Gjestebud

I går holdt jeg en kortere innledning under et gjestebud hos Kirkens Bymisjon i Kristiansand. Det ble arrangert av BM og Forum for tro og livssyn. Flere synes deler av foredraget var interessant, så da tar jeg sjansen på å legge det ut. Kanskje har det interesse for flere. Tematikken var: Inkluderende fellesskap – Måltid – Tro.

GJESTEBUD
Bymisjonen 7. april

Jeg heter Lars Verket, og har blitt bedt om å si noe om inkluderende fellesskap, måltid og tro her i kveld. Vi er en mangfoldig forsamling, og det gir både utfordringer og muligheter.

Hos Bymisjonen har de mottoet «Ingen er bare det du ser». Vi har alle bagasje med oss. Fra livet vi har levd så langt. Noe av bagasjen er vi stolte av, noe av den skulle vi gjerne vært foruten. Noe kan vi lære av, ingenting av det kan gjøres om igjen. Den eneste muligheten til handling er NÅ, og selv om vi prøver å stake ut en kurs for framtiden – blir den aldri helt som planlagt.

Menneskemøter og fellesskap er viktige på livsreisen. I Bymisjonen brukes brosteinen som et symbol. En stein tåler ikke mye, men sammen tåler de det meste. Arbeiderbevegelsen har også vært flink til å stå sammen, i alle fall før i tiden. En del dyr utnytter også det at de er sterkere som flokk enn som enkeltindivider.

Men, fellesskapene er i endring. Storfamilien hører jula til. Menighetene er marginale i forhold til hva de en gang var. Frivilligheten i organisasjonslivet er tungdrevet mange steder – heldigvis ikke her i Bymisjonen. I stedet er uformelle nettverk av likesinnede blitt mye mer vanlige. Venninnegjenger, kvinnefellesskap, mannsklubber og gutteturer. Det er hyggelig for de som er innenfor, krevende for de som blir igjen. I en menighet må en «ta de en får» – i de nye fellesskapene blir det mye mer tydelig hvem som er innenfor og utenfor.

Samtidig blir vi mer og mer opptatt av enkeltmennesket. At alle skal klare seg selv. Sårbarheten skal skjules, selv om den er en viktig del av livet. Mennesket er sårbart, og et livsløp uten sår tror jeg ikke finnes. Menneskemøter der vi får lov til å vise sårbarhet er dypere enn bare litt snakk om vær og vind. Noen har sagt at det er «i sprekkene det gror», og det tror jeg er en dyp visdom.

Noen har sagt det så sterkt at det er gjennom møtet med den andre at vi blir menneske. Det er også noen som mener at vi kan se Gud i den andre. I mindufulness-bevegelsen sier en at det menneske du har foran deg akkurat nå – er det viktigste i livet ditt. Tenker vi etter, så er jo det sant. I det ene øyeblikket – er det nettopp blikket fra den andre og til den andre som er virkeligheten.

Likevel er dette en uvant tenkemåte, men tilstedeværelse i møtet med hverandre er viktig. Både for å ta den andre på alvor – hvem har ikke opplevd at mobiltelefonen kommer i mellom oss. «Må bare ta den samtalen/lese den meldinga.» Da er det ikke så lett å møte andre med et åpent sinn. Du må være tilstede. I kveld kan vi la mobilen være lydløs lomma, og møte hverandre med full oppmerksomhet. Kanskje finner du skjulte skatter? Lærer noe nytt? Finner en venn eller til og med en livsledsager?

Hvis en reiser enkelt, så er det letter å legge merke til menneskemøtene. Åpne opp for det som skjer – i stedet for å være polstret inne i luksusen. Dette opplever jeg stadig på tur i kajakken, men også når jeg prøver å reise billigst mulig med tog og båt.

Jeg har lyst til å fortelle dere en historie om akkurat dette. Om uventede og berikende menneskemøter. På vei til Lindisfarne i England skulle jeg ta båt fra Stavanger til Newcastle. Billigste lugar var en tomanns helt i bunnen av båten. Uten vinduer. Bak motoren. Foran propellen. På vei til England kom jeg inn i en lugar med en masse vått og illeluktende tøy. Tydelig en som hadde vært mye ute. Heldigvis er jo jeg en friluftsmann, og jeg vet at bak vond svettelukt ligger ofte flotte opplevelser. Jeg ryddet meg på plass i overkøya, og etter en stund kom min lugarkamerat for natta – det var selveste Gandalf! I alle fall så han slik ut. Vi kom i snakk, og det ble en lang kveld. Han var kunstner og uteligger – ville ikke ha noe fast bosted. Så han levde av det han fikk betalt for tegninger og annet. Nå hadde han akkurat vært på vikingetokt med et gammelt vikingeskip, og bodd ombord eller i telt i 3 måneder. Han hadde mange spennende betraktninger om livet. Et sted for natten fant han alltid, og kunne virkelig anbefale kirkegårder. Der var det stille og fredelig etter mørkets frembrudd, og alltid tilgang på vann. Så satt han opp teltet etter mørket kom, og slo det ned før det ble lyst. Er det rart folk tror det spøker på kirkegårdene om natta?

Veien hjem var nesten like overraskende og lærerik. Da jeg kom til lugaren ble døra åpnet av en ung imam – en muslimsk prestestudent. Vi snakket engelsk, men så sa han: «I am from Bergen, so we can speak norwegian!» Det ble en god latter av det, og han gikk på imamskole i Leeds. Nå hadde han lært hele koranen utenat, men kunnme ikke språket den var skrevet på. For meg var dette glimt inn i en helt annen virkelighet, og også dette ble en sen kveld husker jeg. Så enkelt transport og enkel standard åpner ofte sansene opp for det som er viktig – møtet med den andre!

Livsbejaende møter krever tilstedeværelse. Hans Børli har et nydelig dikt om tilstedeværelse, som han har kalt «Å ta bolig i seg selv»:


Ett er nødvendig – her i
denne vår vanskelige verden
Av husville og heimløse:
Å ta bolig i seg selv
Gå inn i mørket
Og pusse sotet av lampen
Slik at menneskene på veiene
Kan skimte lys
I dine bebodde øyne.

Tilstedeværelsen er også viktig for å ta livsmulighetene alvorlig. Livsmulighetene i fortiden kan vi ikke endre på, og det som ligger foran oss vet vi aldri 100% hvordan blir. Men, hvis vi vet hvor vi er her og nå – så er det lettere å stake ut en vei! Livsmulighetene er jo forskjellige avhengig av bl.a. omgivelsene. Å være på flukt, i fengsel eller i kajakk gir vidt forskjellige livsmuligheter…

Mange er altfor opptatt av hva de kunne gjort hvis de hadde vært berømte og rike, og så klarer de ikke å se mulighetene de har her og nå. Med de ressursene de har. 99,9% av oss har for eksempel muligheten til å gi noen av de rundt oss et smil – og så kan det skje nye ting!

I dag er vi en mangfoldig gjeng samlet, med mange forskjellige livsreiser og historier. Jeg oppfordrer dere til å møte hverandre med et åpent sinn. Da kan alt skje – og husk: «Ingen er bare det du ser».

Dette «Uglediktet» av Arild Nyquist kan være fint å ha ta med seg i kveld.

Hallo, langt der inne i skogen?
Er du der, langt der inne i skogen?
Gjemmer du deg, langt, langt der inne i skogen og ikke
vil komme ut?
Kom ut da vel, du som gjemmer deg langt,
langt inne i skogen og ikke vil komme
ut. Jeg vil så gjerne hilse på deg, og bli
kjent med deg, og snakke med deg – og så kan du
hilse på meg, og snakke med meg, og bli
kjent med meg du også.
Jeg syns det er dumt at du gjemmer deg langt der
inne i skogen og ikke se meg, og at jeg står
her ute på veien og ikke kan se deg – for hvis vi
ikke kan se hverandre, og snakke med
hverandre, tenker vi kanskje stygge tanker
om hverandre – du tror at jeg er tyv, og jeg
tror at du er tyv, og du tror at jeg er
stor og stygg og sterk og vil slå deg, og jeg tror
at du er stor og stygg og sterk og vil
slå meg, og du tenker at jeg spytter på
deg, og jeg tenker at du spytter meg – og slik
står vi langt, langt fra hverandre og tenker
dumme
stygge
ting om hverandre. Derfor roper jeg på
deg nå, jeg roper så høyt jeg
bare kan: Kom ut av skogen!
Kom ut og hils på meg da!
….. Vil du ikke sier du?
Tør du ikke sier du?
Vil du at jeg skal komme inn til deg i stedet?
Ja, da kommer jeg da
Nå kommer jeg…

I arbeidet med denne innledningen kom jeg over ordet «kulturgrammatikk». Det hadde jeg aldri hørt om før, men det betyr «skrevne og uskrevne lover for hva man bør gjøre og ikke bør gjøre i ulike kulturer.»

Kulturgrammatikken kan kludre til fellesskapene våre. I Norge forventes takknemlighet hvis man gir noe – i andre kulturer er det den som gir som skal være takknemlig hvis mottakeren tar i mot. I Italia fornærmet jeg noen ved å ta av meg skoene da jeg gikk inn i et privat hus. Her i Norge ville jo folk blir fornærmet hvis en ikke tok av seg. I Italia sier du indirekte ved å ta av deg skoene at de ikke kan vaske huset sitt!

Matkulturen er utrolig forskjellig, både innenlands og mellom land. Tilbake til Italia. Da jeg bodde privat der var det ingen frokost – bare kaffe. Jeg drikker jo ikke kaffe, så ved lunsjtider var jeg ikke i vater. Når det da kommer spaghetti til lunsj, så var jeg ikke vond å be! Den gikk ned på høykant, og vertskapet var veldig fornøyd. Det skulle nemlig vise seg at å spise mye betød at man var fornøyd med maten. Utfordringen var jo at lunsjen var tre-retters, og jeg var ikke på langt nær like høflig på de to siste…

Måltidet er et fint sted å dyrke fellesskapet i alle kulturer, og bli kjent med nye mennesker. Mat må vi jo ha – og den smaker ekstra godt sammen med andre. Å dele mat med hverandre er fint. Akkurat som å dele gleder og sorger med hverandre. Det er ikke uten grunn at det heter at: Delt sorg er halv sorg – delt glede er dobbelt glede.

Hvis vi tenker etter – så er menneskene mye viktigere enn maten. Hvis du husker tilbake på gode middager, så er det ofte menneskene som gjorde de gode. Du husker ikke hva du spiste… Dette til ettertanke der alt helst skal være veldig dyrt og eksotisk. Dette gir seg særlig utslag på alkoholholdige drikkevarer. Heldigvis slipper vi å forholde oss til dette her i kveld.

Jeg vil likevel si litt mer om alkohol, fordi alkohol har blitt en viktig del av kulturgrammatikken i Norge. Ettersom velstanden øker blir alkohol mer og mer vanlig på forskjellige arenaer og i forskjellige fellesskap. På slutten av 1800-tallet var avholdsbevegelsen større enn fagbevegelsen. Fagbevegelsen var også opptatt av alkohol frem til med Gerhardsen. Så var det bare «de kristne» igjen, men nå er de også inne i «alko-folden». Det kan ikke være lett å være tørrlagt alkoholiker, og så møte alkohol både i frisørsalongen og på biblioteket… En av de få arenaene der det ikke er naturlig med alkohol lenger er bak rattet.

I andre kulturer er forholdet til alkohol helt annerledes, men antagelig er det mulig å ha et fint liv da også!

Til slutt skal jeg si litt om tro. Jeg er selv tilknyttet Norges minste trossamfunn – Kvekersamfunnet. Mange av dere har kanskje ikke hørt om de før. De har sine røtter i den kristne tradisjonen, men i tillegg til bibelen lytter de til egen samvittighet i stillheten. De mener at alle har noe av Gud i seg. Et indre lys. Dette gir seg kraftfulle utslag: Blant annet at alle mennesker er like mye verdt. Kvekerne var sentrale for opphevelsen av slaveriet i USA. Hvis det finnes noe av Gud i alle mennesker, så er det jo heller ikke så greit (som vi sier her på Sørlandet) og ta livet av andre. Det vil jo samtidig være å ta livet av Gud. Dermed er veldig mange av kvekerne i verden pasifister. Andaktene foregår i stillhet, og det er ingen prester eller liturgi.

Stillheten oppfattes som truende av mange. Vi må ha på radio eller TV. Bakgrunnsstøy omgir oss hele tiden, og vi merker det først når den blir borte. I stillheten kan du møte både deg selv og Gud – det er ikke alltid like morsomt… Jeg skrev et dikt om dette for noen år siden:

STILLHETEN
Du er savnet!
I en verden fylt av bråk og hastverk er du en trussel.
Mange er blitt redd for deg.
Du er en trussel mot forbruket.
Hvem kan shoppe i stillhet?
Du er en forutsetning for refleksjon og egne tanker.
Dette er farlig i en verden som blir mer og mer ensrettet.
Mange smale veier er blitt til en bred.
De kaller det ”Frihet til å velge” i et mangfold som er blitt borte.
På denne veien er du uønsket.
I stillheten er det mulig å tenke.
I stillheten er det mulig å bli kjent med seg selv.
I stillheten er det mulig å finne andre verdier enn de materielle.
I stillheten er også Du.
Det blir neppe mindre skremmende av den grunn…
Likevel; Du er savnet!
Av noen…

Selv om vi er aldri så forskjellige – så er det alltid mulig og møtes i stillheten.

Kvekerne gir ut noe de kaller «Råd og spørsmål», der det står mye fint om hvordan livet kan leves. I forhold til gjestebudet vil jeg gjerne referere til et noen av disse. Særlig er nr. 22 fin å ta med seg i kveld:

«Respekterer du «Det av Gud» i alle mennesker selv når det kommer til uttrykk på uvant måte, eller når det kan være vanskelig å få øye på? Vi har alle vår egen gudserfaring og må søke å være trofast mot den. Hvis noen uttrykker sin gudserfaring på en måte som er fremmed for deg eller gjør deg urolig, prøv å forstå hva som ligger bak ordene og hva som har gitt styrke og næring til andres liv. Lytt tålmodig. Unngå sårende kritikk og provoserende språk. La ikke styrken i din overbevisning få deg til å komme med ord og påstander som er taktløse eller usanne. Regn det for mulig at du kan ta feil.»

Disse er også fine å ta med seg på livets vei:

«Vi er Guds hender og føtter, øyne og ører»
«Husk at kristendom ikke er teori, men en vei.»
«Lev vågsomt – La ditt liv tale.»

Med det vil jeg ønske dere alle en riktig fin kveld!

Om Lars

Jeg bor i Kristiansand, og lever av havpadling. Mer info om meg og firmaet på www.digital-info.no
Dette innlegget ble publisert i Dagbok, Religion, Samfunn. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.