Julerefleksjon

I dag er jeg blitt utfordret til å holde en julerefleksjon hos Kirkens Bymisjon her i Kristiansand. Jeg legger den her i bloggen også, i tilfelle den skulle ha interesse utover de som er tilstede.

20121206-IMG_3959-3

JULEREFLEKSJON
Bymisjonen Kristiansand – jula 2012

Forrige onsdag fikk vi høre legen Frode Gallefoss reflektere over å komme hjem til jul. I dag skulle vår kjære prest og forfatter Paul Leer-Salvesen ha vært her, men han måtte melde forfall i siste liten. Dermed ble plutselig jeg spurt om å stå her. Jeg tar det som en utfordring, men innrømmer like gjerne først som sist at dette er min første julerefleksjon.

Til daglig er jeg havpadler, og holder en del foredrag der jeg gjør mine refleksjoner fra kajakken. Bjarte – presten vår – sa at jeg gjerne kunne se på jula også fra kajakken, og dermed blir det litt lettere.

Jeg synes desember og januar er de flotteste padlemånedene. Ikke fordi jeg padler rundt med et juletre på dekk, men fordi lyset er helt spesielt. Flere her i salen har vært med på såkalte soloppgangsafarier, og de er umulige å beskrive. Naturens eget andventslys i full utfoldelse!

Rett etter at vi går ut i kajakk fra Nodeviga kan en se oppover Markensgate. Med alle juledekorasjonene. Egentlig er jo jula den tiden da Jesus ble født, men fra kajakken ser det ut som om feiringen heller gjelder Mammon. Handlingen når sitt maksimum nå rett før julaften, og glitter og overfladisk glans er enerådende.

Det er liksom aldri nok. For mange er til og med nok blitt et fremmedord. De forbinder ikke noe annet enn «norske kroner» med NOK. Basisbehovene våre tar vi som en selvfølge. Norge er i en særstilling i verden, og flyter rundt på melk og olje. Det er veldig få som sulter og fryser. På lange kajakkturer er det fortsatt mulig å kjenne eksistensen av basisbehovene, men sjelden i det daglige liv. Gleden ved å komme inn i et tørt telt, smilet da jeg oppdater en plate sjokolade jeg hadde glemt i skottet. Kjenne den deilige slitenheten i armer og skuldre etter en lang dag. Slike gleder blir fort borte i «fornøyelsesyken». Nansen omtalte dette allerede i en tale i 1921:

«…. (menneskene)… glir av sted på gledenes og nydelsenes glitrende bølger og får aldri tid til å dukke under den glinsende flate, ikke tid til å finne seg selv, sin egen personlighet. Det er sjelden eller aldri de får stanse og stå ansikt til ansikt med den store stillhet. Lære den intense glede ved det enkle naturliv, det vi nå en gang stammer fra, og ikke minst gleden ved nøysomhet.»

For litt over 10 år siden stoppet livet mitt helt opp. Jeg mistet jobb, helse og kjæreste over noen få måneder. På vei tilbake til Livet åpnet det seg muligheter til å finne meg selv. Det var hard jobbing, og ikke alltid like gøy. Likevel er det et bedre liv nå enn før, selv om «å finne seg selv» er et evig prosjekt. Dessverre er det altfor få som tar seg tid til å reflektere over Livet før det er for sent. Det er det mange her som vet mye om. Tiden strekker ikke til sier vi, men så blir vi plutselig innhentet av den. Eller det er andre grunner som trøbler til Livet. Men, hva er det med denne tiden? Når ble den så viktig? Er det ikke Livet som er viktig?

Sørlandsdikteren Gabriel Scott har noen fantastiske betraktninger rundt dette i boka «Alkejegeren». Avsnittene omhandler tidsepoken da motorene inntok småbåtene på Flekkerøya og ellers langs kysten:

“Det er kommet en ny lyd skjærene, et putter som høres langveis omkring og riktig smeller i holmeveggene og innvarsler en ny tid. Det er begynt så spredt og så stille at en i begynnelsen ikke enste det større, men det har øket på efter hvert og bredt sig langs kysten som noen slags farsott og avløst de gamle rosangene helt. Mennesket har opfunnet en ny maskin og går frem i sin krig med naturen, det har vel ikke helt seiret enda men det vil nok gjøre det omsider. Hør det tikker og hakker omkring, lyden øker på efter hvert og tiltar sikkert fra år til år, det er civilisasjonen som brer seg, tidens og fremskrittets egen støi. Det er jorden som blir gjort underdanig, det er mennesket som trenger erobrende frem og har utsjaltet hjertet for hjernen og underlegger sig nytt land. Hvad gjør det om det tramper litt ned på sin ferd – er det ikke skapningens herre som går frem med utviklingens rett? Det kan ikke ta unødige hensyn, det kan ikke la følelsene råde, her er ikke bløtaktighet på sin plass. Her må veies med andre vekter, her gjelder det større verdier, høiere mål og videre utsyn – så må det vike for tiden alt sammen. Livet er ikke lenger det første, det er tiden som er det første – følge med tiden heter det. Og mennesket setter farten op og haster heseblesende efter i takt med tidens tikkende puls – bare ikke bli akterutseilt, bare presse på det en orker, det er farten det kommer an på, omforandring på alle områder, fremskritt, fremskritt for enhver pris! Og fremskritt er alt som heter maskiner, alt som kan frita det fra å utføre hvad det har funnet sig vel ved før. Så utfolder det sig i all sin glans og vender ryggen til livet og strirrer på fremskrittet i stedet og lar maskinene spille op og rykker frem på naturens bekostning mot det som det kaller kulturens seier. Det forstår ikke, mennesket, at mens det ødelegger naturen, ødelegger det også sig selv. Det er blitt så klokt efterhånden at det fatter ikke livet for bare forstand.”

Tiden har plutselig vendt seg mot oss – så til de grader. Dermed blir det også vanskeligere å bli sett. Nå skal alt være effektivt og upersonlig. På kinoen er jeg et referansenummer. I banken et kontonummer. I julebutikkene er du kunde og konsument. Hos NAV er personnummer. Hvis ting ikke passer inn på meldekortet – så er det du som har problemet – systemene råder. Når kan jeg få lov til å være bare Lars?

I det daglige tar jeg tiden tilbake ved å gå. Da finner på en måte tiden tilbake til seg selv. Daglig fysisk aktivitet gir også velvære! Legevitenskapens far Hippokrates mente at den beste medisinen han viste om var: Å gå! Dette støttes også av den danske filosofen Kierkegaard:

“Tap for all del ikke lysten til å gå: jeg går meg til det daglige velbefinnende hver dag og går fra enhver sykdom; jeg har gått meg til mine beste tanker og jeg kjenner ingen tanke så tung at man ikke kan gå fra den.”

Men, tilbake til tiden. Aller mest tid brukes foran skjermen. Saksbehandleren og legen ser mer på skjermen enn på meg. En gjennomsnittlig nordmann bruker omtrent 4 timer hver dag til å se på TV – dette tilsvarer mer enn et halvt årsverk! Mobiltelefoner er blitt våre nye suttekluter, som vi aldri vokser i fra. Møtene ansikt til ansikt – der vi ser hverandre blir færre og færre. Den gjensidige avhengigheten er på vei nedover.

De fleste er enten avhengig eller uavhengig av andre mennesker, men det mest fruktbare er jo den GJENSIDIGE avhengigheten (interdependence på engelsk). Kjærlighet handler om å GI og å FÅ. Ofter det også slik at det er gjennom å gi at man får. Så enkelt, så vanskelig.

Livet er aldri bare en dans på roser. Det er en tid for å be om hjelp, og en tid for å hjelpe. Finn Wagle berører noe av dette når han etterlyser en «avhengighetserklæring»:

“Det er tid for avhengighetserklæringer og ikke uavhengighets-erklæringer. Vi trenger å fornye erkjennelsen av at livet handler om de grunnleggende forhold vi er vevet inn i: Til hverandre, til naturen og alt som lever, til universet og universets Herre – og til oss selv. Alt liv inngår i den store veven som i et skjebnefellesskap.”

«Vi er blitt tingrike, men tidfattige», sier Øystein Dahle. Nå i jula ser vi det bedre enn noensinne. Kanskje burde vi tatt både tiden og jula tilbake?

Slike ting kan jeg undre meg over i kajakken. Ofte er det stille mens jeg er ute på Havet, og da kan jeg oppleve stillheten svært sterkt. Stillheten er noe som settes høyt i alle religioner. Noe de har felles. Munken mester Eckhart har faktisk sagt det så sterkt etter et langt liv i bønn: «Det finnes ingenting som så mye ligner Gud som stillheten.» Det er noe å undre seg over. Jeg tror på å møte juleevangeliet med undring. Med et åpent sinn.

Men, stillheten har trange kår i samfunnet, og dette skrev jeg et dikt om for noen år siden:

Du er savnet!

I en verden fylt av bråk og hastverk er du en trussel.

Mange er blitt redd for deg.

Du er en trussel mot forbruket.

Hvem kan shoppe i stillhet?

Du er en forutsetning for refleksjon og egne tanker.

Dette er farlig i en verden som blir mer og mer ensrettet.

Mange smale veier er blitt til en bred.

De kaller det ”Frihet til å velge” i et mangfold som er blitt borte.

På denne veien er du uønsket.

I stillheten er det mulig å tenke.

I stillheten er det mulig å bli kjent med seg selv.

I stillheten er det mulig å finne andre verdier enn de materielle.

I stillheten er også Du.

Det blir neppe mindre skremmende av den grunn…

Likevel; Du er savnet!

Av noen…

Da har jeg vært innom noen av tematikkene jeg føler at padlingen berører. Både enkelhet, langsomhet og stillhet. Når vi er så godt i gang tar jeg med noen flere i samme slengen.

Rytmen i padletakene er noe for seg. En meditasjon som varer i time etter time. Jula er også en rytme – noe som skal lyse opp den mørkeste tiden på året. For noen er den også et religiøst høydepunkt. Vi har tradisjoner. Mange går i kirken på julaften, spiser pinnekjøtt, tar frem julesokkene.

Selv om året er like langt, så øker kravene til effektivitet og ting som skal gjøres i løpet av et år. Vekstens evangelium lyder sterkere enn juleevangeliet i Markensgate og på Sørlandssenteret. Julesalget skal helst øke 10% hvert eneste år. Fra et år til et annet høres ikke dette så mye ut, men det betyr en dobling på 7 år, en firedobling på 14… Hvor sykt dette er kan illustreres med en fabel:

Kong Shirham av India ble så tilfreds da en av hans ministre oppfant sjakkspillet at han ba mannen selv bestemme hva han ville ha som belønning. «Deres majestet,» sa ministeren, «jeg ber om at De gir meg ett hvetekorn for den første ruten i sjakkbrettet, to for den andre ruten, fire for den tredje ruten og så videre, slik at antall korn fordobles hver gang til alle de sekstifire rutene er dekket.» Kongen ble beveget av mannens beskjedenhet og ba om en sekk korn. På den andre ruten ble det lagt to små korn. På den tredje var det 4, så 8, 16, 32, 64, 128. På den åttende ruten, ved slutten av første rad, hadde den ansvarlige for kongens kornkammer i alt telt opp 255 korn.
Kongen var antagelig ikke bekymret. Det var kanskje litt mer hvete på brettet enn han hadde tenkt seg, men ikke noe overrumplende var skjedd. Hvis man tenker seg at det tok ett sekund å telle opp ett hvetekorn, så hadde det til da bare tatt fire minutter å telle opp kornet. Hvis en rad tar fire minutter, gjett da hvor lang tid det vil ta å telle opp hveten for alle de sekstifire rutene på brettet. Fire timer? Fire dager? Fire år?
Da den andre raden var ferdig, hadde den ansvarlige for kongens kornkammer arbeidet omtrent atten timer, og telt opp 65 535 korn. Ved slutten av den tredje av de åtte radene tok det 194 dager å telle de 16,8 millioner hvetekornene til den 24. ruten, og det var enda førti tomme ruter igjen.
Vi kan med sikkerhet gå ut fra at kongen brøt sitt løfte til ministeren. Den siste ruten ville kreve 18 446 744 073 709 551 615 (18 trillioner 446 billiarder 744 billioner 73 milliarder 709 millioner 551 tusen 615) hvetekorn på brettet, og det ville ta 584 milliarder år å telle dem opp. Jordens alder er i dag beregnet til 4,5 milliarder år. I henhold til de fleste versjoner av legenden forsto kong Shirham en eller annen gang underveis i opptellingen at han var blitt lurt, og hugde hodet av den lure ministeren.
Eksponentsiell vekst, selv når den blir forklart, virker som lureri.

Kanskje er verdiene fra kajakklivet noe vi skulle ta bedre vare på. Både enkelhet, langsomhet, stillhet og rytme gjør det lettere å sette Livet før tiden. Kjenne på hva vi virkelig trenger. Hva er det vi virkelig trenger? Å se alle episodene av Hotel Cæsar? Nei, vi trenger hverandre! Noen trenger også Gud, mens andre klarer seg med å se Gud i den andre – uten å tenke videre over det. Vi trenger også mat, varme og tak over hodet.

Så er vi underveis. Til nye gleder og sorger – det som utgjør selve Livet. Vi skal sette våre spor, og ingen kan gå de for oss. Men, vi kan hjelpe hverandre! Se hverandre! Smile og klemme.

Jeg skrev noen ord om dette også for noen år siden. Den teksten kalte jeg «Å sette spor», og den lyder som følger:

Vi følger alle et spor gjennom livet.

Noen følger 4-felts motorvei, andre følger sin egen sti.

Noen ganger er det flatt og fint, andre ganger kupert og kronglete.

Noen spor er gode, andre vonde.

Alle sporene preger vårt liv.

Glede, sorg, forelskelse og angst er alle sammen deltagere på livets vei.

På stranda, i gjørma og på snøen kan vi følge andres spor.

Det er ikke så lett.
Enten er vi for små, og det blir for langt mellom skrittene.

Eller vi er for store, og passer ikke inn i sporene.

Noen spor er tunge, med dype avtrykk.

Andre er lette, nesten usynlige.

Alle er vi forskjellige, og lager forskjellige spor.

Noen spor kunne vi vært foruten.
Andre spor er vi stolte av.

Alle er de deler av våre liv.

Vi kan ikke gå de på nytt, men vi kan endre retning.

Holde oss til de sporene vi er stolte av – som er våre egne.

Endre kursen på de spor vi kunne vært foruten.

Det er vårt liv.

Våre spor.

Derfor;

Sett spor!

Dine spor!

Underveis er det lett å ønske seg rikdom eller makt, men det er en blindvei. Jeg tuller ikke. Dette har også Kierkegaard skrevet noe lurt om:

Skulde jeg ønske mig noget – 

da vilde jeg ikke ønske mig

rigdom eller makt,

men mulighedernes lidenskap -

det øye der,

evig ungt,

evigt brændende,

ser muligheter.

Jeg tror at penger og makt ofte fjerner flere muligheter enn de skaper. Tenk litt på det!

Fra den keltiske kristendommen har vi fått overlevert en flott velsignelse ved reisestart. Jeg har lyst til å avslutte med denne, og før jeg synger den vil jeg at alle skal stille seg i en stor sirkel og holde hverandre i hendene. Slik at vi både kan se og kjenne hverandre.

Må din veg, komme deg i møte.

Vinden alltid være bak din rygg.

Solens lys, leke på ditt kinn.

Regnet faller vennlig mot din jord.

Og må Guds gode hånd, verne om deg.

Til vi møtes – igjen.

God jul!

Av Lars Verket

lars@verket.no

Om Lars

Jeg bor i Kristiansand, og lever av havpadling. Mer info om meg og firmaet på www.digital-info.no
Dette innlegget ble publisert i Dagbok, Religion, Samfunn. Bokmerk permalenken.

6 svar til Julerefleksjon

  1. Vel blåst
    &
    Varm takk for delinga – også her.

    Jeg unner flere å lese dette og deler refleksjonene videre i mine kanaler.

    Hils gjerne Paul Leer-Salvesen varmt, om du treffer han. Hadde gleden av å treffe og høre han i flere sammenhenger i løpet av årene i Kriminalomsorgen.

    Bæste hælsing
    &
    God Jul.!

  2. Fin lesing dette gode refleksjoner – velsignelsen fikk jeg selv med meg fra kollegaer da jeg la ut på Norge på langstur i 2007 – og den har fulgt meg siden. Den er vel verdt å synge og lese sammen.

  3. Lars sier:

    Takk for hyggelige tilbakemeldinger!
    Jeg treffer nok Paul på midnattsmessen i Oddernes kirke på julaften. Han har arrangert dette så lenge jeg har bodd i byen, og det er en flott slutt på julaften.

  4. Tony Teigland sier:

    Godt å lese dette Lars, skal ta det frem senere i jula også!

    (er noe kjent med padleren på bildet…)

  5. Lars sier:

    Takk for det Tony! En del av tekstene er jo omtrent 100 år gamle, så de tåler gjenlesing i ny og ne!
    Tusen takk for modelljobbingen på bildet! Setter pris på sånt!

  6. Kirsti Bratsberg sier:

    Tusen takk for delingen av dine refleksjoner. De var gode å lese.
    Må visst lese disse flere ganger…
    God Jul!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.