Essays av Montaigne

Disse tre bindene har jeg ikke orket å ta fatt på, men for noen måneder siden fant jeg boka «En sommer med Montaigne» av Antoine Compagnon. Her er det korte stykker som er blitt lest på radio, og det var en fin innføring.

Nå føler jeg meg litt mer kjent med Montaigne, selv om det bare er noen drypp. Jeg har lyst til å ta vare på to avsnitt av boka som gjorde spesielt inntryk – ga gjenklang. Det første er – kanskje ikke så overraskende, om lesning:

… han setter lesningen høyest av «de tre omgangsformene». (Kjærlighet, vennskap og lesning red.anm)
«Denne er ved min side og rekker meg hjelpsomt hånden, hvor jeg enn ferdes. Den trøster meg i min alderdom og ensomhet, letter meg for vekten av en kjedelig lediggang og jager mine plageånder på dør. Den kan mildne en plage som ikke er altfor intens og overveldende. For å unnslippe plagsomme grublerier, er det bare å søke tilflukt til bøkene; de avleder meg lett og jager tankene på dør. Bøkene protesterer ikke engang over at jeg bare søker dem i mangel av andre mer virkelige, levende gleder, de tar alltid imot meg med samme blide ansikt.»
Bøkene er alltid tilgjengelige følgesvenner. Alderdom, ensomhet, lediggang, kjedsomhet, smerte og uro: Det finnes ikke den hverdagslige plage som bøkene ikke kan lindre, såfremt plagene ikke er for sterke. Bøkene mildner bekymringene og tilbyr trøst og støtte. (s. 104-05)

I det siste kapittelet i boka – som oppsummerer hans syn på livet – viser han godt innsyn i mindfulness:

«Når jeg danser, danser jeg, og når jeg sover, sover jeg; ja når jeg går en ensom tur i en vakker lund, kan jeg nok en del av tiden tenke på andre ting, men jeg vil snart kalle tankene tilbake til spaserturen, lunden, ensomhetens sødme og til meg selv.»

«… Det er den absolutte fullkommenhet, og nærmest guddommelig, å kunne nyte sin tilværelse på tilbørlig måte. Vi søker andre kår fordi vi ikke forstår å leve under våre egne og går ut over oss selv fordi vi ikke vet hvordan det står til i vårt indre. Og om vi går aldri så mye på stylter, er det likevel våre egne ben som må bære oss. Selv på verdens høyeste trone sitter vi bare på vår rumpe.
De skjønneste liv forekommer meg å være de som tilpasser seg det alminnelige, menneskelige mønster, med orden og disiplin, men uten underverk og uten å forlate det naturlige.» (s. 164-65)

Her er nuet og flere av de andre holdningene som vi i dag knytter til mindfulness. Spennnende!

Michel de Montaigne levde på slutten av 1500-tallet.

Om Lars

Jeg bor i Kristiansand, og lever av havpadling. Mer info om meg og firmaet på www.digital-info.no
Dette innlegget ble publisert i Bøker. Bokmerk permalenken.

En kommentar til Essays av Montaigne

  1. Marita Sløgedal sier:

    Denne tar jeg til meg. Og tar med meg videre etter oppholdet på Eiken. Takk for gode yogaøvelser

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *