I Dag og Tid 19. okt har journalist Per Anders Todal et intervju med klimadirektøren i Statoil, Hege Marie Norheim. For undertegnede lukter dette av grønnvasking, men intervjuet er vel verdt en nærmere titt. Her er noen utdrag med kommentarer.
Verden passerte sin oljetopp (max oljeproduksjon, peak oil) rundt 2006-2008 (IEA). Likevel hever Norheim følgende:
Sjølv med ein klimapolitikk som lukkast med å halde oppvarminga under to gradar, vil verda i 2050 bruke omtrent like mykje olje som i dag, langt meir gass og langt mindre kol enn i dag, trur Norheim. Og trass i klimatrugsmålet meiner ho verda treng enda meir gass og olje.
– Mykje av oljen og gassen må kome frå felt som ikkje er funne enno. I 2050 er det få av dagens felt som enno produserer.
Her presenteres en fysisk umulighet. Jeg har i alle fall ikke funnet noen kilde som sier det er mulig å produsere like mye olje i 2050 som i dag. Nå legger hun til at dette må komme fra felter som ikke er funnet enda, men det eksisterer altså statistikk på funn også. Det er lenge siden at de store feltene med olje ble oppdaget, og det er høy sannsynlighet for at teknologien for å finne nye felter ikke har blitt dårligere de siste tiårene. Så sannsynligheten for at hennes utsagn om 2050 skal slå til er svært liten i mine øyne.
Når det gjelder togradersmålet så er det politikerne som får ansvaret:
– Dei må lage rammevilkår som gjer at dei rette tinga vil løne seg.
Statoil støtter for eksempel økt pris på CO2-kvoter. Likevel mener jeg å erindre at for eksempel elektrifisering av sokkelen er blitt sett på som uaktuelt (pga kostnader. Personlig tror jeg vel også at CO2-regnskapet er tvilsomt.) Når det gjelder økt tilgang til nye felter for leteboring osv, så er det vel ikke helt usannsynlig at Statoil med sine 29.000 ansatte og ei grei lommebok har større påvirkningskraft enn de fleste. Jeg kan skrive her i bloggen om at jeg ønsker stopp i leteboring, vern av LoVe osv, men det blir på et helt annet nivå. Norheim har jobbet som statssekretær hos Stoltenberg i nesten 2 år, og har selvsagt nære relasjoner helt til topps i det norske samfunnet. Selv om miljø er viktig, så er nok penger enda viktigere (noe vi kommer tilbake til).
Så skriver Todal at vi allerede har funnet fem ganger så mye fossil energi enn det er forsvarlig å bruke (hvis vi skal nå togradersmålet). Han spør da hvorfor Statoil da skal lete opp enda mer, og får svaret:
– Det viktigaste vi kan gjere no, er å fase ut kolkrafta og bruke meir gass, som berre gjev halvparten så store CO2-utslepp som kol. Og gasskraft og fornybar energi utfyller kvarandre svært godt. Eg brukar å seie at gasskraft og fornybar energi er eit kjærastpar.
At gass erstatter kull er en sannhet med modifikasjoner. I det blogginnlegget jeg har linket til i forrige setning viser jeg at gassen ofte tar unna økningen i etterspørselen, men at kullkraften ikke går ned. Jeg har tidligere tatt til orde for en sluttbrukererklæring ved eksport av gass, men dette har OLF (og antagelig Statoil også) stilt seg helt avvisende til.
Når hun bli presset på utslippene har hun ikke finregnet på dette, og sier til slutt at det er teknologien som må redde oss. Dette har jeg også skrevet om tidligere, og det har også ført til nettsiden reduksjonspartiet.no. Her er intervjudelen:
– Du har ikkje noka meining om vi kan brenne den oljen og gassen som er funnen til no, utan å passere togradarsmålet?
– Nei, vi har ikkje gått inn i dei reknestykka. Men om vi skal halde oss under togradarsmålet, må vi utvikle ny teknologi. Vi kan ikkje starte med å kutte ut energiproduksjonen vår. Det må bli så dyrt å sleppe ut CO2, både for konsumentane og for produsentane, at det blir lønsamt å utvikle betre løysingar. Om Noreg berre slutta å produsere olje og gass, ville det ha enorme konsekvensar for velferda til menneske i dag.
– Og utsleppa våre i dag kan få enorme konsekvensar for velferda til menneske i framtida.
– Absolutt. Det må enorme investeringar til for å endre energisystema våre. Men eg har stor tru på at teknologi kan endre biletet.
At reduksjon i forbruk av energi er mulig – UTEN at det betyr lavere velferd ser ikke ut til å streife henne. Her sauses levestandard og livskvalitet sammen, uten noe som helst refleksjon…
Hun gjentar resonnementet litt senere:
– Uansett er både gass og kol fossil energi. Å gå frå kol til gass er som å halde fram sjølvskadinga si med ein litt sløvare kniv.
– Eg vil heller seie at gass og olje er fantastiske energikjelder som gjer det mogleg å utvikle velferdsnivået. Og om vi kan halvere utsleppa ved å gå frå kol til gass, er det ikkje ubetydeleg. Så blir det nye utfordringar tjue–tretti år fram i tid når vi skal få utsleppa enda lenger ned. Men den tida treng vi for å utvikle ny teknologi.
Det er ganske utrolig egentlig at oljebransjen (og spesielt Statoil) får lov til å holde på sånn. Koble velferd sammen med energi. Jovisst er det en sammenheng, men den er på ingen måte lineær. Vi trenger varme i husene på denne kloden, men den hastigheten vi nå har på alt mulig gir utrolige utslipp. Slow-bevegelsen gir ikke bare økt livskvalitet, men den gir også mye mindre energiforbruk. Transition-bevegelsen innebærer det samme: Opp med livskvaliteten, og en drastisk reduksjon i energiforbruket. I Norge har denne bevegelsen avleggere på Landås i Bergen og Sagene i Oslo. Kanskje Norheim skulle tatt en studietur dit?
Høydepunktet i intervjuet er Norehims definisjon av “bærekraft”. Jeg klipper ut en litt lengre del av intervjuet her:
– Korleis kan de snakke om «berekraftig» og «ingen skade for miljøet» når heile kjerneverksemda dykkar per definisjon ikkje er berekraftig og er skadeleg for miljøet?
– Det er avgjerande at vi driv verksemda vår på ein måte som ikkje skader folk eller miljø på nokon måte. Når det gjeld utvinning av ikkje-fornybare ressursar, må vi definere «berekraftig», seier Norheim.
– Vi vurderer nok berekraft slik Gro Harlem Brundtland gjorde – at verksemda di skal etterlate moglegheitene for verda slik dei var da du byrja. At vi utvinn ressursar som ikkje er fornybare, er ikkje i strid med berekraftomgrepet. Verda utviklar nye moglegheiter undervegs, og utvinning av olje og gass blir omsett til andre ressursar som vi byggjer velferd på.
– Denne definisjonen av «berekraftig» minner meg George Orwells omgrep newspeak.
– Det synest ikkje eg. Berekraft inneber at vi må forvalte ressursane på ein måte som gjev same moglegheiter for nye generasjonar som for oss.
– Men det er ikkje dei same moglegheitene. Om vi ser på olje som eit gode, er snart all den lett tilgjengelege oljen borte. Da er ikkje moglegheitene dei same i neste generasjon.
– Men om du investerer verdiskapinga i utviklinga av ny teknologi som fangar jordvarme, sol eller vind eller andre energiressursar, har du ikkje avgrensa moglegheitene. Å omgjere verdiane til noko anna kan gje same moglegheiter til neste generasjon.
– Det synest eg er ein svært rar definisjon av berekraft.
– Det kan vere. Men du og eg og heile samfunnet er alle med på å bruke opp oljen og gassen.
I Statoils egne publikasjoner kan de jo strø om seg med plussord som “bærekraft” og “miljø”. Når de så blir presset på innhold prøver de først å komme unne med å henvise til en kilde (her Brundtland). Nå denne er kjent (Takk til Todal!), så finner en bare på sin egen definisjon! I mine øyne sier det litt om hva slags ressurser Statoil har. Johan Galtun har sagt at: “I begynnelsen hadde Norge et statsoljeselskap, nå har Statoil et land.” Mulighetene for at han var nærmere sannheten enn vi liker å tenke er jammen meg en mulighet…
Hvis Statoils definisjon av bærekraft slår an, så kan vi snart bygge ned Hardangervidda. Vi må bare huske på å sette av plass til et treningssenter med 100 tredemøller med storskjerm foran. Slik at fremtidige generasjoner kan få samme fysiske aktivitet og visuelle inntrykk som det vi fikk. Det blir riktignok ikke helt det samme, men mulighetene er jo der der liksom…
Hun blir så utfordret på at Statoil legger alle eggene i en kurv (fossil energi), og svar at Statoil er et olje- og gasselskap. Selv om de også har litt offshore vind. Men, dette er flere tiår frem i tid. Da jeg kom hjem fra Europa i forrige uke var det enorme vindparker utenfor København. I Tyskland har de satset voldsomt på vind. At Norge skal vente 10-20 år på å være med på forskningsfronten på fornybar energi er en drømmetanke. Dette toget går nå, og Statoil er mest opptatt av kortsiktig profitt. Noe hun vel også bekrefter ved at Statoil har kort tidshorisont:
– Vel, Statoil er eit olje- og gasselskap – det er det vi er best på. Men vi brukar kompetansen vår på eit felt som vindkraft offshore. Så må du hugse at for investorar i Statoil er ikkje perpektivet dei neste hundre åra, ikkje dei neste tretti–førti åra heller. Det er mykje kortare.
Utfordringen her er jo at det er VI som eier Statoil. Vi er mange som vil ha mer trøkk på fornybart, lengre tidsperspektiver og mye mer fokus på miljø. Hvem investorer er det hun snakker om? Er hun presset av finansministeren?
Hun har stor tro på at Statoil vil være blant de som vil produsere olje og gass i tiårene fremover. Fordi de gjør det det mest energieffektivt i verden. Utfordringen her er jo at uansett energieffektivitet – så er det største CO2-utslippet hos forbruker. Ved brenning. Dermed er det selve varen som er hovedutfordringen her – ikke produksjonen. Vi må produsere varen annerledes – fra fornybare kilder!
Til slutt gjentas refrenget om olje og velferd:
– Vi må attende til scenarioet med seks gradars temperaturauke på jorda. År 2100 er berre ei middels levetid borte. De har vel ungar, mange i Statoil-leiinga òg. Diskuterer de nokon gong framtida i slikt perspektiv – kva slag verd etterkomarane dykkar skal leve i?
– Når vi reiser rundt i verda, ser vi òg den andre sida: Folk som vil at barna deira skal få utdanning, betre helse, mat, bustad, jobb. Tilgangen til energi har svært mykje å seie for velferda til folk. Vi kan ikkje berre vere opptekne av klimautfordringa, sjølv om ho er grunnleggjande. Vi må òg finne måtar å dekkje energibehovet. Utfordringa er å finne denne balansen.
Her er hun kanskje litt på glid, i og med at hun tar utgangspunkt i fattigere land der det er en nærmere kobling mellom energi og velferd. I vår del av verden er vi “far beyond” det punktet…
En ting hun var så heldig å slippe unna denne gangen var Statoils engasjement i skinnende demokratier rundt om i verden. Lista er lang, og både Iran og Aserbajdsjan er med. Her er jo mantraet at hvis ikke Norge gjør det, så vil noen andre gjør det. I boka “Å gjøre en forskjell” skriver også tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre om dette:
Om norske selsakper holder seg hjemme, er det andre som tar jobbene.
Dette resonnementet deles altså av flere enn Statoil. I Morgenbladet (9.-15.nov) skriver Frank Rossavik om denne logikken:
Samme argument ble brukt da norske rederier fraktet olje til raseskilleregimet i Sør-Afrika på 1970- og 1980-tallet. Den sørafrikanske kirkelederen Desmond tutu, som fortsatt er aktiv i sitt 82. år, kommenterte: “Det er det samme som om en mann skulle kjøre på en øde vei, se en kvinne i veikanten og si: Hvis ikke jeg stopper og voldtar henne, kommer sikkert noen andre til å gjøre det.”
Jeg skal ha denne i bakhodet neste gang denne problemstillingen kommer opp. Nesten litt rart at ikke Todal berørte dette også, men utrolig bra at han i det hele tatt fikk et intervju!
Uken etter er det tre leserinnlegg i Dag og Tid som omhandler intervjuet med Norheim. Heldigvis er det ikke bare jeg som har reagert…
Det første innlegget er skrevet av Arne Johan Vetlesen som er professor i filosofi ved UiO. Han har jeg svært stor respekt for, og jeg har derfor valgt å gjengi hans tilsvar i sin helhet. Mens de to andre får noen avsnitt i neste kommentar. Her er Vetlesens reaksjon:
KLIMADIREKTØR KLIMAET MIDT IMOT
“Så saget de av grenene de satt på. De gjorde erfaringer med hvordan man kunne sage enda fortere. De fór med et brak ned i dypet, og de som så dem, ristet på hodet mes de saget videre.”
Bertolt Brechts ord rant meg i hu da jeg leste Per Anders Todals intervju med Statoils klimadirektør Hege Marie Norheim 19. oktober. Norheim sier hun “ikke kan gå god for” at en oppvarming på seks grader utgjør en katastorfe verden aldri har sett maken til. Det blir ikke klart hva som holder henne tilbake fra å erkjenne det opplagte – bortsett fra det gammelkjente: at det ikke lar seg gjøre å få en person til å innse en realitet som lønnen hennes ikke er forenlig med.
Norhem forsvarer Statoils betydelige bidrag til at FNs togradersmål ikke vil bli nådd, og at kloden i stedet trolig vil oppleve opp mot seks graders økning i 2100, med at “tilgangen til energi har svært mykje å seie for velferda til folk. Vi kan ikkje berre vere opptekne av klimautfordringa, sjølv om ho er grunnleggjande. Vi må óg finne måtar å dekkje energibehovet på.”
Det instruktive i Norheism tankegang ligger i blandingen av det i moderne ører uangripelige selvfølgelige og de i den fysiske verden dessverre umulig. Du kan ikke skape velferd ved å utradere dens naturgrunnlag i form av denne ene kloden. Eller nettopp: Du kan godt tro dette, men troen endrer ikke fysiske fakta, i høyden kun selvsentrerte psykologiske. Det eneste troen beviser, er at menneskets evne til selvbedrag og fornekting aldri kan overvurderes.
Norheim ber intervjueren realitetsorientere seg i form av å “huske på at for investorer i Statoil er ikke perspektivet de neste hundre årene, ikke de neste tretti-førti heller. Det er mye kortere.” Hva skal vår tids globaliserte kapitalisme med kritikere når den har slike venner? En skal lete lenge etter bedre belegg for det himmelropende uvettige ved vårt samfunns – normaliserte, ja naturaliserte – måte å styre mot avgrunnen på, og dermed etter et argument for den tvingende nødvendigheten av å forkaste et profitt- og vekstfiksert økonomisk system. Hva er det Norheim gjør når hun minner om at investorene, selv der vi snakker om et selskap der to tredjedeler av aksjene er på statens hånd, tenker kortere enn tretti-førti år fremover? Her er en svarkandidat: Hvis vi ville ødelegge så mye av livet på jorden som det stod i vår menneskelige, økonomiske og tekniske makt, så ville vi knapt ha kunnet finne opp en bedre plan enn den vi nå setter ut i livet.
Når Norehim advarer mot “berre å vere opptekne av klimautfordringa”, er jeg usikker på hvem med politisk og økonomisk systemmakt hun sikter til. Gi oss navnene på aktørene som bare har klimautfordringen for øyet, i betydningen å avverge snarere enn å forverre den! Og husk at i kjølvannet av finanskrisen som brøt ut for fire år siden, har myndigheters og selskapers innsats ikke handlet om å redde kloden fra varslet ødeleggelse; innsatsen har i stedet handlet om å redde den maskinen som ødelegger kloden. Når den norske stat, de siste syv årene ved en såkalt rødgrønn regjering, har gjort seg blind og døv overfor alle forsøk på å trekke Statoil ut av oljesanden, er det ikke annet enn i stil med det årvisse ritualet på selskapets generalforsamling der Francois Paulettes vitnesbyrd om den miljømessige, økonomiske og menneskelige tragedie som den “velstandsbringende” oljesanden innebærer for direkte berørt urbefolkning, ledsages av Statoil-toppenes stive blikk i bord eller tak de avmålte minuttene ytringsfriheten får sitt. Taushet er ikke alltid gull.
Det andre innlegget er av Helge Drange som er professor i klimamodellering ved UiB og Bjerknessenteret for klimaforskning. Han er vel en av de som har aller mest peil på dette i Norge!
Han skriver blant annet:
“… Skal temperaturen på jorda avgrensast til to grader oppvarming i 2100 samanlikna med førindustriell tid, og dersom vi tillét at det er 80 prosent sannsynleg for at dette vil skje, seier faglitteraturen at vi kan frigjera om lag 150 mrd tonn karbon mellom i dag og 2050. Om dette høyrest mykje ut, så er det ikkje det. Tvert om. 150 mrd tonn karbon svarar til sytten år med brenning av kol, olje og gass på dagens nivå.”
Legg merke til slutten her. Hvis en i stedet sier at etterspørselen vil øke med 5% i året, så vil det være mye kortere tid enn 17 år…
Han fortsetter:
“… Statoil må gjerne forsvara eiga verksemd med at verda treng energi. Men å argumentera for at all Statoil-aktivitet er i tråd med togradersmålet, er ei misforståing. Klimaendringane er drivne av faktiske klimagassutslipp og naturlovene, ikkje retoriske grep eller omsynet til kortsiktig avkastning.”
Til slutt siterer han første setningen i 2011 rapporten fra IEA: “If we don´t change direction soon, we´ll end up where we´re heading.”
Det siste tilsvaret kommer fra Kari Elisabeth Kaski som er nestleder i Zero.
Hun er opptatt av at vi må erstatte fossil energi med fornybar energi, men ordet REDUKSJON (i de rike landene) finner jeg ikke i innlegget. Derimot skriver hun:
“Rundt 1,4 mrd mennesker mangler i dag tilgang til elektrisitet. Verden trenger energi. Og den trenger at vi når togradersmålet”
Uten en omfordeling og reduksjon i av dagens energiforbruk er det vanskelig å se hvordan dette skal gå opp. Hun skriver at tilgang til energi er “nøkkelen til fattigdomsbekjempelse”. Samtidig vet vi nå at denne tilgangen har sideeffekter – spesielt når energien kommer fra fossile kilder. (Alternativer med vind, bioenergi osv er heller ikke uten sideeffekter.)
Hun skriver:
“… Utfordringen er bare å få kapital til å investere, senke kostnadene ved fornybarteknologi og skape mer stabile forutsetninger i utviklingslandene.”
I tillegg kunne en kanskje føyd på CO2-avgift. Dette er det jo snakket om en stund, men det er som Vetlesen påpeker mye lettere å få penger på bordet til bankene…
Avslutningen hennes er god:
“…Vi står i startgropa til en energirevolusjon hvor energimarkedene endres fullstendig. Europa og Kina investerer stort i fornybar energi, mens det internasjonalt er et stort fokus på fornybarinvesteringer i sør.
Det er all grunn til å forvente et fall i etterspørselen etter fossil energi, samtidig som det vil settes strengere utslippskrav til den fossile energien som produseres og brukes. De selskapene som i dag tar inn over seg dette, vil være selskapene som overlever på sikt. Energirevolusjonen kommer ikke i slutten av dette århundret, den er allerede over oss.”
Her skulle jeg ønske at hun hadde rett, men jeg er usikker. Etterspørselen har falt noe, men ikke nok til noe drastisk prisfall. Jeg er redd vi stirrer oss blind på noen bruksmåter av olje- og gass, men ser bort fra andre. Det er olje i nesten alt vi omgir oss med. Noe kan erstattes raskt, mens andre ting sitter langt inne. Matproduksjonen blir for eksempel tilført mye mer energi fra såing til spising enn det maten inneholder. Det er jo ikke spesielt bærekraftig…
Kanskje det er en undercover miljøverner et sted i systemet som har ansatt miljødirektøren? Hele jobben er reinspikka hykleri, det er fullstendig åpenbart, og jo mer hun gjør jobben sin jo flauere blir vi.
Takk for at du ikke gir deg med energisaken. Det er færre nå (i Norge spesielt?) som argumenterer mot åpne kraner. Hele temaet gjør vondt i tankene og i samvittigheten, men det hjelper jo ikke i lengda å bare tenke på noe annet heller.
Når det gjelder peak-oil, mon tro om den er utsatt noen tiår på grunn av oljesanden og skifergassen? Jeg leste et sted at Canada er største oljeeksportør til USA.
Takk for kommentar
Jeg jobber med en sak nå som skal ende opp i et ønske om bl.a. stopp i leteboring (og mindre åpne kraner).
Når det gjelder peak-oil i forhold til oljesand og skifergass har jeg ikke fått forståelsen av at disse kildene gjør annet enn at brattheten på nedoverbakken blir litt mindre bratt. I tillegg må vi også huske på at i forhold til klima er det ikke mye av dette som skal utvinnes før vi er ute å kjøre… Men, her tar jeg gjerne noen tall hvis du har!
Takk for utfordringen. Millioner tønner olje om dagen 2011, i følge US Energy Information Administration:
USA kjøper 2.8 fra Canada og 1.2 fra nest største bidragsyter, Saudi-Arabia.
Total import 11.5, og utvinner ni til selv som straks brennes opp. Utvinningen i USA er i følge CIA factbook, som ser ut til å være en mindre presis kilde.
Canada sin produksjon fra tjæresand i 2012 vil være omtrent 2.5 i følge the Economist sin prognose.
Verden utvinner 85, omtrent 2.5 er canadisk tjæresandoppkok foreløpig. Men det utgjør allerede mellom 20 og 30 prosent av USA sin import. Hvem vet, nå blir det kanskje fred i midt-østen?
http://www.eia.gov/dnav/pet/pet_move_impcus_a2_nus_ep00_im0_mbblpd_a.htm
https://www.cia.gov/library/publications/the-world-factbook/fields/2241.html#us
http://www.economist.com/node/17959688
Tusen takk!
USA peaket vel i 1970, så det er vel ikke veldig sannsynlig at produksjonen derfra øker.
Saudi-Arabia har jo vært svingprodusent i OPEC lenge nå, men jeg tipper de er i ferd med å passere toppen i disse dager også.
Spørsmålet er jo da om Canada kan øke sin produksjon i samme hastighet som de andres produksjon faller.
Fred i Midt-Østen hadde jo vært fint. Irak er vel satt under administrasjon på oljefronten, så der har vesten kontroll. Utfordringen er vel Iran. Det er jo disse to landene som har de største kjente reservene.
Leser for tiden en spennende bok av svensken Kjell Aleklett: “Peeking at peak oil” på Springer forlag. Der er det mye spennende!
Grunnen til at kommentaren din ikke kom på umiddelbart var lenkene, men jeg godkjenner så fort jeg kan!
International Energy Agency IEA har nettopp publisert sin World Energy Outlook 2012. Executive summary ligger åpent tilgjengelig på nettet. Jeg leste de forrige rapportene godt, men jeg har bare rukket å skumme i den siste. Men jeg har fått med meg at IEA mener at 2/3 av de kjente fossile reservene må bli liggende i bakken for å unngå farlig global oppvarming. Det er fint at de sier klart fra om 2/3. Men det er skuffende at de fortsatt setter CO2 grensen for farlig oppvarming ved 450 ppm. Mange vitenskapsmenn mener at 450 ppm er uforsvarlig høyt, og at innlandsisen på Grønland og Vest Antarktis vil destabilseres ved en så høy CO2 konsentrasjon. James Hansen sier klart at vi med dagens 392 ppm er i rød sone, og at vi må ned til 350 så raskt som mulig. Dvs. at mere enn 2/3 må bli liggende i bakken.
Dette har konsekvenser for peak oil. The Guardian hadde en artikkel for et par dager siden som forklarer at den klassiske peak oil problemstillingen er uinteressant og “har gått opp i flammer”. Se http://www.guardian.co.uk/environment/damian-carrington-blog/2012/nov/12/iea-report-peak-oil. Der er det link til en annen artikkel med titell “US can become world’s biggest oil producer in a decade, says IEA”. Anlegg i USA som var tiltenkt import av flytende naturgass planlegges nå for eksport av flytende skifergass.
The Guardian spår en mulig karbonboble i økonomien. Vi innvesterer i og bokfører verdier som egentlig er verdiløse, fordi de ikke kan utnyttes. Skremmende utsikter, får håpe at de ikke ødelegger nattens sårt tiltrengte skjønnhetsøvn.
Tusen takk for nok et godt innlegg Hans Petter!
Jeg er redd for at de 2/3-delene (++) som ikke skal tas opp allerede er regnet inn i verdiene til oljeselskaper og stater.
Dette med at teorien om peak-oil derfor ikke lenger er gyldig er jo heller ingen lettelse, det betyr jo bare at vi har passert peak forlengst… Skal prøve å få sove i natt, men merker at dette går litt inn på meg. Egentlig burde det jo godt inn på helt andre!
Takk herfra også, Hans-Petter. Jeg leste meg helt bort på artikler og kommentarer og kom aldri til IEA sin rapport.
Man skal jo aldri gi opp og så videre, men er det ikke egentlig lurt å ta høyde for at vi brenner opp alt vi kommer over?
Dette er veldig farlige, noen vil si uakseptable tanker, kortsiktig pliktetikk kommer i total konflikt med langsiktig konsekvensetikk. Jeg aner ikke hva som er riktig, men velger det kortsiktig gode, gjøre det som føles riktig i mitt liv. Men det ødelegger framtiden. Så jeg lytter til The Streets “Way of the Dodo” og prøver å sove.
Jeg savner en editeringsfunksjon her inne, men det ble vel noenlunde forståelig kanskje.
Jo, jeg synes du får frem poenget godt Knegg Knegg. Det er jo store forskjeller i virkelighetsoppfatning her, og det er bl.a. knyttet til kort og lang sikt. Jeg har laget et eventyr om dette som ligger nogenlunde klart – så følg med! 🙂
Tror bare det er jeg som har mulighet til å redigere innleggene etter at du har publisert, så da må du evnt. sende meg noen ønsker om hva du vil endre.
Ellers vil jeg gjerne dele lederen i Dag og Tid på fredag 16. november med deres om har kommentert her. Den er i høyeste grad relevant. Den ligger her:
http://www.dagogtid.no/nyhet.cfm?nyhetid=2418
Men, jeg klipper den inn for sikkerhets skyld. Det er jo ikke lett å vite om det er Dag og Tid eller homoludens.no som overlever lengst….
Jeg er enig med Lars i at KK’s betraktinger om kortsiktig pliktetikk kontra langsiktig konsekvensetikk er fint formulert. Jeg fikk denne problemstillingen i forgårs, da jeg valgte å være sjåfør for 2 barnebarn slik at de fikk med seg et fødselsdagsselskap. Den kortsiktige pliktetikken vant.
Dagens papirutgave av Aftenposten (side 6 i økonomidelen) har fyldig dekning av IEA sjef Birol sitt foredrag på Statoils høstkonferanse i går. Birol snakket om mye fra rapporten som nettopp er publisert, bl.a. om behovet for energieffektivisering og om utviklingen i USA. Men i referatet står det ikke ett ord om at 2/3 av de kjente fossile reservene må bli liggende i bakken. Birol kan selvfølgelig ha sagt det uten at det kom med i Ellen Hambros referat. Alternativt kan han ha valgt ikke å ta opp dette kontroversielle temaet når han snakker for et oljeselskap; i så fall kunne Ellen Hambro ha poengert det i sitt referat.
Artikkelen du viser til står også på E24.no:
http://e24.no/olje-og-raavarer/vi-trenger-hver-eneste-draape-av-norsk-olje/20301711
Jeg oppfatter Birol som en kar som vet hva han snakker om, og jeg stusset også på at han ville ha ut hver dråpe av norsk olje. Nok en gang er det sånn at jeg stusser over at samfunnsoppdraget til journalistene ikke tas alvorlig. Ingen kritiske spørsmål.
Gassavtalen Statoil har gjort med Tyskland i dag er også bar klipp fra PM. “Norsk gass kan redusere CO2-utslippene….”
Kjenner jeg blir litt oppgitt.
Takk for linken til referat av Birols tale hos Statoil. Det er et helt annet referat enn det som Ellen Hambro skrev i Aftenposten papir. I sistnevnte referat ble det overhodet ikke nevnt at 2/3 av de kjente reservene må bli liggende i bakken.
Linken til Lars begynner med å omtale demonstrasjoner og uttalelsen fra IEA om at 2/3 må bli liggende i bakken. Jeg oppfatter derfor den som mere balansert. Men jeg skjønner ikke hvordan IEA kan mene at vi i Norge kan ta opp alt, mens andre må la mesteparten av sine kjente reserver bli liggende i bakken. Antagelig skyldes det at mesteparten av de kjente reservene er kull, som gir mere CO2 per energienhet enn olje og gass. Jeg tror det er umulig å få land med store kullreserver til å akseptere at deres reserver må bli liggende i bakken, mens land med olje- og gassreserver skal få lov til å utnytte dem fullt ut.
Takk for nok et godt innlegg Hans Petter!
Jeg skjønte hller ikke hvordan Birol klarte å få dette til å gå opp. I mitt stille sinn tenkte jeg nok at han ville blidgjøre forsamlingen, men uansett hadde det vært fint om en journalist kunne spurt om nettopp dette! Jeg synes det er altfor mye dårlig journalistikk på dette området!
Først må jeg rette opp en feil. Journalisten i Aftenposten heter Hilde Harbo, dvs. ikke det navnet jeg brukte i de to forrige kommentarene mine. Jeg fant ikke artikkelen hennes på nettet fordi jeg brukte feil navn. Med riktig navn gikk det bedre, se http://www.aftenposten.no/okonomi/utland/Effektiv-energibruk-kan-hindre-klimakrise-7049529.html
Artikkelen legger vekt på effektiv energibruk. Helt ukontroversielt; ingen er uenig i det. Som jeg nylig skrev har energieffektiviteten forbedret seg jevnt i de siste 100 årene, og den forventes å gjøre det fremover. Det er Business As Usual.
Hilde Harbo skrev en artikkel 9. november med ingress “Statoils omstridte oljesandprosjekt får full støtte fra Det internasjonale energibyrået IEA, som sier at verden trenger hver dråpe olje.” Hun referer til Birol.
Jeg har nettopp sett et par videoklipp med Birol, uten å bli klokere mht. hvordan uttalelsene hans er forenlige med at 2/3 av de kjente reservene må bli liggende i bakken. Jeg er rimelig sikker på at de IKKE er forenlige. IEA er en stor organisasjon, og det er ikke sikkert at alle er like enige i alt som organisasjonen mener.
Her er en kommentar av Hans Henrik Ramm i Offshore.no:
http://offshore.no/sak/36510_sjekk_fasiten
Med tittelen “Sjekk fasiten” er den jo ikke spesielt ydmyk i utgangspunktet. Men, han skriver klart og tydelig. Anbefales! Han forklarer også hva IEA “egentlig” mener – og får det til å gå opp (i sine øyne).
Miljø er ikke noe kjempefokus i analysen, men han gir i alle fall oppdragsgiverne fra Offshore.no god valuta for penga!
Offshore.no er et flott nettsted, men kommentarene til Ramm er liksom basert på at oljefolk selvsagt er enige med ham. Vi pleide å se det samme angående miljøsaker i Teknisk Ukeblad før i tiden, men etter at kommentarfeltet ble åpnet opp ser du at ingeniører slett ikke svarer til stereotypien. Derimot når man er ambisiøs nok til å komme i en rolle snakker man alltid ut fra hvor penga ligger. Ikke gi oss opp altså. Vi leserne av offshore.no tenker vårt.
Selv reagerte jeg på Ramms bruk av “1/3 av karbonet”. Er det ikke 1/3 av påviste reserver det snakkes om? Slik at skal olje og kull ta like store deler, er det bare å stoppe leteboringen nå.
Nå har ikke jeg kilden klart for meg, men jeg mener å ha lest i en bok at 1/ 14 av antatte karbonreserver kan svis av for å holde oss innenfor -antagelig – togradersmålet. Var det Bill Bryson mon tro?
Apropos etikkdiskusjonen. Ramm et argument vi godt kan anerkjenne:
“det ville være halsløs gjerning å strupe produksjonen så lenge etterspørselen er der. Det ville ført til sammenbrudd i energiforsyningen, skyhøye priser, nye finanskriser, og mer energifattigdom, ved siden av økt bruk av kull.
Selv om man måtte være så hjerteløs at man ikke tenker på energiens betydning for folks velferd, burde man i det minste forstå at dette ikke gir et politisk miljø for å fremme klimatiltak.”
Takk for nok en god kommentar KK.
Det var ikke meningen å disse leserne – jeg vet om altfor mange innefor offshore som daglig reflekterer over dilemmaene de er en del av (og som vi alle er en del av).
Når det gjelder etikkdiskusjonen så er jeg litt sukker på hva du mener. Jeg tror at etterspørsel og tilbud er nøye knyttet sammen. Velferd basert på dette vet vi jo må reduseres i framtida, jfr:
http://youtu.be/vI6KQivg8V8
Dessuten tror jeg vi også skal ta inn over oss at velferd og livskvalitet ikke nødvendigvis er overlappende. Spesielt ikke på det inntektsnivået vi snakker om her i landet.
Jeg ser også at dette er politisk vanskelig, men det er vel ingen vei utenom?
Ramm har et gyldig og viktig argument, at det har store negative konsekvenser på kort sikt å bremse oljeutvinningen i Norge. Det finnes rikelig med argumenter for å bremse den, men det Ramm sier her er likevel sant.
Stupebrett-eventyret ditt handler vel om den økonomiske situasjonen i Norge, og jeg liker det!
Vi kan også se på Norge som en pusher av et avhengighetsskapende stoff. Om alle slutter å selge heroin, får brukerne harde abstinenser. Og så får de det mye bedre etterpå. Slutter alle å selge karbon, da vil befolkningen stabilisere seg på et nivå bestemt av de gjenværende ressursene vi kan utvinne med muskel- og ved-kraft. La oss si før-bronsealder-nivå, det står ikke så godt til med jordsmonnet i varme strøk lengre.
Så her har du dillemmaet. Det finnes ingen moralske løsninger her.
Her er vi helt på linje. Jeg bruker vel “å fase ut”, men bremse er helt greit. Stupebrett-allegorien er god her synes jeg, og det er hyggelig at du også liker den!
Jeg håper jo på en framtid med flere energikilder enn ved og muskler. Både vann, sol, vind, bølger osv har potensiale til å ta over deler av det som i dag er fossilt. Men, jeg mener absolutt at det er ønsketenkning å tro at det kan erstatte alt. Vi er nødt til å redusere forbruket. Samtidig som en god del av verdens befolkning må få mulighet til å øke det. Det betyr at vi må redusere enda mer her i den rike verden. Så mye moral tror jeg fint vi kan legge i det…
Alf Holmelid har blogget om grønnvasking og Norheim også:
http://alfh.wordpress.com/2012/11/28/gronvasking-fra-statoil/
Takk til Lars for linken til Ramm-artikkelen. Ramm er flink til å argumentere for sine synspunkter, men argumentasjonen hans har flere svakheter.
1. Opptak av CO2 i skog
———————–
Ramm er på kollisjonskurs med sin egen fasit når det gjelder opptak av CO2 i skog. Han skriver «Den største svakheten ved 450-scenariet [til IEA] er likevel at det ikke i det hele tatt omfatter opptak av karbon. … Det er virkelig tåpelig, siden det ikke er noen klimatisk forskjell mellom en stor CCS-fabrikk som får eksosgasser gjennom et rør, og en skog som kan hente karbon rett fra atmosfæren uten noe rør, og dessuten lagre det uten å bruke flere rør.» Her demonstrerer Ramm at han ikke skjønner grunnleggende sider ved karbonsyklusen. Skogens opptak av karbon gjennom fotosyntesen, og så frigivelse av karbonet tilbake til atmosfæren når trærne brenner eller råtner, er overføring av karbon mellom lagere i biosfæren. Her sirkulerer karbonet med tidskonstanter noen tiår. Brenning av fossilt brennstoff er noe helt annet. Her overføres karbonet fra ganske permanente geologiske lagere inn til biosfæren. I biosfæren vil det så sirkulere mellom atmosfæren, verdenshavene og vegetasjonen i størrelsesorden hundre tusen år før det avsettes som sedimenter på havbunnen. IEA har antagelig skjønt denne forskjellen siden de ikke tar med opptak av CO2 i skog.
2. Karbonfangst og lagring (CCS)
——————————–
Ramm tar det for gitt at CCS i stor skala blir vellykket teknisk sett og får en overkommelig i pris. Han underslår at IEA skriver at det er stor usikkerhet knyttet til CCS, og at det bare finnes en håndfull kommersielle anlegg i drift. Denne usikkerheten stemmer godt med annen literatur. Her hjemme har vi eksemplifisert den med månelandingsprosjektet på Mongstad. Professor i geofysikk, Peter M. Haugan, har lenge vært kritisk til CCS.
3. Politisk umulighet
———————
Ramm skriver ikke noe om hvordan vi skal få land med store kullreserver til å akseptere at det må bli liggende i bakken, mens vi andre tar ut alle konvensjonelle olje og gassforekomster, og dessuten satser fult ut på de ukonvensjonelle (tjæresand og skifergass). I mine øyne er det en politisk umulighet.
4. IEA har ikke vitenskapens fasit
———————————-
I sin siste hovedrapport fra 2007 anbefaler FNs klimapanel (IPCC) at CO2 konsentrasjonen må holdes under 450 ppm for å unngå farlige klimaendringer. Senere har ny kunnskap gjort det klart at 450 ppm er for høyt, og at et forsvarlig øvre nivå er 350 ppm. Allerede i 2009 uttalte lederen for IPCC, Rajendra Pachauri, at 350 ppm er den forsvarlige øvre grensen. På tross av dette fremholder IEA fremdeles at 450 ppm er forsvarlig, og omtaler det som det positive 450 ppm scenarioet.
5. Klimafølsomhet
—————–
Klimafølsomheten angir global temperaturstigning som følge av en dobling av atmosfærens CO2 innhold. Ramm avslutter med å vise til forskningsrapporter som hevder at klimafølsomheten er lavere enn hva IPCC sier i sin siste hovedrapport, dvs at CO2 ikke betyr så mye. Men han referer bare til et innlegg han selv har skrevet tidligere, og der referer han bare til en fersk norsk forskningsrapport. Han kunne like gjerne referert til en enda ferskere rapport som Fasullo og Trenberth nettopp har publisert i Science. Den indikerer at klimafølsomheten er i den øvre delen av intervallet som IPCC angir. Eller han kunne referert til Hans Martin Seip ved CICERO, som skriver at «I et par tiår har det vært angitt at klimafølsomheten sannsynligvis er mellom 2 og 4,5 grader. Nye resultater endrer lite på dette selv om enkelte studier kan tyde på at verdien er i nedre del av intervallet.»
Kommentar til KK
———————
IEA skriver i World Energy Outlook 2012 at “No more than one-third of proven reserves of fossil fuels can be consumed prior to 2050 if the world is to achieve the 2 °C goal”. Det er som du tolker det i din kommentar 22. november. IEA skriver om det som allerede ER påvist.
Tusen takk for en grundig og god kommentar Hans Petter!
Det er jammen synd at Statoil og Norsk olje&gass har bestemt seg for at taushet er den beste måte å argumentere på.
Jeg glemte en kommentar til artikkelen av Ramm.
6. Gass erstatter kull, eller kanskje omvendt ?
————————————————–
Det hevdes ofte at norsk gass erstatter kull i Europa. Ramm skriver at «EUs mest nærliggende alternativ [til norsk gass] er å bruke enda mer kull, hvis de ikke vil gjøre seg mer avhengig av russisk gass.» WEO-2012 legger vekt på at energimarkedet er globalt, og at energi eksporteres dit produsenten får best fortjeneste totalt sett. Ett eksempel, skriver IEA, er at rimelig gass i USA erstatter kull der, og at det frigjorte kullet eksporteres til Europa der det erstatter dyr gass. Ramm bør kanskje sjekke sin egen fasit ? Selv har jeg ingen fasit på dette området. Men det er nok naivt å tro at kullprodusentene lar kullet bli liggende i bakken selvom det kommer mere gass inn i markedet deres.
Aiai – ja her hadde det helt klart vært spennende med noen tall. Jeg blogget jo om dette i 2009, og da fant jeg vel også at dette er mye mer komplisert enn det ser ut som:
http://www.homoludens.no/2009/09/20/gass-erstatter-kull/
(Det var forøvrig i den perioden OLF – nå Norsk olje&gass – svarte på spørsmål og skrev kommentarer i blogger. Interessant med disse kommentarene!)
Hans Petter, du argumenterer godt og respektfullt mot Ramm, jeg liker spesielt arumentasjonen mot skjulte implikasjoner i teksten hans. Men jeg kunne ha god lyst til å lese svarene. Han er en kunnskapsrik, oppegående og innflytelsesrik kommentator, så det er synd om debatten stopper med at begge parter taler for hver sin menighet. Det høfligste er vel å tre inn på Ramm sitt territorium med en email/kronikk på offshore.no, eller invitere debatten på halvnøytralt område som Teknisk Ukeblad?
Lars, i kommentarene fra 2009 virker det som dere snakker litt forbi hverandre. Mitt inntrykk var at kanskje du ikke hadde fått med deg kjemien helt? Energien kommer fra å bryte C-H bindingene, og det er flere C-H-bindinger per C i korte enn i lange kjeder av C. Så med konstant energiforbruk i UK går C-forbruket ned når man bytter til gass. Naturlig nok blir effekten hauset opp av dem som selger gass.
Først takk til KK for tilbakemeldinger. Jeg tror ikke at det har noen hensikt at jeg bevisst går inn i en direkte dialog eller diskusjon med Ramm. Jeg vil ikke klare å snu han. Han er som KK sier kunnskapsrik og flink til å ordlegge seg og å argumentere. Han kan “vinne” diskusjoner selv om han tar feil. Jeg har ikke lyst til å bruke tid og krefter på å vikle meg inn i slike diskusjoner.
Ramm sammenligner folk som bl.a. meg selv med middelalderens selvpiskende katolske flagellanter. Jeg skjønner at det kan gi billige poeng blant hans egne. Men det innbyr ikke til saklige og konstruktive diskusjoner med meningsmotstandere. Ramm tar like mye feil mht. min flagellantvirksomhet som mht. klimavitenskap.
Det er uansett morsomt å følge med på hvordan det mest aksepterte synet gradvis endrer seg. Kommentatorer og klimadirektører kan ikke ligge alt for langt unna et slikt syn, den dagen de blir offentlig latterliggjort har de tapt. Og denne konsensusen endrer seg fort: CNN, Al Jazeera, DN, Aftenposten, Dagens Næringsliv, Economist, Financial Times, TED, The Guardian. Disse elitistiske mediene har faste programposter eller jevnlig ærlige og interessante innslag om miljø og energi. Man kan ikke være flau over å hevde samme virkelighetsoppfatning som disse i en lunsjdiskusjon. En dag blir Statoils reklamevideo parodiert i “Bye og Rønning”.
Jeg ser at jeg burde vært mere ydmyk i kommentaren jeg skrev for noen timer siden. Det er langtfra gitt at jeg hadde klart å komme i en dialog eller diskusjon med Ramm, uansett hvor hardt jeg hadde prøvd. Det er vanskelig for ukjente personer å få innlegg i riksdekkende medier. Jeg har prøvd flere ganger i Aftenposten, uten hell, og har gitt det opp. Og selv om jeg hadde klart å komme gjennom, er det stor mulighet for å bli møtt med taushet.
Jeg er enig med KKs siste kommentar. Eksempelvis hadde Aftenposten sist fredag en god dekning av et utspill fra Verdensbanken. Overskriften var “Økt velstand gir farlig opphetet klima”. Den første setningen i ingressen var “Analyser fra Verdensbanken sier at vi er på full fart inn i klimakrisen.” Det var uventet med slike utsagn fra den kanten. Jeg finner ikke artikkelen på nettet. Men det er lett å gå til kilden, se http://www.worldbank.org/en/news/2012/11/18/new-report-examines-risks-of-degree-hotter-world-by-end-of-century . Jeg anbefaler å lytte til videoen med verdensbankens president Jim Yong Kim. Han sier at klimaendringene vil ramme verdens fattigste hardest, at mange av problemene verdensbanken arbeider med har sin årsak i allerede inntrufne klimaendringer. Han avslutter med å se frem mot en inspirerende lav-karbon fremtid, og at vi må arbeide sammen for at det skal skje. Han sier også at vi har dårlig tid. Enig med KK, det må være mulig å dele syn med verdensbanken uten å bli plassert utenfor det gode selskap.