerledes utgangspunkt. Særlig i økumenisk sammenheng. Husker jeg ble dypt beveget da jeg leste om Martin Lönnebo sitt største nederlag. Han fortalte om et samarbeid mellom kirker i hele verden som brøt sammen pga at Paven skulle ha veto. Da de var kirken med stor K. Jeg tror jeg er i ferd med å få en viss forståelse av katolikkenes utgangspunkt, men jeg tror jo at Gud er i hvert enkelt menneske, og ikke bare i en bestemt kirke. Det er nok den største forskjellen jeg ser nå (men jeg er som sagt ikke teolog). Uansett er det spennende å lære mer, og jeg synes det er utrolig mye fint i den katolske kirke. Nå her jeg fx en raptus på St. Ignatius og hans åndelige øveløser. Der er det mye å hente. Enten du er katolikk eller ikke. Til og med om du ikke er troende!

Jeg skal fortsette å undre meg over disse spørsmålene. Harari skriver at mystikk er veien og troen er endestasjonen. Kanskje det er greia: At jeg er en (natur)mystiker, og ikke klarer å ta inn over meg dogmene på endestasjonen?

PS: Takk til Ragnhild for at jeg har fått låne hennes innlegg fra FB.

Om Lars

Jeg bor i Kristiansand, og lever av havpadling. Mer info om meg og firmaet på www.digital-info.no
Dette innlegget ble publisert i Religion. Bokmerk permalenken.

Ett svar til Den katolske kirke

  1. Lars sier:

    I siste nummer av Strek er det en artikkel fra Athos der det er mange ortodokse klosteret. På s. 36 står det:

    Med ett blir han alvorlig og ser på meg: “Økumenikk er den største vranglæren i kirkens historie.” For Josef innebærer enhet at alle kristne konverterer til Den ortodokse kirke. Ordene er dramatiske, men mannen er vennlig. Han har gått inn i en kirke med en form og en lære som ikke forandrer seg så fort.

    STREK nr 6 – 2017

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.