På et antikvariat i Mosjøen fant jeg en bok av Simone Weil utgitt på Dreyers kulturbibliotek. Det var ikke noe årstall i boka, men den heter: “Brev og Essays“. Her er det en del spennende om oppmerksomhet.
På s. 57 står det:
Hver gang man har brukt sin kraft til oppmerksomhet, har man lagt et lite stykke gull til den skatt som ingen i verden kan frarane oss.
To sider senere kobler hun konsentrasjon som en art muskelkraft! Hun mener også Gleden er sentral for å lære (helt i tråd med Arnes Glede og Glød). Et par sider senere: «lære å slappe av, liksom man puster inn og ut».
Denne var heller ikke dum: «Det er noe i vår sjel som står imot den sanne oppmerksomhet enda heftigere enn kjødet står imot den fysiske anstrengelse.»
Hennes definisjon av oppmerksomhet:
Oppmerksomheten består i at tanken stiller seg selv til rådighet for virkeligheten, i å gjøre den disponibel, åpen og gjennomtrengelig for objekter, og i å benytte de forskjellige ervervede kunnskaper som man er nødt til å betjene seg av, i tankens nærhet, men på et lavere plan og uten direkte kontakt med den. Tenkningen selv skal i forhold til de enkelte allerede formulerte tanker være som et menneske på toppen av et fjell: når det ser ned oppfatter det samtidig, men uten å betrakte enkeltheter, et helt landskap av skoger og sletter. Først og fremst må tanken være åpen, ventende, ikke søkende noe, men beredt til å oppta i seg som ren, naken sannhet det objekt som skal gjennomtrenge den.
Hun skriver dette i et essay med tittelen: «Om de intellektuelles studiers betydning for den oversanselige kjærlighet», og oppmerksomheten er nok veldig ift å stille seg åpen for Gud. Likevel er det mye her som er nært opp til KZ og dagens virkelighet. Spennende å se at røttene går bakover, og at han dansken (Et essay om indre frihet) har mye rett. Vi kan med fordel ta nærvær/pust ut av mystikken. Weil er jo regnet som en av våre nære mystikere.
