Dette er tittelen på et innlegg Finn Wagle holdt på Lia Gård i 2009. Jeg fant det helt tilfeldig under research i dag, og har klippet inn hele teksten her.
Finn Wagle:
Jordbarn – hvor er du?Retreatbevegelsens inspirasjonshelg på Lia 9.-11. januar 2009
Guds barn – jordens barn ”Med alt på jord er vi forbundet”Temaet ble slått an allerede i går kveld, da vi lånte ord til vår sang fra indianerhøvdingens tale: ”Med alt på jord er vi forbundet”. Nå er det tid for å la denne virkelighetsforståelse – eller denne livsfølelse – berike oss og utfordre oss videre. Vi gjør det som troende mennesker. Men vi gjør det samtidig som mennesker hjemmehørende i en kultur som har mistet denne grunnleggende forståelsen for forholdet mellom menneske og natur. Derfor setter vår kultur økologiske fotavtrykk som skaperverket ikke kan bære. Ropet fra vår sårede jord lyder i dag sterkere og sterkere til oss: Jordbarn – hvor er du? Som troende hører vi det også som Guds rop, ja som Guds kall til oppbrudd. Det er tid for å lytte til ropet og utfordres av det, som mennesker underveis gjennom livet, kledd i himmel og jord.
Innsteg:La meg begynne med et vitnesbyrd: Jeg har fått større forståelse for betydningen av det jeg vil kalle kirkens hymniske språk. For meg har dette språket alltid vært viktig, men kampen for bærekraftig utvikling har gjort det enda viktigere. Jeg har forstått mer av hvilken fantastisk rikdom kirken forvalter gjennom sitt hymniske språk. Det er mennesker knyttet til miljøbevegelsen som har åpnet mine øyne. Flere har sagt: Vi har lenge vært på leting etter et annerledes språk, et språk som ikke er akademisk og vitenskapelig i sin karakter, et språk som taler til hjertene og treffer oss i vår livsfølelse. Et slikt språk er det kirken forvalter! Det er det hymniske språket.
Med dette som utgangspunkt ble hustavlen: ”Ropet fra en såret jord” skrevet, som en hymnisk tekst til en konferanse om etikk og naturforvaltning i regi av fylkesmennene i Nord- og Sør Trøndelag og Nidaros biskop i 2001. Det var nok av faglige bidrag på konferansen, men vi ønsket oss altså også en annerledes tekst, en tekst som kunne tale til hjertene og treffe oss i dypet av vår eksistens.
Vi kalte teksten for en hustavle. Det er en ambisiøs merkelapp: En hustavle er jo en tekst med et grunnleggende innhold, en basistekst, gjerne illustrert, beregnet til å henge på veggen, f.eks Fadervår eller De ti bud. I tidligere tider hang det slike hustavler på veggen rundt omkring i mange hjem i landet vårt.
La meg nå få lese Hustavlen fra 2001 for dere:
HUSTAVLE
Ropet fra en såret jord
Menneske, du som har kunnskap om godt og ondt:
Livet er truet, ta ditt ansvar!Oppdag helheten
Jorden er en vev uten sømmer
som ingen har rett til å rive i stykker.Sans helligheten
En hellig duft hviler over alt som er til.
Livet skal verdsettes, vernes og elskes.Gled deg over skjønnheten
Skaperverket eier sin egen rikdom.
Ingen ting er bare råvarer.
Jordens gaver skal forvaltes med hengivenhet og takk.Dyrk sammenhengen
Ditt liv er innfelt i jordens liv.
Alt er gitt deg til låns.
Alt skal du overlate til dem som følger etter.Kjemp for rettferdigheten
Moder jord har nok til alles behov,
men ikke til alles grådighet.
Misforholdet mellom fattig og rik
er forakt for menneskeverdet.Lev i forsoningen
Menneske, du som har makt til å ødelegge jordens vev:Du er kalt til et liv i forsoning.
(Tekst: Finn Wagle i samarbeid med Eyvind Skeie)
Responsen på denne hustavlen tyder på at den fortjener sin ambisiøse merkelapp. For mange fungerer den nettopp som en tekst det går an å gjenkjenne bærekraften i, uavhengig av personlig forhold til kristen tro. Kanskje handler det om gjenkjennelsen av skaperverkets eget rop. Kanskje handler det om anelsen av et slektskap med indianerhøvdingen, et slektskap som vår kultur likevel ikke helt har kunnet utviske:
”Med alt på jord er vi forbundet”.
Det hymniske språket som bidrag i miljøsakenHustavlens språk er det hymniske språket. Jeg har etter hvert kommet til at dette språket kanskje er kirkens viktigste bidrag i kampen for en bærekraftig framtid. Vi lever i en kultur som lykkes bedre med å forholde seg til verden i et råvare- og forbrukerperspektiv enn med å lytte til sangen, skaperverkets egen sang, lovsangen og klagesangen.
Kirken er kalt til er å lytte til klagesangen og lovsangen og gi sin egen stemme til denne sangen. Da er det vi oppdager: Det er ikke bare vi som synger: Skaperverket selv synger! Det er slett ikke taust. Det synger uopphørlig på lovsangen og klagesangen. Petter Dass skjønte dette. La oss ta med noen strofer fra ”Herre Gud ditt dyre navn og ære” i originalversjonen (S97 nr.40):
Om seg folk anstille vil så slemme
Guds navn slet at tie still og glemme,
så skal dog stene
og tørre bene
ei være sene
hans Navn det rene at fremme.Ja, før Gud sin ære skal forlise,
før skal hav og grummen hval ham prise,
samt og tanteien
som løper leien,
stenbit og seien
og torsk og skreien og nise.Når herr Petter kan synge slik, må det være fordi han la øret inntil og lyttet til Sangen, slik den tonte ut på Helgelandskysten på slutten av 1600-tallet.
Han er langt fra den eneste. I går kveld gjorde vi Brorsons ord til våre egne (NoS nr.283):
Opp, alle ting som Gud har gjort,
hans herlighet å prise!
Det minste han har gjort er stort
og kan hans allmakt vise.I vår egen tid er nye røster kommet til. Vi skal møte mange av de aller nyeste denne helgen. La meg her og nå nøye meg med å peke på Edvard Hoems praktfulle tekst (S97, nr.45):
Når heile verda syng mot Gud, da gryr den nye dag.
Vi møter morgonen i lag, vi stig av søvnen ut.
Dei mørke vatna opnar seg der Herrens Ande sviv.
På Herrens ord kjem lys og liv.
Halleluja, halleluja, halleluja!Dette hymniske språket er rikt belagt i Bibelen, både i Det gamle og det nye testamente. La oss lytte til noen strofer fra GTs egen salmebok. Vi skal til Salme 148:
Lov ham, sol og måne
lov ham, hver lysende stjerne!
Lov ham, du høye himmel,
du vann som er over himmelen!Lovsyng Herren fra jorden,
store sjødyr og alle havdyp,
ild og hagl, snø og skodde,
du storm som setter hans ord i verk!Dere fjell og alle hauger,
frukttrær og alle sedrer,
ville dyr og alle slags fe,
krypdyr og flygende fugler!De skal lovsynge Herrens navn,
for hans navn alene er opphøyet;
hans herlighet er utbredt
over himmel og jord.Å lytte til sangen og gi sin stemme til sangen, lovsangen og klagesangen: Det er kirkens viktigste bidrag til kampen for en bærekraftig framtid. Jeg vil mene at mer enn noe annet er kirken kalt til hymnisk liv. Ja, kirken er en hymnisk bevegelse. Hva er diakoni om ikke hymnisk liv, hva er pilegrimsvandring om ikke hymnisk liv…. I møte med alt som vil trykke oss ned og ta motet fra oss: La oss lovsynge det ned! Hvilken oppreisende kraft er det ikke i lovsangen……
”Det er ikke meningsløst å lovprise Gud,” sier biskop emeritus Martin Lönnebo, ”for det er livets innerste mening.”
Kristendommen og vår tids økokriseBibeltekstene og salmene som jeg har hentet fram – men også Hustavlen – kan minne oss om at det i Bibelen og i kirkens tradisjon finnes en rekke tekster som viser slektskap, både med indianerhøvdingen i hans grunnleggende livsfølelse og med moderne dyp-økologi og bio-etikk. Likevel er kristendommen blitt gjenstand for mye kritikk med tanke på vår tids miljøproblemer. Mye av det vi i dag opplever av overgrep mot naturen har sin rot i den jødisk-kristne tradisjon har det ofte blitt hevdet.
La oss i det følgende nærme oss denne problemstilling. Vi kan spørre: Hvorfor var det nettopp i den vestlige kulturkrets at den moderne naturvitenskap og teknologi vokste fram? Hva var drivkraft og bakgrunn for denne framvekst? I det følgende vil jeg forfølge noen tanker jeg har funnet hos teologen Tor Aukrust, (Kristendom og verdensbilde, Oslo 1953). Aukrust peker på at til grunn for den naturvitenskapelige innstilling til naturen ligger den moderne selvbevissthet. Mennesket betrakter naturen som en ting utenfor seg selv og ser på den som et objekt for sin forskning. ”Den vitenskapelige forskning er betinget av at mennesket har oppdaget seg selv som noe kvalitativt forskjellig fra naturen», sier Aukrust.
Den vitenskapelige selvbevissthet tar vi i dag som en selvfølge. Men i virkeligheten er den moderne selvbevissthet resultatet av en langvarig frigjøringsprosess. Mennesket startet på det mytiske plan. Det mytiske menneske hadde ikke evnen til å skille klart mellom seg selv og den øvrige natur. Mennesket på det mytiske plan ser i første rekke enheten mellom seg selv og verden. På det mytiske plan er vitenskapelig forskning utelukket, sier Aukrust. Vitenskapen forutsetter at mennesket frigjøres fra den mytiske verden. Hvilke krefter er det så som har muliggjort denne frigjøringsprosess?
I sitt svar peker Aukrust først på den greske filosofi. Men gresk filosofi alene forklarer ikke tilfredsstillende oppkomsten av den moderne naturvitenskap. Når han så skal gå videre i sine refleksjoner, refererer Aukrust til en av det forrige århundres store filosofer, tyskeren Karl Jaspers. Den impuls som på avgjørende måte har bidratt til framveksten av moderne naturvitenskap og teknologi, er kristendommen, hevder Karl Jaspers. Kristendommen gir verden en dignitet som ingen filosof kan gi den: Verden er Guds skaperverk! Ved at naturen sees som Guds skaperverk, oppstår det imidlertid en skarp skillelinje mellom Gud og naturen. Verden legges så å si åpen for forskning. Verden er verken demonisk, slik at den skal fryktes, eller guddommelig, slik at den skal tilbes, på ærefryktens avstand. Det kristne menneske kan på en helt annen måte enn det mytiske menneske se med trygghet og nysgjerrighet på naturen. Her finner Jaspers utgangspunktet for det som kjennetegner den moderne naturvitenskap: at den er prinsipielt interessert i alt mulig. Det som Gud har skapt, er det også verdt å vite noe om! Karl Jaspers sier: «Kanskje er oppkomsten av den moderne vitenskap utenkelig uten den sjelsholdning og de impulser som har sin grunn i den bibelske religion.» Slik sett har kristendommen spilt en viktig åndshistorisk rolle for framveksten av moderne naturvitenskap og teknikk.
Så langt, så vel! Men en sak har som regel to sider. Mennesket spiste av kunnskapens tre, står det på et av Bibelens første blad: «Treet som gir kunnskap om godt og ondt». Hvis kristendommen, i det minste i indirekte forstand, skal tilkjennes ære for den erobring av skaperverket som har sin rot i den vestlige kulturkrets naturvitenskap og teknologi, så må vi også være villige til å stille spørsmål ved om ikke også kristendommen må bære et betydelig medansvar for den økologiske krise vi i dag befinner oss i. Den kristne skapelsesteologi med dens skille mellom Gud og verden, kan lett åpne for en uforsiktig omgang med naturen, hvor naturen blir betraktet som en verden av gjenstander og objekter som menneskene kan utnytte etter eget forgodtbefinnende.
Det går an å svare på denne kritikken med å peke på at problemet ikke ligger i kristendommens tradisjonelle skillelinje mellom Gud og skaperverket. Problemet er at det moderne mennesket har løsrevet sin egen selvforståelse og naturforståelse fra troen på Gud som skaper. Det selvbevisste mennesket, mennesket med bevissthet om egen identitet, er blitt det selvmektige og grenseløse menneske som selv vil være Gud. Det er derfor vi har havnet nettopp der vi i dag befinner oss: I vekstens vold.
Likevel er det et spørsmål om ikke dette er å ta for lett på kritikken. Vi må på teologiens og kirkens vegne spørre om ikke vi har trukket med oss betydelige elementer av naturforakt og nedvurdering av skaperverket i vår kristne tradisjon. Den dualistiske oppsplitting av legeme og sjel, ånd og materie har fulgt den kristne teologi som en skygge helt siden oldkirken. Ofte falt naturen helt ut av teologenes interessefelt.
Derfor er det nødvendig å foreta et oppgjør med naturfiendtlige tradisjoner innenfor kristen etikk og teologi. Dette kan bare skje om vi samtidig gjør regnskap for et positivt kristent natursyn. Det er denne utfordringen jeg nå vil stige inn i.
Momenter til et kristent natursynLa oss ta utgangspunkt i to forestillinger i Bibelen om forholdet mellom menneske og natur. Bare om vi fastholder dialektikken mellom disse to ulike forestillinger er vi på sporet av det som kan kalles et kristent natursyn. Den ene forestilling uttrykkes gjennom tanken om mennesket som forvalter, tilrettelagt ikke minst i skapelsesfortellingen på Bibelens første blad: ”Gud velsignet dem og sa til dem: ”Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere….”, (1. Mosebok 1,28). Menneskets særstilling i skaperverket understrekes også ved at mennesket som det eneste vesen er skapt ”i Guds bilde”, (1,26). Hvis denne ene hovedlinjen isoleres, rendyrkes og misbrukes, kan det skje som mange har påpekt: At overgrep mot naturen begrunnes i menneskets påståtte herskerstilling, og at naturens verdi bare forstås i forhold til dens verdi for menneskene.
Men i det bibelske materialet finnes det også en annen linje, en linje som danner en motvekt til en slik ensidig antroposentrisk tolkning av forvalteroppdraget. Bibelen fremstiller også mennesket som innvevd i Guds skaperverk. Mennesket er i slekt med jorden: ”Herren Gud formet mannen av jord fra marken og blåste livspust inn i hans nese”, heter det i 1. Mosebok 2,7. Vi kan også tenke på Salme 8 i Det gamle testamente som både uttrykker menneskets storhet og dets ringhet i skaperverket:
Når jeg ser din himmel,
et verk av dine fingrer,
månen og stjernene
som du har satt der,
hva er da et menneske
siden du kommer det i hu,
et menneskebarn
siden du tar deg av det?(Salme 8,v.4-5)
Det er den ene siden. Samtidig uttrykkes tanken om menneskets helt spesielle status og oppdrag:
Du gjorde ham lite ringere
enn Gud
og kronet ham med ære
og herlighet.(Salme 8,v.6)
Holder vi disse to linjer sammen, ser vi at naturens verdi i Bibelen ikke har dens verdi for mennesket som en nødvendig forutsetning. Allerede den første skapelsesfortellingen understreker i virkeligheten dette poeng. Når Gud ved enden av hver skapelsesdag betrakter det han har gjort, handler det lenge om en verden hvor mennesket er fraværende. Likevel konstateres det med ettertrykk, nærmest som et refreng fra den ene skapelsesdagen til den neste: ”Og Gud så at det var godt”. (1. Mosebok 1,9,12,18,21,25)
Hvordan blir så naturens egenverdi nærmere begrunnet i det bibelske materialet? La meg peke på tre perspektiver: Det første har jeg nettopp berørt: Naturen er skapt av Gud, den stammer fra hans hånd, uten at nytteverdien for mennesket er en nødvendig forutsetning. Eller for igjen å sitere Karl Jaspers: Skapertanken gir verden en dignitet som ingen filosof kan gi den! Det andre perspektivet bringer oss tilbake til min begynnelse i dag: Hele naturen deltar i lovprisningen til Guds ære. Alle deler av skaperverket vitner om Skaperens storhet. Det tredje perspektiv handler om at alt det skapte skal få del i forløsningen, når Guds rike bryter gjennom i kraft og herlighet. Frelse betyr altså ikke flukt fra skaperverket, men restitusjon av Guds opprinnelige hensikt med skapelsen.
Denne sammenhengen mellom skapelse og forløsning gir oss selve nøkkelen, om vi vil forstå Det nye testamentes naturoppfatning. Det kristne håp er et håp for hele skaperverket. Jesu forsoningsverk gjelder ”alt – det som er på jorden og det som er i himmelen”, heter det i den kjente Kristus-hymnen i Kolosserbrevets første kapittel, (Kol 1,15-20). I denne sammenheng hører også den gripende teksten i Romerbrevets 8. kapittel hjemme. Her taler Paulus om det kristne liv i verden. Det er et liv i lidelse og forfølgelse. Men denne erfaring fører ikke til verdensflukt. Tvert imot: Paulus understreker sammenhengen mellom menneskets og hele naturens lengsel etter forløsning og nyskapelse. Den kristnes liv går ikke ut på å overlate den ufullkomne verden til seg selv. Nei, vi er kalt til å leve våre liv under håpets tegn, fordi Guds nyskapelse er underveis! Det er noe som er sikrere enn død og undergang, og det er at Gud skal føre sin sak til seier. Og Guds sak gjelder alt det skapte! Når Bibelen taler om frelsen og om Kristus som frelseren, så er det altså en tale med kosmiske perspektiver: Gud har ”i Kristus forsonet verden med seg selv”, sier Paulus i sitt andre brev til menigheten i Korint. Det var Guds vilje ved Kristus å ”forsone alt med seg selv, det som er på jorden og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset”, heter det i teksten fra Kolosserbrevet som jeg allerede har nevnt.
Et forsonet livLa meg spinne videre på dette siste motivet. Og la meg gjøre det ved at jeg avlegger et nytt vitnesbyrd: Vi skal tilbake til det store økumeniske kirkemøtet i Gratz i Østerrike i 1997. Der hadde mer enn 10 000 kristne fra hele Europa satt hverandre stevne under mottoet ”Forsoning – Guds gave og kilde til nytt liv”. Der i Gratz gikk det for alvor opp for meg hvor smalt vi gjerne tenker om forsoning, og om hvor bredt det er nødvendig å tenke, om vi vil være i samklang med det bibelske vitnesbyrd.
Vanligvis har vi vært ensidig opptatt av forsoningens vertikale dimensjon, forstått som det nye forholdet mellom Gud og mennesker. Gjennom dagene i Gratz vokste det fram en ny erkjennelse: Guds forsoning i Kristus gjelder ikke bare menneskene. Den har kosmiske dimensjoner. Solen kledde seg i sorg og klippene skalv, da Kristus døde, (Luk23,45 og Matt 27,51). Nå venter hele skaperverket på Gudsrikets endelige komme.
I forlengelse av dette altomfattende forsoningsperspektiv tydeliggjøres kirkens kall: Vi er kalt til å være en forsoningsbevegelse i vår egen samtid, preget av det jeg vil kalle ”jordvendt fromhet”. Tar vi det bibelske materialet på alvor, må jo forsoningens frukt forstås som fred med Gud, med menneskene og med hele skaperverket.
Derfor kan ikke kirkens engasjement for en bærekraftig framtid ensidig forankres i 1. trosartikkel, slik det nok finnes altfor mange eksempler på. Forankringen må ligge i troen på den treenige Guds handling til skapelse, frelse og fornyelse, slik temaet fra Gratz minner om det: ”Forsoning – Guds gave og kilde til nytt liv”.
Ordet om forsoning traff oss i Graz som mennesker tilhørende den vestlige kultur, den kulturkrets som lever mer uforsonlig med tanke på livets grunnleggende forhold enn noen kultur noen gang har gjort. Dette er en påstand som trenger en nærmere utdyping. La meg da bruke sitatet fra indianerhøvdingens tale som et bakteppe: ”Med alt på jord er vi forbundet”. Med utgangspunkt i en slik virkelighetsforståelse flyter med nødvendighet et naturvennlig liv, et liv på naturens premisser, med respekt for de grenser naturen setter for menneskets livsutfoldelse. Uten denne respekt ville det snart være ute med mennesket. M.a.o.: Fordi mennesket i forhold til naturen gjennom hele menneskehetens historie har vært den svake part, har mennesket måtte lære å leve ”forsonet” i forhold til det faktum at ”med alt på jord er vi forbundet”.
Nettopp på dette punkt har det i løpet av noen få ti-år skjedd en grunnleggende endring: Styrkeforholdet mellom mennesket og naturen er ikke lenger hva det var. I dag er mennesket den sterke og naturen den svake, et lett bytte for menneskets erobrerholdning, med vekt på teknisk naturbeherskelse og materiell vekst. Ja, det handler om noe mer enn et endret styrkeforhold. Det handler om noen radikalt nye rammebetingelser for livet. Stikkord her er: Global fattigdom og sult, genteknologi og klimaendringer. Disse nye rammebetingelser fremmer en ”uforsonlighet”, i forhold til naturen som ville være utenkelig, både for indianerhøvdingen og hans kultur og for den tilnærming til skaperverket som vi finner så rikt belagt gjennom Bibelens og kirkens hymniske tekster.
I dagens vestlige tenkning – en tenkning som har gått sin seiersgang så å si over hele kloden – forstås natur som natur tilrettelagt for mennesket og det mennesket har bruk for. Vår ensidige tro på vekst og ekspansjon har utarmet vår naturlige omverden og gjort den fattigere. Bak denne ensidige tro på vekst ligger en overmodig erobrerholdning i forhold til naturen. I dag rammer denne holdningen skaperverket som en kreftsvulst. Dermed rammer den også oss selv. Hvis vi virkelig holdt av verden, ville vi omgås den med en ganske annen respekt og ømhet enn det som i dag er tilfellet. Fra et annet utgangspunkt enn indianerhøvdingens riktignok, er det altså mer livsnødvendig enn noen gang for mennesket å fornemme, å forstå og handle ut fra dette: ”Med alt på jord er vi forbundet”. I dag handler det om intet mindre enn klodens framtid og om menneskehetens fortsatte eksistens, truet av menneskets grådighet og uforstand.
Forsoning: Det er et ord som handler om å gå over grenser. Vi skal forsone oss med hverandre og våre såre historier. Ingen skigard varer evig! Men forsoning handler også om å bli seg grenser bevisst og respektere grenser, de gode grenser som gjelder for selve livet. Jeg spør meg selv: Er vi her i nærheten av det som er selve kjernen sentrum i den vestlige livsfølelse: en rastløshet og uro i retning av det evig grenseoverskridende, fordi livets gode grenser ikke blir erkjent og respektert?
Det finnes altså grenser vi skal overskride. Og det finnes grenser vi skal respektere. Problemet er at det ikke alltid er så enkelt å vite hva slags grense det er vi befinner oss ved: Er vi nå ved en grense som vi skal overskride, eller er dette en av de gode grenser vi skal respektere? Om vi ikke alltid vet svaret på det spørsmålet, er det viktig at spørsmålet stilles. Bare slik kan vår grensebevissthet styrkes og i forlengelse av dette: Våre muligheter til å leve et forsonet liv. I møte med samtidens økologiske utfordringer, er det kanskje dette vi først og fremst trenger: En styrket grensebevissthet. Slik kan i dag den følsomhet skapes og næres som plasserer mennesket der det hører hjemme: Innfelt i Guds skaperverk. Derfor slutter Hustavlen som den gjør: Med et kall til forsoning: ”Menneske, du som har makt til å ødelegge jordens vev: Du er kalt til et liv i forsoning.” I dette ligger ikke minst et etisk imperativ om å arbeide for en forståelse av forholdet mellom menneske og natur som står i livets – og ikke i destruksjonens – tjeneste.
Utfordringene til kirken fra World Watch InstituteDette innlegget startet med en henvisning til samarbeidet med miljøbevegelsen og de nye erkjennelser som dette samarbeidet for min del har åpnet for. Når jeg nå går videre, har jeg som ambisjon å konkretisere hvordan miljøbevegelsen i dag utfordrer kirken og hvilke forventninger som i den forbindelse målbæres. Det vil jeg i første omgang gjøre ved å knytte til World Watch Institute`s årsrapport: ”State of the world”, den årlige rapporten instituttet utgir om verdens miljøtilstand. I 2003 hadde rapporten om jordens tilstand en hovedartikkel om religionenes rolle i kampen for bærekraftig utvikling og vern om skaperverket, skrevet av Gary Gardner, forskningssjef ved World Watch Institute.
Gardners utgangspunkt er at uten religionenes aktive deltakelse i kampen for bærekraftig utvikling, kan denne kampen ikke vinnes. Riktig nok finnes det både positive og negative impulser i de fleste religioner. Men nå må fokus rettes fullt og helt mot de positive impulsene!
Gary Gardner skriver med stor innsikt om hva religionene faktisk gjør – og kan gjøre – i kampen for vern om skaperverket. Og han gjør det på en måte som for meg blir en bekreftelse på betydningen av kirkenes engasjement. Bekreftelsen kommer dessuten fra flere hold. La meg si det slik: I samarbeidet med norske naturvernere målbæres en forventning: Kirkens røst er viktig, ja nødvendig i kampen for bærekraftig utvikling. Ikke bare fordi vi trenger flere røster, men fordi kirken målbærer et anliggende som denne kampen ikke kan være foruten. Det er som om jeg i miljøbevegelsen finner en forståelse for at den krisen vi befinner oss i bare kan finne sin løsning om vi tar på alvor at det også handler om en åndelig krise. De økologiske problemene kan bare løses gjennom dyptgående holdningsendringer og utfordrer oss til å søke en fornyet forståelse av forholdet mellom menneske og natur.
La meg i fortsettelsen forsøke å formidle et innblikk i Gary Gardners tanker: Han ser for det første for seg en forsterket allianse mellom religionene og miljøverngrupper i et felles engasjement for en bærekraftig framtid. Hva er i denne sammenheng religionenes særlige bidrag? Gardner stiller i den forbindelse følgende spørsmål: Hvor ligger kraften i det han kaller ”engasjerte religion”? I sitt svar lister han opp fem grunnleggende verdier som han mener religiøse institusjoner og ledere kan tilføre arbeidet med å bygge en bærekraftig verden. Religionenes styrke er:
Evnen til å skape kosmologier eller verdensanskuelser
• Religionenes moralske autoritet
• En stor tilhengerskapre
• Store materielle ressurser
• Evnen til å bygge fellesskapTil sammen gir dette religionen en viktig rolle som impulsbærer til forandring, både for enkeltpersoner og samfunn, ja religion er en av de viktigste sosiale drivkreftene bak forandringer i verden.
La meg supplere og konkretisere Gardners liste med noen punkter, med tanke på hva kirken kan bidra med som ”engasjert religion”:
Det hymniske språket har jeg allerede understreket betydningen av: Språket som taler til hjertene, som et supplement til det vitenskapelige, akademiske språket. Det språket som viser vårt slektskap med Moder jord og som nettopp av den grunn kan bli en kilde til forandring. Dette punktet har med Gardners første punkt å gjøre, men ”verdensanskuelse” blir etter min vufrdering for smalt som stikkord. Det handler like mye om livsfølelse og eksistens.
Mitt andre anliggende er å peke på kirkens universelle karakter. Det som kjennetegner kirken, er jo at den er lokal og universell på samme tid. Nettopp i denne spenning ligger noe av kirkens potensiale for endring i møte med tidens grunnleggende miljøproblemer. Miljøproblemene kjenner ingen grenser. De er en del av vår globaliserte verden. Men er problemene globale, så er kirken universell! I møte med de globale miljøproblemene kommer kirkens universelle karakter oss til hjelp.La meg nevne noen konkrete eksempler på dette siste:
Jeg tenker for det første på aksjonen som samlet lokale menigheter og kirkesamfunn rundt Nordsjøen i kampen for å få stengt atomgjenvinningsanlegget i Sellafield i Nord-England. Her stilte kirkene rundt Nordsjøen opp i et felles engasjement for det truede hav.
Et liknende perspektiv var utgangspunkt for Nordsjøseilasen 2003, under overskriften: ”Protecting the riches of the seas”. Kirkene rundt Nordsjøen samlet seg i en felles kamp for livet i havet, truet av menneskenes grådighet og uforstand. Gjennom slike engasjementer ser vi også hva det økumeniske kirkefellesskap konkret kan komme til å bety av samhandling, ja av hymnisk liv!
Mitt neste eksempel handler om FNs miljødag 2007, med dens hovedmarkering i Tromsø 5. juni. Det var en markering som synliggjorde både den universelle kirke og religionenes fellesskap i kampen for en bærekraftig framtid. Den ble fulgt opp av gudstjenester og andre markeringer over hele Arktis, og i tallrike arrangementer regionalt og lokalt i vårt eget land. Særlig viktig var det at urbefolkningenes spiritualitet fikk befrukte markeringen i Tromsø, gjennom det liturgiske materialet som er utviklet på nord-samisk område.
Mitt siste eksempel handler om hva samarbeidet mellom miljøbevegelsen og kirken konkret kan føre til. Vi skal til den såkalte ”Stetinderklæringen” som skal presenteres ved foten av Stetind, Norges nasjonalfjell, i slutten av juni nå i år. Det fører for å gå nærmere inn på programmet for denne samlingen. Men selve teksten fortjener å bli løftet fram her og nå:
STETINDERKLÆRINGEN
Vi har etter hvert forstått:
Vår levemåte har skjebnesvangre konsekvenser for natur og menneske og dermed for alt liv på jorden. De utfordringer vi står overfor som enkeltmennesker og som fellesskap, er ikke bare av økonomisk og teknologisk karakter. De handler om verdier og om vår grunnleggende selvforståelse som mennesker.
Vi erkjenner:
Natur og menneske utgjør en helhet og et skjebnefellesskap.
Naturen er kulturens hjem.
Livet handler om de forhold vi er vevet inn i.
Alt liv er liv i avhengighet.
Naturverd og menneskeverd
er på det nærmeste forent.
Det vi gjør mot naturen, gjør vi mot oss selv.
Det finnes intet annet liv enn det sårbare
og derfor alltid truede liv.
Engasjementet for naturen er et engasjement for økt rettferdighet.
Vår levemåte rammer særlig den fattige del av jordens befolkning, urbefolkningene og generasjonene som kommer etter oss.Vi vil:
Arbeide for en fornyet forståelse av forholdet mellom natur og menneske.
La denne forståelse prege våre valg, både som enkeltmennesker og som fellesskap.
Finne gleden ved å leve naturvennlig.
Det finnes ingen vei til naturvennlighet. Naturvennlighet er veien.Menneskets muligheter er store, både til å skape og å legge øde.
Vi vil i denne skjebnetid vise ansvar og forplikte oss til en tenke- og levemåte som tjener livet.Jeg/vi vil arbeide for å innfri Stetind-erklæringen.
”Vi vil finne gleden ved å leve naturvennlig”: Slik uttrykker erklæringen lengselen etter et fundamentalt oppbrudd: Oppbruddet fra en forbrukerkultur som har misnøye som grunnleggende drivkraft og som næres av et voksende sug etter varer og tjenester som vi ikke trenger. Er det noe finanskrisen har vist oss, er det vel nettopp dette? Vi oppfordres av våre myndigheter til å handle som før – uten hensyn til hva vi har bruk for – ”for å få fart på økonomien”, som det gjerne heter. Dette leder meg til følgende spørsmål: Må vi supplere vår tale om klodens ”underutviklede områder” med et nytt perspektiv: klodens ”overutviklede områder”? Jeg tenker selvsagt på den del av kloden som vi selv tilhører, med vår aldri sviktende tro på at økonomisk vekst skal løse våre problemer. Vi trenger en radikalt endret selvforståelse, hvor vi gjenvinner følsomheten for livets finite og sårbare karakter og i forlengelse av dette: en respekt for skaperverkets grenser: ”Med alt på jord er vi forbundet…..”
Nærmere om skapertankenFør jeg setter endelig punktum, har jeg to anliggender – eller to utdypinger – å bære fram. Det første handler om vår kristne skapertro, det andre om forsakelsens plass i våre liv, et tema som for øvrig er tett forbundet med det jeg allerede har sagt om å være en forsoningsbevegelse i denne tid.
Vi begynner med det første: Den kristne skapertanken innebærer – som jeg har nevnt flere ganger – et skille mellom Gud og verden. Det er på høy tid å balansere denne tankegang: Det skapte er ikke bare forskjellig fra Gud. Det er like forskjellig fra intet. Det som er til, er jo nettopp hentet ut av intet til det å være til, til væren. Altså: At naturen ikke er guddommelig, betyr ikke at den er tom, eller at den er utlevert til menneskets eget forgodtbefinnende. Det er i så fall en katastrofal misforståelse av troen på Gud som skaper.
Naturen er virkelig noe, ja til og med noe godt, jfr. skapelsesberetningens refreng: ”Og Gud så at det var godt.” Om vi nå tenker etter: Samstemmer ikke dette med den grunnleggende erfaring vi igjen og igjen gjør som mennesker: Vi opplever naturen som noe godt. Den beriker oss og fyller oss med takknemlighet. Nå må det riktignok føyes til at det er mer å si om menneskets forhold til naturen. Men mye er allerede sagt, ja noe helt grunnleggende er sagt!
At det skapte ikke er intet, men Guds gjerning, ”hans henders verk”, som det heter i Det gamle testamente, betyr altså at det skapte rommer noe godt i seg selv, noe som gjør det til formål i seg selv, noe prektig og forunderlig, noe vi alltid bæres av, lever i og næres ved. Det er dette Hustavlen forsøker å gi uttrykk for når det der heter: ”En hellig duft hviler over alt som er til”. At det skapte ikke er guddommelig, betyr jo ikke at det ikke er hellig. Fordi Gud ville livet og stadig vil livet, er livet hellig! Derfor må livet vernes, verdsettes og elskes. Livets hellighet: Hvilken kraft kan ikke en slik virkelighetsforståelse og livsfølelse nære i kampen for jordens liv og helse, i en tid hvor mennesket som den sterke i forhold til naturen kalles til en ny form for ansvarlighet og forsonethet.
Hviler det ikke også en ”en hellig duft” over uttrykket ”daglig brød” og alt hva det innebærer i Fadervår? Daglig brød er alle gode gaver som vi stadig mottar uten å ha skapt dem selv, mat og alle andre goder, alt godt for legeme og sjel, våre medmennesker, dyrene, naturen med dens farger og former, vår opplagthet og vår livslyst….. At det er ”daglig brød” betyr at det vender seg mot oss på en måte som vi ikke kan være foruten, men får lov til å leve av. Før livet er krav og utfordringer, og begrunnelser av typen ”fordi du har fortjent det”, er det derfor gave, er det hvile, er det skjenket eksistens. Er det ikke dette Lia og alle de andre retreatstedene vil gi oss både dypere innsikt i og fornemmelse av?
Livet som skjenket eksistens, som ”hellig duft”, er en eksistensiell opplevelse som kaller på svar, et hymnisk svar, det hymniske svar som takken representerer. I sitt gripende dikt ”Til ein namnlaus” leter Tor Jonsson etter å gi takken en adresse:
Kven skal eg takke
for det eg fekk sjå
sola gå under
og berga bli blå?
Kven skal eg takke
for all denne æra
i dette å gå her
og vera og vera –Her på Lia er det ikke vanskelig å få gjenkjennelse til det Tor Jonsson ”fekk sjå” og det han så sterkt fornemmer: Rikdommen i det å få ”vera og vera….” Jonsson uttrykker seg på en måte som viser oss, at når alt kommer til alt, så handler livet – som daglig brød – om de helt enkle og grunnleggende ting.
Er ikke det en erfaring vi deler med dikteren: Livet handler om det som er enkelt, ikke i betydningen overfladisk, men i betydningen grunnleggende. La meg få avlegge et vitnesbyrd om nettopp dette, etter at sykdommen for en stund satte meg til side. Det er takken for disse helt enkle og grunnleggende sider ved livet som det blir viktigere og viktigere for meg å løfte fram: ”For helse, glede, daglig brød vi takker deg, å Gud! Enklere og mer grunnleggende enn i dette bordverset tror jeg knapt det kan sies.
Prioritering – for livets skyld
Mitt siste anliggende er å løfte fram forsakelsens plass i våre liv. Jeg gjør det bevisst under denne overskrift: Prioritering – for livets skyld.
Forsakelse: Det er i vår kultur ikke bare et negativt ladet ord, men nærmest et fremmedord. Slik må det nødvendigvis bli i en kultur som har forbruk og økonomisk vekst som de store mantra.
Likevel: Forsakelse hører hjemme i livet til alle som vil leve et liv i Kristi etterfølgelse: ”Vis samme sinnelag som Kristus Jesus! Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik.” (Fil 2,5ff).
Forsakelse handler altså om å gi avkall på noe, om å tre til side, ikke for å vinne seg noen fortjeneste, men for å tjene en større sak – livets egen sak. I vår kristne tro er altså forsakelse ikke et ord på dødens side, slik vi har så lett for å tenke, vi som er barn av en tid med begjæret som indre drivkraft. Tvert imot: Forsakelse er et ord på livets side. Ja, forsakelsen inngår i livets egen puls: Uten forsakelse – intet liv. Det er dette en kultur som vår med sin ”uforsonlighet” i forhold til naturen har så vanskelig for å ta inn over seg. Jeg er overbevist om at hvis vi ikke makter å målbære forsakelsens plass på livets side – ikke bare som en individuell og en kollektiv forpliktelse i denne tid, men også som en glede – så kan kampen for en bærekraftig framtid ikke vinnes. Ja, en kultur uten forståelse for forsakelsens betydning som en kjærlighetserklæring til selve livet, er i virkeligheten allerede en dødsmerket kultur.
La meg nå helt til slutt nærme meg samme sak fra en litt annen side: Forsakelse har med prioritering å gjøre. Det handler om å velge noe bort, fordi noe er viktigere for oss. Det handler om det begjær som Jan-Olav Henriksen snakker om, når han understreker at vi må prioritere ett begjær fremfor et annet. Det er ikke kirkens oppgave å løfte enda en pekefinger, sier Henriksen, og etablere enda et nytt ”du skal ikke”. Vår oppgave er å fremme det kjærlighetsfulle begjæret – det begjæret som lengter etter skaperverkets godhet, som vil elske jorden for dens egen skyld, fordi den er uttrykk for skaperviljen til en rik og sjenerøs og kjærlighetsfull Gud.
Dette er en innsikt som allerede de asketiske ørkenferdrene hadde: at skal du overvinne ett begjær, må du fordrive det med ett som er sterkere og viktigere for deg. Det er å finne og vekke dette begjæret etter skaperverkets fortsatte skjønnhet og godhet som kan motivere til en varig innsats for skaperverket. Eller som det heter i Hustavlen: ”Gled deg over skjønnheten. Skaperverket eier sin egen rikdom. Ingen ting er bare råvarer. Jordens gaver skal forvaltes med hengivenhet og takk.”
2009-02-03
Finn Wagle
