Verdirevolusjon

Dammann450For et par uker siden kom Erik Dammann ut med nok en bok – «Verdirevolusjon – planeten må reddes fra uhemme økonomisk vekstkonkurranse». Helt i starten skriver han:

Konkurransen hindrer hver enkelt nasjon i å nøye seg med den levestandarden som er oppnådd: Uansett innbyggernes rikdom, vil nasjonen måtte delta i veksten for ikke å bli akterutseilt. Denne globale kampen om mer til dem som allerede har nok eller for mye gjør det umulig å stanse overbelastningen på naturen: Vårt økonomiske system er dømt til å vokse. Med fri konkurranse uten klare politiske begrensninger, vil systemet til sist vokse seg til døde.

Sitatet ovenfor er hentet fra innledningen. Hoveddelen av boka er interessant. Den er kalt «En samtale fra fremtiden om vår tid» – og er en konstruert samtale 100 år frem i tid. Hva var det som gikk galt? Hva kunne blitt gjort annerledes. I kapittel 3 avrundes dette med en forelesning som ser tilbake på dagen i dag Her er det mange perspektivrike skråblikk:

Dermed så de bare en mulighet for å minske presset på kloden, enda så ulogisk det lyder i dag: Man måtte konkurrere og vokse seg frem til et lavere ressurs- og energiforbruk uten å endre de mekanismene som hadde drevet alle til å forbruke stadig mer. … Det maskuline konkurranseparadigmet var rett og slett en oppskrift på katastrofe. … Kvinner ble stadig oftere å se både i økonomiske og politiske styringsposisjoner og som soldater og offiserer i det militære krigsspillet, hvor de gjennomgikk en ganske tøff opplæring i å tenke og handle som menn. I stedet for å bidra til et livreddende paradigmeskifte, ble kvinnene med andre ord gjort til en støtte for maskuline verdier.

Dammann avslutter denne korte boka (under 100 sider) med et kapittel om «Verdirevolusjon». Han mener vi er kommet inn i en periode med ekstremisme, der noen få hundre av verdens rikeste eier mer enn halvparten av jordens befolkning. Akkurat det er jo ikke så vanskelig å støtte han i. Vi kan ikke lenger vokse for å gi til de fattige – naturgrunnlaget er ikke stort nok til at alle kan komme opp på vårt materielle nivå. Vi må endre verdigrunnlaget vårt. Han har ikke noen nye og overraskende metoder for dete, selv om jeg synes avslutningen på boka er fin:

Den viktigste drivkraften vil ikke være frykten for et sammenbrudd, men visjonen om et menneskelig samfunn som ikke bygger på motsatsen til det vi innerst inne vil, men på verdier vi tror på og føler for: det vil si samarbeid, fellesskap og deling, og kanskje jeg skal våge å si det – på kjærlighet. Ikke som noe vagt og uforpliktende, men – omsider – som virkelighet.

Jeg følger Dammann helt på det økonomikse området, men (dessverre) består verden av mer enn det. Politikk handler om mye mer enn økonomi, og det er komplekse sammenhenger mellom disse. Vi ser i dag en stigende grad av oppslutning på ytre høyre (Sverige/EU-parlamentet). Det fører ikke til noen endring i forhold til økonomisk vekst, men det blir neppe mer fellesskap og samarbeid…

På det religiøse området skjer det også mye. Både innad i vesten, men også utenfor. Dette er en endringskraft Dammann ikke berører i det hele tatt – hvis en da ikke skal være så Gabriel Scottsk å tolke han dithen at «Gud er kjærlighet«.

Jeg tror likevel dette er en viktig bok, og håper Dammann vil være med oss noen dager enda, selv om boka på vaskeseddelen presenteres som Dammanns testamente. Men, om han skulle forlate oss – så fortjener tankene hans evig liv – og ikke minst: Bli satt ut i praksis!

Om Lars

Jeg bor i Kristiansand, og lever av havpadling. Mer info om meg og firmaet på www.digital-info.no
Dette innlegget ble publisert i Bøker, Samfunn. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.