I siste nr. av UTE har Björn Tordsson ved Høgskolen i Telemark skrevet en kronikk under tittelet “Leirbålet lyser og varmer”. Her har han kraftfulle innspill om friluftsliv/folkehelse, friluftsliv/naturvern og ny stortingsmelding om friluftsliv. Dessverre er ikke dette viktige innlegget tilgjengelig på nett, så jeg har skrevet av noen viktige avsnitt.
Tordsson allierer seg med Per Fugelli, og hevder at en del helsepropaganda er direkte helseskadelig. Han skriver videre:
Det er ille hvis friluftslivet blir knyttet til en helse-diskurs som i seg selv er syk. For friluftslivet rommer jo i seg selv n helt annen og mye sunnere kroppsforståelse. I naturmøtet er vår kropp ikke objekt men subjekt. Det er gjennom kroppen at vi møter verden. Naturen spiller på alle våre sanser og inntrykkene melder seg i en rytme som vi er skapt til å ta imot, og fyller oss med rike, gledefulle erfaringer. Friluftsliv handler om å gjøre noe med kroppen, oppleve med kroppen, ikke hvordan den ser ut, ikke dens medisinske status, ikke “betydning for folkehelsen”.
Det paradoksale er at hvis vi i stedet løfter frem friluftslivets egenverdier – opplevelse av naturens storhet og skjønnhet, enkel livsstil, glederik allsidig utfoldelse, rom for refleksjon, frihet fra prestasjonskrav – da kommer nytteverdien folkehelse som en bonus. Og da mye sterkere!
Han er opptatt av at vi må ha tilgang tl natur, og skriver at “menneskets helse ar avhenig av meningsfulle relasjoner, ikke kun til andre mennesker, men til hele miljøet, hvor fri natur har en særstilling.” På dette grunnlaget faller det naturlig å argumentere for vern av natur, og det gjør han spesielt i dette avsnittet:
Da er det avgjørende i første rekke å verne om naturens integritet. Hvis friluftslivsorganisasjonenes representanter fremstiller natur som enda en treningsarena å løpe seg svett i, da banaliserer en hva friluftsliv dreier seg om, samtidig som en forvandler natur til Dei Norwegische Apparatlandschaft, som Peter Wessel Zapffe en gang sa det. Og en bryter alliansen med naturvernet, som har gitt norsk friluftsliv sitt særpreg. I vår tradisjon har naturopplevelsen alltid vært det viktigste, underordnet mestring av aktivitet og “betydning for folkehelse”.
Tordsson er redd for at den blå-blå-regjeringen ønsker noe annet med friluftslivet i arbeidet med den nye Stortingsmeldingen, og han skriver:
Det finnes interesser som tjener på å splitte alliansen naturvern-friluftsliv! Noen politikere klager over at vi har for mye vernet natur i Norge, til hinder for “nyttigheter” som industri, veitraseer, gruvedrift, kraftlinjer, hytte- og boligbygging. Og ikke minst kommersiell turisme i de store sammenhengende naturområdene. Er det grunnen til at en allerede har flyttet ansvaret for en av de viktigste lovene i naturvernet – Plan- og bygningsloven – vekk fra Klima og miljøverndepartementet?
Et viktig motiv for naturvern har vært å sikre områder for friluftsliv. Er da strategien å fjerne friluftslivet fra naturvern-tankene, og i stedet knytte det til breddeidrett og folkehelse, slik at friluftslivet henvises til bestemte områder, tilrettelagt for formålet med mye anlegg og mange aktiviteter – for dermed å åpne mer uberørte naturområder for næringsutvikling? Uten at friluftslivet har grunn til å protestere? Hvis dette er riktig, er det enda mer skjebnesvangert ensidig å legitimere friluftsliv med folkehelse.
…
Initierte kilder påstår at en hovedambisjon med stortingsmeldingen er å gi rom for “næringsutvikling” innen friluftslivet. Hva dette innebærer i praksis kan vi ane, når regjeringen allerede før stortingsmeldingen vil presse frem en “liberalisering” av loven om motorisert ferdsel i utmark…
Til slutt håper han at friluftsorganisasjonene makter å løfte frem friluftslivets kjerneverdier i Friluftslivets år, selv om paraplyen Norsk Friluftsliv “i virkeligheten formmer sprikende og motsatte interesser.”
Han avslutter på denne måten:
Kampanjer og spetakkel dreier seg ofte snarere om å lyse med sitt ytre enn å varme med sitt innhold. Men leirilden både lyser og varmer! Kan vi vente oss i Friluftslivets år også lysende og varmende rasteplasser for meningsfulle samtaler om hva som virkelig betyr noe, for oss, for våre barn, for Norge? Ja, for kloden – i en tid når vi mer enn før trenger samtaler om veien videre.
Her var det mange spennende tanker som gir rom for refleksjon!
Kronikken står på side 42-43 i UTE nr 77 6/14.
