Erik Dammann sto bak denne boka fra 1974, og det var en oppfølger til boka “Framtiden i våre hender” som kom i 1972. De dannet grunnlaget for Folkeaksjonen Framtiden i våre hender. Hva har skjedd?
På det meste tror jeg aksjonen hadde over 40.000 “medlemmer”. I dag har organsiasjonen Framtiden i våre hender i overkant av 20.000, godt under for eksempel den norske supporterklubben til Manchester United. Sånn har det blitt. I verdens rikeste land. Men hvorfor ble det slik?
Jeg har gjenlest boka de siste dagene. Over 10 år siden jeg leste den første gang. Det slår meg at mye av tankegodset er like gyldig i dag, selv om noe også er litt lite tidsriktig. Forskjellene mellom fattige og rike i verden er ikke borte, og det er bokas hovedfokus. At verden ville se slik ut i 2013 som den gjør, virker lite sannsynlig. Flere av knapphetene burde slått ut nå. I det hele tatt burde en valgt en annen vei allerede på 80-tallet, og nå er det vel 2020 som er første korsvei ifbm CO2-utslippene… Men, kan vi satse på at vi stadig får mer tid? Veldig mange av de eksponentsielle kurvene vil knekke noenlunde samtidig, og en del av dem er knyttet til selvforsterkende effekter. Dammann skriver at hvis vi ikke gjør noe, så vil endringen skje via kriser. Det er nok dessverre det mest sannsynlige – men helt klart ikke det mest ønskelige.
Selv om boka i det store og hele kan leses med utbytte i dag også, så er det noen ting som er rare. Blant annet er både Nord-Korea og Kina omtalt i positive ordelag. Det hadde nok ikke vært så opplagt i dag. Matforbruket til vestens kjæledyr blir satt opp mot sulten i verden – det hadde blitt ramaskrik hvis noen hadde gjort det i dag. Mange har i dag et nærmere forhold til sitt kjæledyr enn til familien. Befolkningsfokuset i boka er sterkt, og på 70-tallet var vi 4 mrd mennesker. Nå har vi passert 7 mrd, og er på vei mot 10 mrd i 2050. Dammann skriver litt om hvordan dette utfordrer energi og matproduksjon, og dette er minst like aktuelt i dag. Når det gjelder energi er det ingenting skrevet om drivhuseffekten – den kom senere. Men, de er opptatt av kjernekraft på 70-tallet. Den ballen er jo dø nå – i alle fall i Norge. Samtidig er oljeboring og fossilt drivstoff virkelig satt på dagsorden. Boka skriver fint om demokrati og utdanning, men mange av tiltakene virker uforenlig med demokrati. Utdanning er helt klart viktig, men i vesten virker det nesten som vi er blitt overutdannet og handlingslammet. Dette skriver han ikke noe om. I likhet med Tolstoj skriver han at en del “produserer sludder og vås”. Hvem hadde turt å si noe slikt i dag? Han vil også ha forbud mot reklame, forby biler i bysentrum og ha behovsprøving for privatbil. I det hele tatt er det en del spørsmål han stiller ved massebilismen som i dag nesten ville ført til innleggelse ved psykiatrisk avdeling. Så kort tid tar det å få noe indoktrinert som en sannhet…
Her er et avsnitt på s. 178 som viser tydeligheten i deler av boka:
Et annet forhold som presser forbruksbehovet i været, er selve den livsformen vi har i byeer og sentra, i skoler, industri og arbeidsliv forøvrig; preget av prestasjonskrav, motorstø, stress og hastverk, i miljøer som gir altfor liten anledning til ro, fordypning, fredelig samvær, kontakt med natur og stillhet. Under denne mangel på virkelige opplevelser og fredelig samliv oppstår et bhov for kjøpte erstatninger: kunstig avstressing og ro gjennom bruk av tobakk og beroligende midler, kunstig glede ved hyppig bruk av alkohol, kunstig underholdning gjennom TV og kostbart uteliv, kunstige sansestimulanser ved et enormt forbruk av mineralvann, snacks, luksusmat, syntetisk musikk med voldsom lydstyrke, bil- og båtbruk i stadig større hastigheter.
Dette var altså stillingen på 70-tallet. Det er snaue 40 år siden. Hva har skjedd?
Jeg var litt for ung for at dette skal være selvopplevd, men Alta-aksjonen tok nok en del av lufta ut av miljøbevegelsen. Så kom jo 80-tallet med Reagan, Thatcher, nyliberalismen, jappetiden osv. Da ble ikke lenger natur det første, men penger. Siden har det aldri blitt det samme. Sannheten er antagelig mer infløkt enn som så, og kommentarfeltet står åpent. Mener jeg har en bok om naturvernets historie på kontoret, men har du innspill er de velkomne nedenfor.
Dammann og Framtiden i Våre Hender hadde/har utgangspunkt i at “dette går ikke lengre”, at stadig mer alvorlige problem oppstår og vokser på kloden, ikke minst forskjellene (f. eks. mellom de aller mest søkkrike – og deres slaver)
Det er usikkert hvordan det etterhvert vil gå med menneskeheten – men vi ser at livsmangfoldet og kloden får det stadig verre.
MEN: Det er ikke problemer og skremsler som får de aller fleste mer eller mindre velstående mennesker til å foreta seg noe – det blir i høyden til noen ynkelige og patetiske almisser. Folk handler ut fra lyst, status, mot og tilgjengelighet- så derfor er virkemidlene for å få sunne handlinger til å bli 1) lystbetont, 2) sørge for at slike handlinger har god – eller i hvert fall akseptabel – status, 3) at handlingene er valgt og utformet slik at et stort flertall våger seg på dem, og 4) at det er noenlunde enkelt å komme til disse handlingene.
Jeg kjenner utfordringene igjen fra robåtbruk: “Alle” synes roing og seiling ser gøy ut (lystbetont), “alle” er enig om at dette er viktig og bra (status) – men svært mange våger ikke å prøve (mangler mot), og for det store flertall er robåtbruk for lite tilgjengelig (mangelfull tilgjengelighet/mangler båt å låne, har ikke riktige båter)
Om man i tillegg kan argumentere for at denne type handlinger kanskje også kan “redde kloden” – eller i hvert fall gjør den til et bedre sted, hjelper selvsagt godt på.
Jeg er overbevist at det ikke er slik at “alt blir bra bare alle begynner å ro” – jeg tror ikke engang det er nødvendig å være i nærheten av en robåt for å lage en sunn livsstil. Men jeg er ganske sikker på at det er snakk om en hel livsstil, med mange ulike deler og elementer – “naturliv” som vi var inne på her tidligere, er antakelig en god overskrift.
Takk for klok tilbakemelding Jan!
Jeg opplever det samme som du beskriver med kajakk. Om ikke kajakkpadling er løsningen på alle verdens problemer, så er det definitivt EN DEL AV løsningen.
Tror vi er ganske langt unna en “hel livsstil” i dag, men så synes jeg det er veldig lite fokus på det også. Det handler stort sett om “alle skal med”, men om det er på en bærekraftig måte eller ikke – se det er det lite fokus på.