Tiden

På årets siste dag plukket jeg opp diktet «Jeg tror ikke på alderen» av Pablo Neruda. Det er verdt å ta vare på…

_L8V7765

Jeg tror ikke på alderen.

Alle gamle
har et barn
i øynene,
og av og til
betrakter barna oss
som dypsindige oldinger.

Skal livet
måles
i meter, i kilometer
eller i måneder?
Er det så mange siden du ble født?
Hvor langt
må du gå
før du, som alle vi andre,
istedenfor å vandre oppå,
får hvile under jorden?

Til mannen, til kvinnen
som har utført
handlinger, vist godhet, styrke
raseri, kjærlighet og ømhet,
til alle som i levende
live
virkelig har blomstret
og naturlig modnet,
vil vi ikke komme med
en målestokk for tiden,
som kanskje
er noe annet, en mineralsk
kappe,
en planetarisk
fugl, en blomst,
kanskje noe annet,
og som ikke trenger målestokk.

Tid,
metall eller fugl,
langstilket blomst,
strekk deg
sammen med menneskene,
la dem blomstre,
og vask dem
med
åpent vann
eller med skjult sol.
Jeg utroper deg
til veien videre
og ikke til liksvøp,
en ekte
stige
med trinn
av luft,
et antrekk
behørig fornyet
gjennom vårlige
forlengelser.

Og nå, tid,
ruller jeg deg sammen,
jeg putter deg
i ryggsekken min
og går for å fiske
morgengryets fisk
med ditt lange snøre!

(Gjendiktet av Kari Näumann)

Om Lars

Jeg bor i Kristiansand, og lever av havpadling. Mer info om meg og firmaet på www.digital-info.no
Dette innlegget ble publisert i Bøker, Dagbok. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *