Flukten fra samtalen

Dette er tittelen på en artikkel av Sherry Turkle i Innsikt juli/august 2012. Jeg har tidligere gjengitt litt av en artikkel hun har skrevet i samme magasin om sosiale medier. Ingressen denne gangen er slik:

Vi lever i et teknologisk internettunivers der vi alltid kommuniserer. Men vår evne tilå samtale svekkes i møte med kontinuerlig tilgjengelighet.

Her er noen utdrag fra artikkelen som står på s. 98-100:

… ny og viktig ferdighet: Å opprettholde øyekontakt med én person mens du tekster en annen.
… de små apparatene de fleste v oss nå har med overalt, er så kraftige at de ikke bare endrer hva vi gjør – men også hvem vi er. Vi har vent oss til en ny måte å være «alene sammen».
Vi er sammen, men hver enkelt av oss er i en egen boble, hektisk opptatt med tastaturer og små berøringsskjermer.
I stillheten som følger av nettkommunikasjon kjenner folk trygghet over å være i kontakt med mange mennesker – på omhyggelig vstand. Vi får ikke nok av hverandre dersom vi kan bruke teknologi til å holde hverandre på en avstand vi kan kontrollere: Ikke for nært, ikke for fjernt, bare akkurat passe.
… «Gullhår-effekt»: Gjennom teksting, e-post og blogginnlegg kan vi fremstille oss som den vi ønsker å være. Det betyr at vi kan redigere. Og hvis vi vil, kan vi slette.
Menneskelige relasjoner er innholdsrike, de er rotete og krevende.
E-post, Twitter og Facebook, alle disse har sin plass – i politikk, handel, romantikk og vennskap. Men samme hvor verdifulle disse hjelpemidlene er, kan de ikke erstatte samtalen.
… å kommunisere dryppvis fungerer ikke så godt når det handler om å forstå og kjenne hverandre. Når vi konverserer, tar vi hånd om hverandre. (Ordet ´konversere´i seg selv er kinetisk; det er avledet fra ord som betyr å omgås, være sammen.) Vi kan vie oppmerksomhet til tone og nyanse. I det å prate sammen, ligger det en oppfordring til å se ting fra en annen persons synsvinkel.
… En samtale ansikt til ansikt utspiller seg langsomt. Den lærer oss tålmodighet. Når vi kommuniserer ved hjelp av digitale apparater, tillegger vi oss andre vaner. Etter hvert som vi skrur opp volumet og øker hastigheten på de elektroniske forbindelsene,begynner vi å forvente raskere svar. For å få raske svar, stiller vi enklere spørsmål – vi fordummer vår kommunikasjon, selv i de viktigste saker. Det er som om vi alle har plassert oss selv i en kontinuerlig nyhetssending. Shakespeare ville kanskje ha sagt at «vi oppslukes av det som nærer oss».
… vår flukt fra samtalen kan betyr reduserte muligheter til å lære oss selvrefleksjon.
… mange som sier at de håper Siri, den digitale assisten på Apples iPhone, blir mer avansert og at «hun» etter hvert blir mer som en bestevenn – en som lytter når andre ikke gidder.
… «ingen hører på meg» … hvorfor det er så tiltalende å ha en Facebook-side eller en Twitter-strøm – begge gir automatisk mange tilhørere.
Vi forventer mer av teknologi og mindre av hverandre, og det virker som vi får stadig sterkere dragning mot teknologi som gir en illusjon av samhold uten kravene som følger personlige forhold. Apparater som alltid er på og alltid er med, gir næring til tre mektige fantasier: at vi alltid blir hørt; at vi kan vende oppmerksomheten akkurat dit vi vil; og at vi aldri trenger å være alene. De nye apparatene våre har gjort det å være alene til et problem som kan løses.
… «jeg deler, derfor er jeg»
Vi tror at kontinuerlig nettkontakt gjør at vi føler oss mindre ensomme. Men det er stikk motsatt. Hvis vi ikke klarer å være alene, er det langt mer sannsynlig at vi blir ensomme. Hvis vi ikke lærer våre barn å være alene, får de bare vite hvordan det er å være ensom.
… det viktigste er at vi – innimellom tekstmeldinger og e-poster og Facebook-innlegg – må huske å lytte til hverandre, også i de kjedelige periodene, for det er ofte i de uredigerte øyeblikkene, øyeblikk der vi nøler og stotrer og blir stille, at vi viser oss for hverandre.
Jeg tilbringer somrene på en hytte i Cape Cod i Massachusetts, og i flere tiår har jeg vandret i de samme sanddynene som forfatteren og filosofen Henry David Thoreau én gang vandret i. For ikke lenge siden gikk folk med hodet oppreist og kikket på havet, himmelen, sanden, hverandre, og de pratet. Nå går de ofte med bøyd hode og taster. Også når de er sammen med venner, ektefelle, barn, er alle opptatt på hvert sitt apparat.
Så jeg sier: Løft blikket, se på hverandre og la oss begynne samtalen.

Artikkelen sto første gang på trykk i The New York Times 21.4.2012.

Om Lars

Jeg bor i Kristiansand, og lever av havpadling. Mer info om meg og firmaet på www.digital-info.no
Dette innlegget ble publisert i Samfunn. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *