Om følelser

I dag har jeg lest boka «Å være der du er» av Bent Falk. Her var det mye spennende!

Han opererer med fire grunnfølelser: glede, sorg, sinne og frykt. Visstnok skal andre operere med helt opptil syv forskjellige, men her er jeg veldig newbie.

Hva med kjærlighet? Om det skriver han på s. 36:

Det dreier seg om en bestemt måte å forholde seg til sine medmennesker på. Kjærligheten er en relasjon, der man betrakter og behandler en annen som ubetinget viktig.

Kjærlighet er et forhold der du gir en annen det hun eller han behøver – ikke hva hun eller han har gjort seg fortjent til.

Når et annet menneske er viktig for oss, fører denne relasjonen, som altså ikke er noen følelse i seg selv, til de forskjellige grunnfølelsene: glede, sorg, sinne og frykt, avhengig av hva som skjer i forholdet.

Det motsatte av kjærlighet er likegyldighet.

Om Lars

Jeg bor i Kristiansand, og lever av havpadling. Mer info om meg og firmaet på www.digital-info.no
Dette innlegget ble publisert i Bøker. Bokmerk permalenken.

En kommentar til Om følelser

  1. havpaddlaren sier:

    Det aa «vere den du er» er beskriver kanskje en enda storre utfordring enn aa «vere der du er».

    Problemet i dag er at alle skal identifisere seg med noe annet enn seg selv. Samfunnet rundt oss legger alle slags foringer for oss. Velger man aa la seg styre blir det nesten som aa ta paa seg en psykologisk tvangstroye helt frivillig. Den merkes ikke saa lenge man ikke prover aa «bevege armene», men jo lenger man gaar med en slik tvangstroye, jo mer skremmende blir det naar andre velger aa vere seg selv. Da vil man ved bare aa vere en individualist, slik vi alle er skapt, lett bli et uromoment eller kanskje til og med kunne oppleves som en trussel, slik de opposisjonelle var i sovjettunjonen i sin tid.

    Makthaverne, som gjerne vil bestemme over tankene vaare gjor alt de kan for aa kue de som vil tenke selv. De «uregjerlige». Og i ettertid kan man se at uendelig mange slike «farlige individualister» ble kjente historiske personligheter. De var ofte de eneste som vidreforte den selvstendige tenkningen slik at nye individualister kunne ta opp traaden der andre slapp. Men i sin samtid er de altid «fyfy». John Wycliff var en typisk slik person.

    «Der alle tenker likt, tenker ingen mye» sa man for noen aar siden. Men det er skjelden noen nevner dette ordtaket i dag. Aarsaken er skremmende og ganske tydelig for dem som tenker objektivt. Hele den vestlige verden beveger seg i rettning av det de hadde i de sovjetiske kommunistlandene. Politikerne betaler store summer til mediene, og sammen med journalistene sammarbeider de om aa styre folks meninger. Bare ganske store hendelser kan slaa sprekker i denne farlige politiske konstruksjonen. Slik f.eks Merkel erfarte for noen uker siden.

    Bare politikk? Ja. Men jeg blir mer og mer overbevist om at hvis man blir politisk styrt, slik som i kommunistlandene, i nazitiden og i stadig okende grad i Vesten, saa oppstaar en missforhold mellom folelser og intellekt. Dette skaper en underbevisst folelse av uro og nesten alle mennesker prover aa bekjempe denne «uroen» med aa oke skille mellom folelseslivet og intellektet. Da «forsvinner missforholdet», men bare for en tid. Og da etableres en tilstand som delevis beskrives av teorien om kognitiv dissonans. Hvis dette faar utvikle seg videre vil man kunne se at mange nesten helt mister evnen til aa realitetsteste den intellekte tenkningen. Slik man f.eks saa i nazitiden da jodene «paa vitenskapelig grunnlag» fikk skylda for det som egentlig var nazistenes egne psykiske problemer. «Klimakrisen» er kanskje et enda mer illustrerende eksempel.

    Oppstaar det fors et skille mellom folelser og intellekt saa vil dette som regel paavirke alle livets omraader.

    I Norge i dag er slike psykiske fenomener aarsaken til alkoholisme, mobbing, psykopatisk kontroll, vold og legitimering av egoisme og all slags urett og ondskap. Og offrene for dette er uhyggelig mange.

    Kjente psykologiske teknikker altid vert et verktoy for farlige maktmennesker eller politiske systemer. Altid tror de at de kan kontrollere folk med dem. Men alltid viser det seg at de forer til sosial og/eller kulturell opplosning og en sikker undergang for velfungerende nasjoner. Det er bare et sporsmaal om tid.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *