Doku: Einars forsvinningsnummer

I går møtte jeg endelig Einar og Herdis i forbindelse med at “Einars forsvinningsnummer” ble vist i Kristiansand. Før visningen sa jeg noen ord som du finner i denne bloggposten.

TEASER – THE VANISHING ACT OF EINAR from Blinkfilm on Vimeo.

Foto: Herdis Vik

HVORDAN VI MØTTES UTEN Å HA MØTT HVERANDRE
Første møte på FB: Deling av et pilegrimsinnlegg med link til Einar sin blogg
Anbefalt av Eivind Luthen – alle norske pilegrimers far
Traff felles kjente på fjorårets padlepilegrimsferd – Jan og Torkil

Så vi er bloggbekjente
Veldig mye jeg ikke vet om deg – samtidig som jeg føler at jeg også kjenner deg godt gjennom bloggen.
Selv aktiv blogger – vet det er mye som ikke står.
Bymisjonen – alle mer enn du ser. Også i skrift.

Du har bidratt til ettertanke, kunnskap, medlidelse, tårer, smil og klokskap på kontoret. Du skriver godt, og det er ikke vanskelig å bli revet med – selv om det både kan være litt vanskelig språk, lettere ironisk og til tider langt. Hvordan i all verden har du klart å lese så mye?’

Her er et par eksempler for å sette tonen:

ANSLAG FRA BLOGGEN
“Jeg er inne i en monoton og mørk del av min livsreise. Livsturist på siste klasse, det komplette mørke. Uspesifisert destinasjon. Usikre avgangs- og ankomsttider.”

“‘Prostatamannen’; det er min morbidoetniske tilhørighet i de sykes land. Jeg snakker etterhvert ganske godt prostatalesisk og greier å ta meg frem gjennom det meste. Prostatamannen er fremdeles en forholdsvis dårlig kjent etnisk figur. Jeg får ofte vite av fagfolkene at dette ofte er menn som ikke sier og snakker så mye om den ofte svært smertefulle og nedbrytende prosessen de er inne i. Prostatakreft er en stillferdig dreper, den jobber langsomt, målrettet, nedbrytende og er god til å påføre ofrene sine nok med smerter og fornedrende tap av kroppslige egenskaper. Den terminale prostatamannen sies å være en taus mann når det gjelder sin egen sykdomstilstand med dens mange og merkelige inn- og forviklinger. Jeg sier egentlig ikke så mye selv heller om disse tingene, mest fordi det ikke lenger er særlig mye jeg skal ha sagt. “

Jeg er spent på filmen, og gleder meg masse.

Flere ganger er jeg både blitt inspirert og opplyst av det du skriver. Jeg var dermed takknemlig over å få bruke noen sitater av deg i boka “Padlepilegrim” som jeg skrev i fjor. Vi er begge opptatt av pilegrimsmotivet, og Einar skriver:

“det er lett å se at pilegrimsprosessen er i ferd med å bli forflatet ved at den blir invadert av andre og mer komersielle reise- og turistinteresser.»
Å velge å bli pilegrim, og valget om å legge ut på en pilegrimsferd begynner med et avgjørende steg; at man selv søker dette med å ‘bli’ en pilegrim. Mange hopper glatt over dette viktige steget; de legger avgårde som om det er en selvfølge hvem det er som vandrer og hvor en er forankret. Her er det altfor lett å trå feil, å komme på villspor. Den som går som pilegrim overtar i virkeligheten eldgamle ritualer, pilegrimsvandringen er en rituell vandring og ikke en hvilken som helst gåtur.
….
Det mest alvorlige feilsteget er allikevel at man forveksler pilegrimen med våre moderne konsumistiske ferie-, turist-, reise-og underholdnings-drømmer. Og dermed vandrer i gevandter som vi ønsker å legge fra oss.”

Jeg var padlepilegrim – en blanding av nytt og gammelt.
Du kaller deg kreftpilegrim – på en ferd mot vår alles endestasjon: døden.

Men, det handler vel så mye om livet som om sykdom. Du hjalp meg å oversette det engelske “solitude” i arbeidet med boken. I bloggen kaller du det aleneværen.

Du ga meg også et fantastisk avsnitt om hastighetsnøden:

Midt oppe i det som ser ut som et godt liv begynner vi å lide en ukjent form for nød. Vi forsøker alt vi kjenner til for å døyve den indre fortvilelsen; hele tiden på farten, ikke et øyeblikk går uten at vi lar oss underholde. Den moderne travle tilværelsen forfører oss hele tiden. Ikke minst ved travelheten og uopphørlige forflytninger, reiser og alskens forandringer og mobilitet. Det virker som om vi er i bevegelse hele tiden, at noe skjer med oss. Egentlig dette er bare et skinn; en illusjon. I virkeligheten og på det dypere menneskelige planet befinner vi oss i en slags personlig fengsel, vi står på stedet hvil, vi kommer ingen steder med oss selv.

Eller dette som jeg også brukte – om “inntrykksgrådigheten”:

Et av de mest fremtredende trekkene ved den moderne grådighetens herredømme over oss og vår livsførsel er det som kan kalles ‘inntrykks-grådighet‘, dvs. at vi hele tiden og uavbrutt anstrenger oss for å fylle tiden, rommet og vår egen opplevelse med stadig nye og spennende og lystpregete inntrykk utenfra. Vi og våre liv er underlagt og gjennomsyret av en uopphørlig trang etter inntrykk, etter opplevelser, etter nye og varierte erfaringer. Skadevirkningene for og på noen av våre viktige indre menneskelige evner og egenskaper av denne ‘inntrykks-grådigheten’ er større enn de fleste av oss aner. De er i ferd med å gjøre vår moderne og priviligerte tilværelse til sin egen motsetning.

Pilegrimen er på et vis et av de sosiokulturelle redskapene menneskene gjennom historien og i ulike kulturelle sammenhenger har funnet opp for at vi skal kunne fungere best mulig i den krevende oppgaven det er å være menneske, særlig når det butter mot og når vi kjenner oss fortapt og bortkommen.

Jeg blir stadig dratt inn i det du skriver. Vi lever i en verden av diagnoser, og altfor mange blir sin sykdom. Men, vi er jo mye mer enn både tanker, sykdom og kropp. Selv i vanskelige tider har du hele tiden klart å holde på dette. Du skriver:

“Som pasient i et så stort system blir ens egen person fort redusert til det de gamle grekerne kalte en ‘meon‘, en man ikke kan si noe om, en egenskapsløs ikke-ting, noe som ikke er. En person ‘uten egenskaper’ som det heter i Robert Musils store modernitetsroman. Helsefagfolkene har knapt noe valg annet enn å forholde seg til den medisinsk-tekniske behandlings- og helseprosessens motpol, som nesten må føre til at pasienten blir til en delvis egenskaps-ribbet pasient, ikke en konkrete levende personlighet forankret i sine egne liv, verdier og preferanser.
Alle mennesker er jo eller kan eller bør til en viss grad være forskere i eget liv. Man må for alle del ikke overlate det til psykologer og halvpsykologer. Ingen andre utforsker det i alle fall så godt som en selv kan gjøre. De fleste lever nå ganske tett innpå seg selv og sitt eget liv. Selv om mange forsøker å holde seg selv på armlengdes avstand så godt det lar seg gjøre.”

Så Einar:

Takk for at du deler.
Takk for at du utfordrer.
Takk for at du har lagd denne filmen for oss (jeg sier det usett!)
Takk for at du kom til Kristiansand.
TAKK

Om Lars

Jeg bor i Kristiansand, og lever av havpadling. Mer info om meg og firmaet på www.digital-info.no
Dette innlegget ble publisert i Dagbok. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.