Sjelen og annet hos Kierkegaard

Sommerens faglige bokprosjekt er godt i gang: “Den fromme spotteren” (Om Kierkegaard) av Trond Berg Eriksen. Her er litt fra boka.

På s. 142 står det om sjelen:

Å ta sin sjel i besittelse i tålmodighet er et utmerket kristelig program (Luk 21,19). Det evike kan verken eies eller tapes. Men i sjelen ligger motsetningen mellom det timelige og det evige. Sjelen kan bare eies ved å tas i besittelse, bare tas i besittelse ved å eies. Det paradoksale er at det man vil eie, er inne i en, mens vi selv er utenfor. Alle mennesker har en sjel, men ikke alle eier den. Å eie verden er det samme som å eies av den. Erverve sin sjel kan man bare ved å utfordre verden. For i sjelen ligger nettopp forskjelligheten fra verden. Sjelens rette eier er Gud. Erverve sin sjel kan man bare gjøre i tålmodighet. At man skal erverve seg det man allerede har, viser at man i utgangspunktet er utenfor seg selv. Sjelen kan bare erverves i lidelse. Når den styrkes av tålmodigheten blir den sin egen eier.

Rett etter (s. 144) er det en flott setning om havet:

Havet kan ikke speile himmelen før det ligger stille og mottar himmelens bilde.

Om gjentagelsen (s. 172):

… der hører Mot til at ville Gjentagelsen. Den, der blot vil haape, han er feig; den, der blot vil erindre, han er vellystig; men den, der vil Gjentagelsen, han er en Mand … den, der ikke fatter at Livet er en Gjentagelse og at dette er Livets Skjønhed, han har dømt si sig selv og fortjener ikke bedre end hvad der og vil hænde han, at omkomme.

Litt senere (s. 176)

Gjentagelser finnes i naturen. Det er gjentagelsene som utgjør naturens orden. Men gjentagelsene i naturen skjer uavhengig av hva vi vil. Vår og høst, natt og dag, ungdom og aldring avhenger ikke av vår vilje. Nå sier Kierkegaard at gjentagelsen er åndens måte å eksistere som ånd på. Da må han tenke på andre gjentagelser enn dem som skjer i naturen. Vi mennesker er også natur. Men dessuten er vi ånd, ifølge Kierkegaard. Naturavhengigheten og åndens veiledning er ytterpunktene i den bevegelsen som vi har til oppgave å fullføre som mennesker. I løpet av denne bevegelsen endrer gjentagelsen karakter. Timelighetens gjentagelser og evighetenes gjentagelser er ikke av samme sort. Naturens og åndens gjentagelser er forskjellige.

På s. 255 står det litt om “den brede veg”:

Den brede Vei derimod er bred, fordi der gaae Mange paa den. Mængdens Vei er altid bred; der blomstrer Undskyldningernes giftige Pragtblomst; der er Udflugternes indbydende Skjulesteder; der vifter Sammenligningens kølige Luft – den Vei fører ikke til Livet.

Er også innom litt andre bøker, og i boken “Frelse” fra Frelsesarmeein har Møllehave skrevet følgende om Kierkegaard og gjengtagelsen (s. 52):

Kierkegaard skriver at kristendommen ikke har erindringen som nav i sitt hjul, men gjentagelsen. Håpet om en dag til.

16.1.2014: Sommerens faglige bokprosjekt dro på seg litt, og i mellomtiden har jeg lest de to andre bøkene til Press om Kierkegaard. Men, ble ferdig med Eriksens bok litt over nyttår, og her er et par sitater fra slutten. Det første er fra kapittelet der han knytter Ibsen og Kierkegaard mot hverandre (særlig boka “Brand“). Der er det et utdrag av Ibsens søknad om diktergasje til kong Carl som ble sendt samme året som Brand kommer ut. Der skriver Ibsen:

Det er ikke for et sorgfrit utkomme jeg her kæmper, men for den livsgerning, som jeg uryggelig tror og véd, at Gud har lagt på mig, – den livsgerning der står for mig som den vigtigste og fornødneste i Norge, den at vække folket og bringe det til at tænke stort. – Det hviler i Deres Majestæts kongelige hånd, om jeg skal måtte tie og bøje mig under den bittreste forsagelse, som kan ramme et menneskes sjæl, – den forsagelse, at måtte slippe sin gerning i livet, at måtte vige der, hvor jeg véd, at der er givet mig åndens våben til at kæmpe; og dette er for mig tifold tungt; thi jeg har indtil denne dag aldrig veget. (s. 404-05)

Det neste sitatet er fra kapittelet om “Kierkegaard og det posthumane” og står på s. 416:

… For Heidegger var den moderne teknikken en endelig åpenbaring av den vestlige metafysikkens forkastelige vesen. Teknikken var håndfast værensglemsel. I en verden hvor også tanken er preget av teknikke, hvor fornuften har fått instrumentell karakter, finnes ingenting lenger for sin egen skyldt. Alt er blitt midler til andre formål – i en uendelig rekkefølge. Gjennom teknikken kan mennesket også forvandle seg selv til et rent instrument eller til et verktøy.

De to siste sitatene går jo ikke direkte på Kierkegaard, men jeg de er altså fra boken om Kierkegaard. Berg Eriksen har skrevet en svært imponerende essaysamling om Kierkegaard, som stort sett er lettlest. Selv om en skal konsentrere seg litt noen steder! Han øser av sin ufattelige kunnskap, og jeg er svært takknemlig! Kierkegaard er nemlig ikke noe lettlest prosjekt i originaldrakt. Husker jeg prøvde meg på “Kjærlighetens gjerninger” for noen år siden. Lite vellykket. Akkurat til den boken er det bedre å anbefale Johannes MøllehavesTil trøst” (det var den som ga meg inspirasjon til å prøve…) Også Garff sin biografi om Kierkegaard satte jeg stor pris på. Dessverre ble det ingen tur innom Kierkegaardsenteret i 200-årsjubileet, men det er mulig det passer til høsten!

Om Lars

Jeg bor i Kristiansand, og lever av havpadling. Mer info om meg og firmaet på www.digital-info.no
Dette innlegget ble publisert i Bøker, Religion. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.