Om livet

Det siste døgnet har jeg fått noen innspill om Livet som jeg gjerne tar vare på. Det første er et dikt av Kolbein Falkeid, og det andre er noen sitater på FB.

Diktet til Falkeid dukket opp i går, og det er slik:

Men hvem sa at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt
på lykkehjulet i hjertet vårt
og hver kveld
stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Hvem sa at livet vårt
skulle være lett å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantede ballonger
som føk på plass av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Der var piller for alt: nerver,
vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare? At fjellovergangene
aldri snødde til? Og at nettopp vi
skulle slippe å stå fast i tunnelen?
Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi dét fra?

Få FB var det en som siterte fra boka «jeg» av Petter Normann Waage:

Vi skal og kan ikke lete etter noen «helstøpt personlighet» i vår jakt på individ og individualitet. Individet er en mulighet. Det er å ligne en byggeplass, som tidvis minner om en ruin. Et tårn står ferdig her, et anneks der. De delene av hovedhuset som er synlige, kan både være rester som skal ryddes av veien, eller ansatser til et strålende nybygg.

I kommentarene til sitatet dukket det opp følgende godbiter:

Waages bok er meget interessant – jeg opplever det som en «mangel» at han ikke trekker inn heidegger i sitt helhets prosjekt. Men, man kan ikke alltid ta med Alt!

Bataille kaller det hele menneske en åpen revne, Lacan sier mennesket er en mangel. I disse perspektiv kan mennesket aldri bli ett med seg selv, da det stadig bærer i seg en ikke-kommuniserbar, negativ rest som holder revnen åpen. Mennesket er sønder-revet.

Vi begjærer selvet langt mer enn vi er eller noen gang blir selvet.
Tvert imot, intensiteten i vårt begjær etter å bli ett med oss selv er så overveldende at vi aldri blir fornøyd. Mangelen i menneskets eksistens er ikke bare et tegn på svikt i empati. Den er også et vitnespyrd om hvor mye vi krever. Men en kan spørres: Er ikke begjæret etter absolutt nærvær selv et arkaisk, narsissistisk ideal? Kanskje; om mulig må man være forsiktig så vi ikke bruker idealet om modenhet som et redskap til å benekte motsigelsene i vår eksistens.

Slik Heidegger hevder at vi er i verden ved å være forstående i den, hevder Lacan at vi er i verden ved å være (en) mangel: for Lacan er det ubevisste nettopp det som viser seg ved å være fraværende; likeså er et symptom noe som reiser et spørsmål, og dermed impliserer en mangel. Mangelen er fundamental i menneskets tilværelse. Mangelen vil aldri overkommes, for den representerer avstanden mellom det vi begjærer for oss selv, dvs det vi begjærer at vi skal være og det vi er. Tilpasset Heideggers terminologi er den mangel Lacan taler om, å regne som et grunnvilkår ved menneskets tilværelse.

Mangelbegrepet og syndsbegrepet har for øvrig en søskenlikhet…

… mennesker dypest sett en åpen revne. «There is a crack in everything. That’s how the light gets in», sier Cohen. Det påståtte helstøpte menneske er en illusjon. «Mennesket er intets stedfortreder på Jorden», sier Heidegger – mulighetbetingelsene nettopp for Helhet og Annethet.

Jeg tænker på alle mine samtidige.

alle de jeg vandrede sammen med i ungdommens haap og fortryllese,

De har alle veget af fra vegen,

bygget sin liv som en fæstning og kalket den med fordomme.

En og anden fugl sang for meg,

saa jeg forsømte at gjøre min fæstning sterk nok.

Derfor er den allerede en ruin fuld af blomster…

(Olaf Bull 1911)

DEN MØRKE BUND

Måtte alle mitt livs synder
dekkes av sne,
så ingen skimter den mørke bund
i mitt hjerte.

Ki No Tsurayuki, hentet fra Arne Dørumsgaard (1953): Under kirsebærtreet, Japansk lyrikk i norsk gjendiktning

ALLIKEVEL

Selv i en dødstrett verden,merket av onde år,
blomstrer i vårens netter
lønnlige vekster frem.

Kobayashi Issa

VÅRSUKK

Hvem kan forherde sitt hjerte
når kirsebærtrærnes blomstrer
faller som sne på grønne marker
i vårens blå skumring …

Otomo No Kuronushi

Da (Mennesket i Heideggers terminologi) «dasein» kun er sitt ”jeg” ved å eksistere, må analysen av ”jeg-et” bli en eksistensial-ontologisk analyse av ”jeg-et”, slik det er i verden, i dagliglivets verden, hvor ”jeg-et” befinner seg det meste av tiden sammen med mennesker.

Medmennesket er en del av det enkelte menneskets væremåte, og et ”jeg” kan da heller ikke tenkes uten i relasjon til et ”du”. Menneskets tilværelse er en med-tilværelse (mit-sein), og i den forstand er mennesket i selve sitt vesen til for andres skyld. Helt konkret kan denne væren-for-andre gi seg utslag i at man tar omsorg andre. Heidegger kaller denne holdningen for ”forsorg” (Fürsorge): enten forholder man seg til andre og hjelper dem til å utvikle deres egne muligheter, eller så er ens omsorg inngripende og dominerende!

Der hvor det finnes et menneske, er det samtidig et sentrum, som kalles ”da”, dvs. et følelsemessig og levet sted i motsetning til en geografisk stedsangivelse, og ut fra dette sentrum åpner universet seg, fordi dette sted i seg selv er en åpenhet. Denne åpenhet som knytter seg til ”da-seins” væren-i, angir at det ikke finnes noe ”jeg” uten i relasjon til noe som ikke har jeg-karakter. ”Jeg-et” er på grunnlag av denne forståelsen en knyttethet til verden og Gud, her og nå.

I en annen kommentar var det også noe jeg kjente meg veldig igjen i:

… jeg håper på flere muligheter. I stedet satt jeg og prøvde å gjøre et stykke arbeid jeg skulle ha gjort dagen før, men som jeg ikke fikk til da heller. Det er å ligne en byggeplass, som tidvis minner om en ruin.

Om Lars

Jeg bor i Kristiansand, og lever av havpadling. Mer info om meg og firmaet på www.digital-info.no
Dette innlegget ble publisert i Bøker, Samfunn. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *