Hakkespettboka

For noen uker siden kom jeg over boka «Å lytte til hakkespetter – naturen som terapeut». Boka er utgitt av Modum Bad, og består av pasienthistorier og fagfolk som forteller om tematikken. Her er det mye kunnskap, inspirasjon og ettertanke. Hovedforfatter Ruth Lillegraven har gjort en kjempejobb med å sette dette sammen på en helt genial måte.

I sin innledning skriver Ole Johan Sandvand (adm.dir ved Modum Bad) om ei ung jente som har kjempet med destruktive tanker, og hennes historie har gitt boka tittelen:

Å høre hakkespetten om morgenen har jeg blitt så vant til at det blir rart ikke å høre den mer. Og det at jeg hører den i stedet for tankene mine, er så godt å kjenne på. Jeg har et valg.

Lillegraven skriver i sin innledning at «Fri for sorger kan ikkje naturen gjere oss – men eit minutt eller ein time kan den vere vårt Sorgenfri.» Hun bidrar også med dikt flere ganger i løpet av boka. Det er også hun som har ført pasienthistoriene i pennen. Her er det mange gode poenger, og her er et lite knippe med sitater fra første delen av boka:

… eg tykkjer litt synd på dei som aldri har skjøt kva dei store naturopplevingane kan gi, at alt ligg der. Det er berre å forsyne seg.
… Å se utover i naturen hjelper meg å se innover i meg selv.
… Når jeg år på fjellet, … , da er jeg virkelig til stede, konsentrerer meg. … Det er mindfulness for meg.
… Naturen er det eneste som kan overdøve støyen inni meg. Derfor er det alltid en slags hvile i å være ute.
… Det er naturen som er den beste medisinen. Den redder meg. Igjen og igjen.
… Å være ute er beste medisinen for ikke å bli for lei av alt.

I siste delen av boka er det fagfolk som forteller. Først ut er Asle Hoffart som er seniorforsker ved Modum bad. I sitt første bidrag er han på skitur med Simen Tveitereid (kjent fra Harvest.as). Hoffart forteller at «Når kroppen får brukt seg, skjer det noe i hodet.» Han er helt enig med Søren Kierkegaard som har skrevet: «Jeg har gått meg til mine beste tanker.»

Nestemann ut er spesialist i psykiatri Egil W. Martinsen i samtale med ovennevnte Tveitereid. Denne artikkelen handler blant annet om kognitiv terapi, og Martinsen sier:

– I kognitiv terapi er du ikke så opptatt av hvorfor noe har oppstått, men hvorfor det ikke går over.

Her er det også flere andre spennende tanker. Blant annet «mikrotrening», som er et begrep på forskjell mellom for eksempel å sitte og stå for personer med utmattelse. Han har også utarbeidet en liste med 180 aktiviteter og hendelser som mange liker. Selv om alt er trist, så er det alltid noe som er LITT artig. Han er også veldig glad i dikteren Hans Børli, og har flere sitater fra ham. Blant annet dette:

Å være menneske: Å være menneske er en sjukdom, helbredelse er umulig, men all vår streben består i å finne et smertestillende middel.

Det tredje bidraget er en samtale mellom psykolog Gry Stålsett og Lillegraven. Stålsett har begynt å klatre i voksen alder, og har mange fine refleksjoner rundt dette. Blant annet om hvordan en kan få et helt nytt perspektiv/mulighet ved bare små bevegelser. Metakognisjon – få fugleperspektiv. Gjerne gå litt utenfor komfortsonen. Hvordan klatrerne må ha tillit til hverandre.

I slutten av første delen artikkelen er de innom temaet «Livskvalitet». Stålsett forteller at det er fire faktorer som er avgjørende: psykisk og fysisk velvære, relasjoner, mening og hverdagsrutiner. Den klart «viktigste» er hverdagsrutiner, og dette er kanskje overraskende for mange. I en verden der alt skal være fleksibelt, og jo mer ting flyter jo bedre er det.

I den andre delen av artikkelen omtales Vita-modellen (vita betyr liv). Modellen er en dyp-psykologisk eksistensiell tilnærming til behandling. Den berører eksistensielle temaer som ensomhet og død, frihet, sårbarhet, tid, relasjoner, miljø og mening. Hun sier:

I møte med naturen kan vi oppleve å bli meir til stades i våre eigne liv, finne kraft til å vere.

Den neste artikkelen har en slående tittelen «Naturens tause tale» er skrevet av Leif Gunnar Engedal, som er professor ved det teologiske menighetsfakultet i Oslo. Han stiller mange svært gode og kritiske spørsmål, og åpner også opp for en åndelig dimensjon. Og skriver:

Hva med kroppen og vår dype tilhørighet til naturen? Hvorfor snakker vi som om det finnes en sjel uten kropp eller et menneskeliv uten levende natur? Hvorfor disse forvirrende skillene mellom fornuft og følelse, mellom det åndelig og det kroppslige, mellom menneske og natur.

Dette bidro til prosjektet «Troens kroppslighet». Dette var tema i Tidsskrift for sjelesorg (1/2000), men det er dessverre utsolgt. Han gir noen smakebiter om hva det kan innebære i avsnittet «Når kroppen og naturen ber om plass – innspill til praksis.» De er:

  • Gjenstander i naturen som uttrykksfulle symboler
  • Å få øye på et tre
  • Å øve seg i å falle
  • Å være i bevegelse

Han slår et slag for «gående samtaler». Når kroppen går, vitaliseres sjelen. Å være underveis er en ekistensiell metafor. Han skriver:

To som går ved siden av hverandre, skulder ved skulder, gestalter et annet rom og en annerledes relasjon enn to som sitter stille ansikt til ansikt.
… Å bevege seg utendørs åpner nye muligheter … Det kan også åpnes nye mentale rom og symbolske landskaper. Fastlåste, kretsende tankemønstre kan låses opp og nye perspektiver melde seg. Dette gir verdifullt materiale i bearbeidingen av egen livserfaring.

Da er det jo svært naturlig å sitere Søren Kierkegaard igjen, og det gjør han:

Tap for all del ikke lysten til å gå. Jeg går meg til det daglige velbefinnende, og går fra enhver sykdom; jeg går meg til mine beste tanker, og jeg kjenner ikke en tanke som er så tung at man ikke kan gå fra den. Når man slik fortsetter å gå, så går det nok.

Professor emeritus Gunnar Breivik, tidigere styreformann ved Modum Bad, får æren av å avslutte denne fantastiske boken. Han er en forkjemper for fysisk aktivitet, og var en god venn av filosofen Arne Næss. Det lekende menneske – homo ludens – var sentralt for Næss, og leken gir oss bevegelse, svar og tilstedeværelse.

Han introduserer også homo movens – mennesket i bevegelse, og skriver at det er dype biologiske og historiske røtter til betydningen av bevegelse. En jeger/samler beveget seg 19km hver dag, så vi er skapt til mye mer aktivitet enn det vi lever med i dag. Det er også et poeng at aktiviteten foretas utendørs, og Breivik skriver:

Bevegelse innendørs er utmerket. Men bevegelse i naturen er bedre. Mye bedre! Her får sanseapparatet en genuin stimulans som ikke kan «simuleres» innendørs, tankene får luft og sjelen ro. Veien til indre harmoni er kortere når en beveger seg i naturen.

Breivik skriver at vi er blant de minst aktive i Europa, og at bare omkring 30% av befolkningen tilfredsstiller Helsedirektoratets minimumskrav til fysisk aktivitet (30 min pr. dag). Han mener noe av problemet er at fysisk aktivitet er fordelt på flere departementer, og etterlyser en sterk og samlet regjeringsbasert politikk.

Boka bringer frem gjenkjenninger og følelser. Her er flotte formuleringer, svært god redigering og mye inspirasjon for oss som er opptatt av natur. Både som opplevelse, terapeut, rehabilitering og dens åndelige sammenheng. Hvordan naturen er en viktig del av vårt meningsgrunnlag, som ofte ikke er så uttalt. Vi har mistet det av syne, men bare ved å holde pusten ser vi at vi er helt avhengige av naturen. Vi lever i en fantastisk sammenvevd livsvev med alt annet levende!

Boken kan bestilles direkte fra Modum Bad.

(Anmeldelsen er skrevet helt uten føringer, og boken er til og med kjøpt!)

Om Lars

Jeg bor i Kristiansand, og lever av havpadling. Mer info om meg og firmaet på www.digital-info.no
Dette innlegget ble publisert i Bøker. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *