Kystfriluftslivet trues

I dag sto en utvidet versjon av kronikken fra Fjell & vidde som synspunkt i Fædrelandsvennen. Her kan du se hva jeg skrev.

20130627synspunkt

Kystfriluftslivet trues

Å drive med enkelt friluftsliv i juli langs Sørlandskysten har blitt en ekstremsport. Båtene blir flere og flere, og motorene større og større. Erfaringene til sjøs er ofte omvendt proporsjonale med lommeboka. De få politibåtene som finnes ligger godt fortøyd, og anarkiet hersker i stor grad. I alle fall skal det mye til for å bli oppdaget.

Dermed venter vi atter en gang på at dødsulykkene skal sette dagsorden. Så settes det ned utvalg, kommisjoner og arbeidsgrupper. Det meste av dette smuldrer bort gjennom vinteren. Hukommelsen er dessverre altfor kort i disse sakene, vi begynner på nytt hver sommer.

Verdiene på sjøen endres. Sakte men sikkert. Vår kjære sørlandsdikter Gabriel Scott så dette svært tydelig allerede før 2. verdenskrig:
«Livet er ikke lenger det første, det er tiden som er det første – følge med i tiden heter det.»
Derfor må alt gå fortere og fortere – også til vanns.

Denne sommeren vil trykket øke ytterligere ved at forbudet mot vannscootere oppheves. Riktignok skal det lages et sinnrikt system slik at de blir vanskelige å bruke, men når det ikke er noen til å håndeheve disse reglene er vi like langt. Forskriften til hvordan disse fartøyene skal brukes er fremdeles til behandling. Rett før sommer og høysesong…

Da det faktisk var forbud mot bruk av vannscooter ble kajakken min brukt som rundingsbøye i 5-knopsområde mer enn én gang. Antall vannscootere er sterkt økende, og importørene har investert mye i omdømme, PR og advokater. Den stille majoriteten av de som ikke ønsker dem langs kysten er stor, men de lar ikke høre fra seg i samme grad.

I praksis blir mange brukere «blåst av sjøen» 5-6 uker hver sommer. Da er det andre verdier som gjelder. Da skal REMA 1000, diskoteket og puben med ut på tur. Resultatet er forsøpling, høy lyd og en del fyll. Turkulturen i sommerferien er altså en litt annen enn resten av året, selv om turene fysisk foregår i det samme landskapet. Hvorfor snakker vi ikke mer om hvilke verdier som følger med aktivitetene vi bedriver? Hva med bærekraft og sameksistens? Hvis det er et poeng å få flere ut – så må det jo også være et poeng at noens aktivitet ikke skal fortrenge andres?

Jeg mener det enkle friluftslivet i for eksempel en kajakk har kvaliteter som vi bør ta vare på!

Ta LANGSOMHETEN – gli gjennom vannet på en stille dag. Vannscootere kan komme opp i 60 knop, og det er bare et tidsspørsmål før vi har første fartsulykke. Nå skal det riktignok komme avstandsregler til land (foreslått 400m), men jeg tror det er ønsketenkning at disse overholdes. Hver sommer driver jeg aktivitet ved et sund der det er 5 knops grense. Her overskrides den grensa av langt over halvparten av båtene som går forbi. Min erfaring er vel at «vettlausa» er enda mer utbredt blant vannscootere enn blant motorbåtene.

STILLHETEN har også en unik verdi. Kanskje er det en ønskedrøm å få tilbake mer stillhet om sommeren. Likevels må vi aldri glemme at den har helt spesielle kvaliteter. Vi som leter for å finne den padler helst om vinteren… Men, stillheten trengs av større brukergrupper enn vinterpadlerne! Nå hevder man at en nesten kan lage stille vannscootere, men da blir jo fartssirkuset enda mer farlig.

I det enkle friluftslivet er også RYTMEN noe vi oppsøker. Ett og ett åretak. Skifte i stemning og lys gjennom døgnet og årstidene. Det blir ikke det samme med tusenvis av omdreininger i minuttet. Der farten overskygger stemningene, og komforten stenger naturen ute. Vi er blitt fremmedgjort fra naturen, og vil helst bare trykke på en knapp for å få vindstille og sol.

Til slutt vil jeg også slå et slag for ENKELHETEN. I en kajakk er det enkelt å oppleve et rikt liv med enkle midler. Motoriserte fartøy er kompliserte, og drukningsulykker pga nedkjøling på vannscooter er mer sannsynlig enn i en kajakk. Der er vi underveis, og kler oss deretter. I en vannscooter kan en dundre i 50 knop til havs, og satse på at det går like fort inn igjen. Hvis ikke…

Allerede er kystfriluftslivet langs Sørlandskysten så presset at jeg ikke avholder padlekurs i juli. Hvis vi skal øke trykket ytterligere ved å tillate vannscootere, så blir verdiene i det enkle friluftslivet enda mer marginalisert? Er det ønskelig? Gjør vi dette med åpne øyne? Hva med rekrutteringen? Vil vi ikke ha flest mulig ut lenger? Vi må ikke ordne oss slik at vi går glipp av masse folkehelse for en billig penge.

Satt på spissen: En vannscooter øker profitten hos importøren. En kajakkpadler øker folkehelsa og sparer penger på statsbudsjettet. Da snakker vi økonomi. Men, dette handler også om miljø og om hva slags forhold vi vil ha på sjøen.

Nå er det snart sankthans, og på fine dager er det da mange på vannet. Det er helt klart bra – særlig hvis alle viser hensyn til hverandre. Utfordringen får vi når noen opptrer på en slik måte at det ikke blir plass til andre, eller at de rett og slett blir overkjørt. Mange skygger også banen av frykt, og selv om dette ikke er like målbart bør det tas på alvor. Det er nå flere som observeres med ølflaska i hånda enn med vest. Riktignok var det en del fyll før også, men fyllekjøring i 4 knop er vesensforskjellig fra å kjøre i 40 knop.

Vi må ikke ende opp slik som Zapffe skriver i leserinnlegget «Avskjed med Gausta» (bare at nå er det kysten det gjelder):
«Uten håb sørger dine trofaste, og din skjæbne står for dem i tragediens hellige lysning: fordi du var skjøn, måtte du tjene forfaldet.»

Lars Verket
Kajakkpadler og padlosof
@padlofil

Om Lars

Jeg bor i Kristiansand, og lever av havpadling. Mer info om meg og firmaet på www.digital-info.no
Dette innlegget ble publisert i Samfunn. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.