Skremmende perspektiv

I boka «Dette forandrer alt» skriver Naomi Klein om klimakrisen, men her er også mye kapitalismekritikk og også litt om oppmerksomheten vår. De gir skremmende perspektiver. Oppmerksomheten vår er endret ganske mye siste tiårene vil jeg påstå…

På s. 163-164 i den norske versjonen (hardcover) skriver hun:

Denne utfordringen (klimakrisen) går også dypere enn mangel på institusjonelle virkemidler, den strekker seg langt inn i oss selv. Den moderne kapitalismen har ikke bare gitt mer menneskelig adferd som forandrer klimaet. Denne økonomiske modellen har forandret veldig mange som individer, gjort oss kjappere og mer rotløse og dematerialiserte, slik den har gjort med finanskapitalen, den har latt oss være overalt og ingen steder samtidig. Dette er vår tids vedvarende klisjeer – hva gjør Twitter med oppmerksomheten min? Hva gjør skjermer med relasjonene våre? – men den slags distraksjoner har spesielt stor relevans for måten vi forholder oss til klimaendringer på.
Dette er nemlig en krise som i sitt vesen beveger selg langsomt og er sterkt stedsrelatert. I de tidlige stadiene og mellom de knugende katastrofene handler det om en spesiell plante som blomstrer tidlig, et uvanlig tynt islag på en innsjø, en sen trekkfugl; for å legge merke til disse små endringene må man ha den slags samhørighet som kommer når man kjenner et sted god, ikke bare som naturscene, men også som levebrød, og nå lokalkunnskap blir formidlet med en følelse av hellig plikt fra den ene generasjon til den neste. Hvor mange lever fortsatt sånn?…
Kort sagt: enda mer dårlig timing. Akkurat da vi trengte å senke farten og legge merke til ørsmå forandringer i naturen som forteller at noe er virkelig galt fatt, har vi satt farten opp. Akkurat da vi trengte lengre tidsrammer for å se hvordan fortidens handlinger virker inn på utsiktene for fremtiden, har vi tatt skrittet inn i en ustoppelig tilførsel av et evig her og nå, der vi hakker og kutter i oppmerksomheten som aldri før.

På s. 187 er dete et flott sitat av Thoreau:

På midten av 1800-tallet skrev Henry David Thoreau: «Jorden jeg trår på, er ikke en død, livløs masse. Den er et legeme, den har sjel, den er organisk og omskiftelig for sin sjels påvirkning, og for enhver partikkel av den samme sjel som befinner seg i meg.» Dette var en direkte avvisning av Francis Bacons fremstilling av Jorden som en livløs maskin, og at dens mysterier kunne mestres av det menneskelige sinn. Nesten hundre år etter Thoreau etterlyste så Aldo Leopold, forfatter av boken A Sand County Almanac som ble prøvestein for en ny bølge naturvernere, en moraloppfatning som samtidig «utvider samfunnets grenser til å omfatte jordsmonn, vann, planter og dyr» og anerkjenner «enkeltmennesker som medlem av et samfunn av gjensidig avhengige deler». «En jordens etikk», som han kalte det, «endrer homo sapiens´ rolle fra å være erobrer av Jordens fellesskap til å være et enkelt medlem av og borger i det. Det innebærer respekt for de andre medlemmene, og også respekt for fellesskapet som sådant.»

Etter sitatet fra Thoreau er det en stjerne til noen linjer nederst på siden, og jeg tolker det slik at sitatet ovenfor også er hentet fra boka Walden:

«Om morgene bader jeg mitt intellekt i Bhagavadgitas formidable og kosmogonale filosofi,» skrev Thoreau om det berømte indiske skriftverket i Walden. Han fortsatte: «Jeg legger boken ned og går til brønnen for å drikke, og se! Der møter jeg Brahminens tjener, Brahma, Vishnu og Indras prest, som sitter i sitt tempel ved bredden av Ganges og leser Vedaene, eller oppholder seg ved roten av et tre med sine smuler og sin vannmugge… Det rene Walden-vann er iblandet Ganges´ hellige vann.»

I fotnoten til slutt i dette avsnittet ser det ut som om sitatet fra Thoreau stammer fra «The Writings of HDT: Journal, September 16, 1851 – April 30, 1852» (Torrey red. 1906:165). Sitatet fra Leopold er fra boken (1949:171), mens sitatet helt ovenfor er fra Walden (Crowell 1910:393-394). Bra kildehenvisninger her! 🙂

Tillegg 13.11: På side 281ff skriver hun om jorden som en blå klinkekule, og argumemnterer for at det har noen sider som kanskje ikke er like heldige.

Når vi forundrer oss over denne blå klinkekulen i all den skjønnhet og skjørhet og bestemmer oss for å redde kloden, tildeler vi oss selv en helt spesiell rolle. En rolle som foreldre, Jordens foreldre. Men det motsatte er tilfellet. Det er vi mennesker som er skjøre og sårbare, mens Jorden er sterk og mektig og har oss i sine hender. For å si det pragmatisk består utfordringen for oss ikke så mye i å redde Jorden fra oss som å redde oss fra en jord som, dersom den blir drevet for langt, har mer enn krefter nok til å skake, brenne og riste oss helt av seg. Den kunnskapen burde prege alt vi gjør – særlig beslutningen om hvorvidt vi skal ta sjansen på klimamanipulering.

Om Lars

Jeg bor i Kristiansand, og lever av havpadling. Mer info om meg og firmaet på www.digital-info.no

Dette innlegget ble publisert i Bøker, Samfunn. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *