Anne Grete Preus synger om at det er forskjell på å reise og å være turist. Etter de sist 48 timene skjønner jeg godt hva hun mener. På egenhånd har jeg forflyttet meg fra Kalymnos til Assisi. Fra ett land til et annet. Ikke så langt i kilometer, men på 53 timer kan en tross alt gjøre Gardermoen – Thailand t/r… Men, det blir ikke det samme!
Fergen gikk fra Kalymnos kl 23.10. Jeg tok den lokale bussen kl. 1940 (€1,50). Fergebilletten hadde jeg kjøpt fredagen før (€48,50), men billettkontoret var åpent da jeg ankom Pothia også. I ventetiden ble det en lang middag på en italiensk restaurant. Ikke så spennende kanskje, men jeg hadde en spennende bok på Kindlen.
Rundt 22.30 beveget jeg meg bortover på fergekaien, og der blir jeg møtt av et ganske fargerikt skue. Ikke alle har interrail-sekk fra Osprey for å si det sånn. De som venter på fergen er en brokete forsamling, og det er ganske mange som også vil ha med seg kjæledyrene sine.
Over i fergen er det tilbud om å legge fra seg bagasje. Jeg plukker over litt mat og mer tøy, og klarer meg med en sekk på ryggen. Har jo selvfølgelig ikke kjøpt noen lugar – reiser på økonomiklasse. Billigste lugar koster ikke så mye mer, men det er når en lever enkelt at en får de fleste interessante opplevelsene er min erfaring.
Her er det flystoler som gjelder. Heldigvis er det ikke så mange ombord, så jeg legger meg på teppe foran tre flystoler. Dunjakka blir pute, og ullsokker går på istedet for sandaler. Sovepose er ikke noen vits – det er godt og varmt fremdeles. Pleier ikke å sove allverdens på sånne steder, men denne natten gjorde jeg unna 2×4 timer. Bare avbrutt av en times lesning på Kindle. Hipp hurra for sov-i-ro.
Vi ankom Athen litt før 11 (en halvtime forsinket). Der hadde jeg sett ut på kartet at jernbanestasjonen skulle være innerst i bukta. Å gå dit var litt frem og tilbake over veier, men bukta var jo til høyre hele tiden. Det går også buss inn dit, og er ca 1,5 kilometer. På jernbanestasjonen skulle jeg etter planen ha kjøpt billett til Patras på intercity-tog som gikk 12.07. Slik så det ut på internett i alle fall. Men, dengang ei!
It is no train to Patras, sa en lettere irritert mann i luka på jernbanestasjonen.
Hvordan kommer jeg meg til Patras da, sa jeg. Så fikk jeg beskjed om å gå over veien, og så ta buss 420 til bussentralen, og buss videre til Patras derfra. Han forklarte ikke hvorfor det var slik, og han virket altfor irritert til at jeg ville spørre også. En del grekere har jo god grunn til å være irriterte. Mange har fått lønna si kraftig redusert siste årene, og sosiale sikkerhetsnett faller sammen. Mange har blitt arbeidsledige. Og det er jo EU (særlig tyskerne) som har skyld. Det er en erfaring jeg må ta med meg – å være fra Norge (som ikke er med i EU) er en klar fordel å få sagt fra om…
Jeg ruslet over gata i et utrolig trafikkmylder. Da jeg ventet på bussen spurte jeg en ung mann om reiseveien til Patras. Han hadde ikke noe tro på dette med buss, og anbefalte undergrunnen ved siden av jernbanen. Da jeg kom dit henviste de videre til jernbanen. Så var jeg tilbake hos den irriterte mannen igjen. Her fikk jeg hjelp av en greker til å forklare tingenes tilstand. Grekeren mente jeg kunne ta tog til Korinthos, og så buss videre derfra. Men, etter litt munnhuggeri med mannen i luka var det fortsatt 420-løsningen som gjaldt.
Dermed var jeg tilbake over gata. Å reise blir noe helt annet når det ikke står ei dame med skilt og viser vei inn i bussen. «All inclusive» blir på en måte «all exlusive». Dette tenkte jeg mens jeg la merke til menneskene på bussholdeplassen. Igjen en veldig brokete forsamling. Ei overvektig dame kom i bare nattkjolen og clogs. Smilende, med størknet menstrasjonsblod bak på kjolen. En gråtende tigger fra Afrika (i fine klær) ruslet gjennom mengden. Det regnet, og flere afrikanere gikk forbi med paraplyer. Da bussen kom ville han ikke ha penger, bare billett. Den måtte jeg kjøpe i ei bu litt lenger bort i gata (€1,20). Mens jeg gjorde det gikk den, så da måtte jeg vente til neste buss.
Dermed ble det gode muligheter til å se seg rundt fra bussholdeplassen. Søppel er overalt i Hellas. Ganske synlig på Kalymnos også, men i Pireus er det mer. Flere hus står tomme og gir et forfallent inntrykk. Senere på dagen fikk jeg vite at ingen betaler bussbillett i Athen, men jeg vil jo gjerne hjelpe til…
Neste buss gikk jeg på med billett. Fikk ikke spurt om bussentralen, fordi sjåføren satt i mobilsamtale (og her har de IKKE hørt om handsfree). Regnet med at bussentralen var siste stasjon, men etter en stund fant jeg det for godt å spørre. Det var jammen bra, for like etter fikk jeg beskjed om å gå av. «Bus central» skjønte han ikke, men «source» og «Patras» gikk hjem. Der jeg skulle av var langs en motorvei i utkanten av Athen. Jeg så nok litt lost ut der jeg tuslet av bussen, for flere gamle damer i bussen pekte bakover. De er herlige de gamle greske konene! Dermed gikk jeg bakover, og etter 100 meter kunne jeg se inn i bussentralen. Her var det ingen skilter inn, men når en først kom inn var det godt over 30 forskjellige «spor».
Heldigvis kunne de godt engelsk her, og jeg fikk enkelt billett (€18,90). Avgang hver halve time, og jeg var klar for 13.30-bussen. Tidsskjemaet var jo litt sprukket nå, men på reise må en bare ta ting som de komer… Under ventingen på bussen var det også en del som skjedde. Tiggerne her var ikke fra Afrika, men lokale kvinnelige grekere med barnevogn. De solgte Kleenex og snakket om bambino (barnet). En afrikaner prøvde å selge meg skinnjakke, men jeg har jo jakke. Han prøvde også å selge til en dressfyr, og salgsargumentet var at jakka ikke brant. Dette ble behørig vist med en lighter. Siste detalj fra bussentralen var en halveis lyssky unggutt som prøvde å selge en iPhone4s i en graå plastpose. Opplagt tyvgods, men jeg ble ikke spurt.
Billetten på bussen hadde plassnummer, og jeg havnet ved siden av ei hyggelig gresk jente som studerte for å bli barneskolelærer. Etter hvert kom vi i prat. Hun var nok litt sjenert pga manglende engelskkunnskaper, men sammenlignet med mange andre her nede var hun god. Hun kunne fortelle at det var harde tider her nede nå. Faren hadde fått sparken etter en operasjon, fordi han var sykmeldt i 6 måneder. Pensjonsalderen var hevet (til 65 år for lærere). Når hun var ferdig utdannet som lærer var det ikke sikkert at hun fikk jobb, og lønnen var €500 (ca 3.800 kroner) i mnd. I Norge er det vel ikke mulig å jobbe i skolevesenet for under 20.000 i mnd ser jeg for meg… Så det er store forskjeller, selv innad i Europa. Hun var også veldig lei seg for det inntrykket som spres i utenlandske media av grekerne. Om at de tigger om penger. Hun mente at de kunne klare seg uten disse pengene, og at de var hardtarbeidende. Det siste kan jeg i alle fall skrive under på. Grekere jobber MYE mer enn det vi gjør hjemme…. Riktignok har de en del slakk. På bussen vi tok til Patras var det en sjåfør og en billettør. I Norge ordnes jo alt dette av en og samme person. Hun var også bekymret for oppblomstringen av ytre høyre i politikken, og leste høyt for meg en del grafitti langs veien. Det var mest «død over nazistene» og sånne utsagn. Utlendinger skulle visstnok ha blitt drept av det partiet som sitter for nazistene i parlamentet. Jeg fortalte om 22/7, men det hadde hun ikke hørt om. Ting som er store i Norge behøver jo overhodet ikke å være stort i Hellas – selv om begge landene tilhører Europa. Nyheter og informasjon reiser lett over landegrenser, men det glemes fort også hvis det ikke er nært. Jeg ønsket henne lykke til og alt godt for fremtiden i det hun forlot bussen rett før Patras. Hun virket ikke veldig optimistisk, så antagelig kom det godt med.
I Patras hadde jeg fått oppgitt at det gikk en ny buss til havna. Den gikk ikke før 17.30, og klokka var 1640 da jeg ankom Patras. Dama i informasjonen sa at det tok 20 minutter å gå langs vannet til fergene. På nett hadde jeg sett meg ut at fergene til Ancona gikk 17 og 18, så hvis jeg ikke skulle bli værende begynte det å haste (selv om jeg jo er litt skeptisk til rutetider på nett nå).
Dermed langet jeg ut langs fortauene. Strandpromenaden i Patras er ikke noe attraktivt område, og det går vei ned mot vannet nesten hele tiden. Underveis var det en del butikker, men lite trafikk i de. Her var det også en del tomme hus, men mer ryddig enn i Athen. Langs fortauet var det en periode med små altere med unge menn. Antagelig hadde de dødd i trafikken på denne strekningen. Tiden gikk, og etter 20 min så jeg fergene langt der borte. Dama i informasjonen måtte ha vært ganske sprek….
Etter en halvtime nådde jeg frem, og da hadde jeg registrert at det gikk en båt kl 17. Jeg var derfor spent på om det gikk en 18 også, og det gjorde det jammen. Billetten her var litt dyrere – €69, mens en seng var MYE dyrere (fra €134). Satset på en ny og god natt mellom flysetene…
Jeg rakk altså båten med en snau halvtimes klaring Tror til og med jeg fikk stempel i passet i det jeg forlot Hellas. Båten var veldig stor og lukseriøs, selv om svømmebassenget er tømt for vann. Fra Patras var vi også bare ca 50 stk ombort, og båten må ha plass til flere 1000… Dermed ser jeg for meg at CO2-utslippene pr. passasjer ikke er veldig heldige. Tror nok reisen hjem på denne måten ikke kan forklares med å spare CO2-akkurat, men ved at det blir en helt annen opplevelse når en ikke reiser med fly. Det er forskjell på å reise og å bli transportert.
Ombord møtte jeg Julian fra Sveits som også hadde vært på Kalymnos. Han hadde sett meg på fergekaia på Kalymnos, og syntes det var noe kjent. Jeg var veldig spent på å høre hvordan han hadde kommet hit, men han hadde vært igjennom mye av det samme.
Vi hadde en hyggelig prat på dekk i det solen gikk ned. Etter en middag ombord (€15,50 – opp 50% fra Kalymnos) gikk jeg ned til flysetene. Disse var bedre enn den forrige ferga, for her kunne armlenene slås opp. Dermed var det mulig å ligge i setene i stedet for på gulvet. Knappen for å slå ned setet stakk litt opp, men jeg har med oppblåsbart sitteunderlag som tok seg av den biffen. Mange inntrykk gjorde at jeg seilte fort inn i drømmeland.
Rundt midnatt våknet jeg av et salig styr. Mange nye passasjerer kom inn, og de la ut soveposer og gulvmapper rundt omkring. Det var likevel god plass, så jeg beholdt mine tre seter. Tok en tur på utsiden, og så det greske flagget på brygga, selv om jeg ikke er helt sikker på hvilken by det var. Mange trailere skulle ombord.
Så sov jeg helt til kl 09, bare avbrutt av noen strekk et par ganger. Utrolig deilig å få så lang natt når forholdene er som de er. Etter en enkel frokost (muslibrød fra Kalymnos og vann) ble det lesing og litt skriving. Adriaterhavet er nesten paddeflatt, og vi går ganske kjapt i disen.
Det ble mye lesing på dekk i sola. Etterhvert får jeg selskap av Julian, og vi går igjennom sveitsiske crag i nærheten av der han bor. Så nå har jeg noen tips til nye plasser også. Han har brukt fire uker på å komme seg til Kalymnos – via 9 land fra Sveits. Han fortalte at i Makedonia kostet en kaffekopp €0,2 og en lærer kunne tjene ca €200 i mnd. I Albania er det nok enda mer annerledes. Ikke rart at folk flytter på seg når det er så store forskjeller mellom landene.
Vi ble litt forvirret av gresk og italiensk tid begge to. Klokka skal stilles tilbake, og vi skulle være i Ancona 19 gresk tid – 18 italiensk tid. Før vi gikk av båten ga jeg han et billedshow fra Kalymnos, og vi utvekslet e-postadresser.
Da vi gikk i land var det som å komme over i en helt annen kultur. Athen og Ancona er virkelig forskjellige. Her var det ingen forlatte hus, gamle bygninger er godt vedlikeholdt og søppel er det ingen steder. Skiltingen til stasjonen var også rimelig grei, og vi brukte ett kvarter fra ferga. Mulig det er en tilbringertjeneste på spor også – men det fant vi ikke ut av.
Her skiltes Julian og jeg ad. Han dro for å sette opp teltet i utkanten av byen, og jeg dro mot Foligno og Assisi. På stasjonen fikk jeg god hjelp, og det gikk fint å få billett (€9,55) til Assisi. Toget gikk ikke før om en drøy halvtime, så da hentet jeg ned litt SMS fra Norge. Kl 19.38 var jeg i gang med den første togreisen (!). Den varte til 21.31, men det var fint å være på tog igjen!
I Foligno måtte jeg vente i over en time til neste tog. Da fikk jeg meg litt mat på et spisested på stasjonen. Her viste de fotball på skjermen, og stemningen var helt elektrisk. Bare såvidt jeg fikk bestilt litt å spise. Han bak disken hadde helt klart andre interesser…. Heldigvis var det mulighet til å trekke seg tilbake til kirkerommet på stasjonen(!). Her var det flere bilder, og et stort av italias store helgen: Frans av Assisi. Veldig hyggelig å møte han allerede på stasjonen før Assisi.
Da det nærmet seg avgang på siste strekning – 22.45, viste det seg at denne avgangen ikke var satt opp med noe spor. Etterhvert skjønte jeg og noen andre at det var satt opp buss i stedet. Dermed var det ut på andre siden av stasjonen, og dette med buss stemte. Han skulle til Assisi, og siste etappe tok fatt.
Mørket hadde senket seg for flere timer siden, og trafikken var rolig. I mitt stille sinn begynte jeg å tenke på om det kanskje var litt sent å finne hotell i Assisi. Beregnet ankomst var 23.05, og de har kanskje ikke nattåpent sånn utenom sesong? Ikke visste jeg om bussen stoppet i Assisi eller utenfor heller.
Da vi kom fram til jernbanestasjonen var det ikke vanskelig å skjønne at den stoppet utenfor Assisi. På landet. Riktignok var det et enstjernes hotell rett ved, men der var det ingen lys. Jeg spurte bussjåføren om retningen til sentrum av Assisi, men han bare ristet på hodet og sa «Taxi».
Jeg bruker jo ikke sånt, og oppe i lia var det mulig å se flere opplyste kirker. Antagelig gamlebyen, tenkte jeg – og tok beina fatt. Bilskiltene til Assis ble fulgt, og det var fin gangveg hele veien. Plutsleig dukket det opp et fantastisk bygg, og det viste seg å være et hotell. Helt klart over min prisklasse, men kanskje de hadde kart? De var heldigvis fullbooket, så jeg fikk ikke vite prisen. Men, kart hadde de. Dermed visste jeg at dette var veien.
Videre var gangstien opplyst fra bakken, og det var veldig fint å gå der med utsikt opp til gamlebyen. Etterhvert startet stigningne, og det var ikke vanskelig å holde varmen! Ved porten til gamlebyen så det veldig øde ut, og da jeg stakk hodet innenfor var det egentlig enda mer øde. Skulle jeg ta til venstre eller høyre?
Jeg hadde nå gått i over en halv time (2-3 kilometer), og klokka nærmet seg midnatt. Bak meg ser jeg plutselig et lys, og det står Hotel Berti. Jeg går mot inngangen, og blir møtt av en mann som sier det er fullt på hotellet. Jeg spør om han har noen tips om andre hoteller for natten. Etter å ha tenkt seg litt om kommer han plutselig med en nøkkel. Han gir beskjed om at de stenger resepsjonen om 10 minutter, og at han trenger passet mitt. Rommet kostet €40, og det var vel omtrent det jeg hadde sett for meg.
Jeg følte meg ganske så heldig da jeg kunne tre inn i dusjen rundt midnatt. Det var nå 53 timer siden jeg forlot Masouri på Kalymnos. Ikke så mange kilometrene, men du verden så mange opplevelser underveis. Det er definitivt forskjell på å reise og å være turist. Takk Anne Grete.
Nå er jeg klar for å møte Frans og Clara!
