Vandringsglede

I dag har jeg hatt en hyggelig telefonsamtal med en skikkelig Scott-kjenner. Han kunne gi meg et godt tips til kveldens foredrag i DNT-Fjellsport – nemlig om vandringsglede:

Den som er født med vandregleden, eier en av de rikeste gleder som er til. Guderne har vært gode mot ham, de har gitt ham en kostelig vuggegave, en kilde i sinnet som aldri tryter. Han har fått de tålmodiges skatt – den lille uanselige nøklen som åpner naturens dører for ham. Han er annerledes i pakt med tigene enn tidens halvblinde hastverksmennesker, som bare jager avsted. Inntrykkene blåser av dem, innen de har fått feste seg.
Vandreren er av et annet slag.

Teksten er hentet fra kap V i en artikkel om Vandreglede fra Turistforeningens årbok i 1954. Den fortsetter:

Han vet at det haster ikke. Om han kommer frem i dag eller imorgen – verden den står allikevel. Og selv om han rusler sin kos alene, har han godt følge på veien. Landskapet vandrer med – ofte lange stykker av gangen, han har tid til å dvele ved det og gjøre seg fortrolig med det og hygge seg ved selskapet sitt. Og treffer han på et enkelt sted som har særlig bud til ham, kan han sette seg til som bien på blomsten og la inntrykket virke på seg, til det blir sittende for levetiden. Han er ikke bunnet av noen rute, han er ikke avhengig av klokkeslettet, bilen går ikke om fem minutter, han kan gjøre de avstikkere han vil. Vandregleden er å gi akt på trærne og ikke bare la dem stå der de står, men huske at de er levende vesener og kose seg med dem og høre på dem, når de står og småprater i vinden. Vandregleden er å få øynene opp og gå på oppdagelsesferd og sanke i pose til høsten kommer. Og vandregleden er også den å merke hvor kroppen trives ved å g og blir levende og karsk og ung. På samme tid gjør det så godt å vite, at det at du kommer frem, helt ut er ditt eget verk og skyldes dine egne krefter – ikke hestekrefter og bensin.
Å, ingenting er som å vandre, det reser sinnet, det høyner synet, det styrker karakteren og viljen. Og kommer en til en vei for mennesker, en virkelig gangvei så smal som en løper med huller og stein slik skal det være. Ogg morkne klopper over myrer og vassig, så sier vandreren glad til seg selv:
«Gud skje takk og pris, her kan ingen biler i verden komme frem!»
Det går an å ta seg frem vestover heiene på kørtterstier og rideveier, når en vandrer videre fra Svaland – iallfall stykkevis. Det er det gode ved å bruke benene, at det fremmer nøysomheten. Dette å kunne greie seg uten å savne hoteller og luksus, men tvert om trives ved det, er også en av vandrerens gleder. En utløe er store ting, eller et nedlagt sommerfjøs, hvor litt av bordtaket står igjen, eller en stor skjørtegran – «neondegran» sier de enkelte steder med et treffende ord. Det hører alt sammen til vandregleden, den som bare de trofaste kjenner.
Enda en ting ved vandregleden – den er en god følgesvenn. Den følger deg mil etter mil, dag etter dag så lenge du går. Og mens du går og går, oppdager du at du vandrer tilbake mot det egentlige, de opprinnelige og lærer å skatte det primitive og forstå hvilket verd det har. Du gjenvinner noe av det du eide da du var barn og hadde dine instinkter i behold. De lekene du laget selv, var du meget mer glad i enn i fabrikkjukset, du fikk. De første hadde liv, syntes du, de var gjort av en nennsom hånd – din vesle menneskeneve – og ikke av en død maskin.

Jeg har hentet teksten fra «Agdesiden» (2010) utgitt av Gabriel Scott Selskabet.
Teksten står på s 135ff i kap V – første gang trykket i DNTs Årbok 1954.

Om Lars

Jeg bor i Kristiansand, og lever av havpadling. Mer info om meg og firmaet på www.digital-info.no
Dette innlegget ble publisert i Religion, Samfunn. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *