Vi var underveis kl 0600 i dag, og da var det like stille på Kvitsøy som da vi la oss:
Derfor ble det motor de første par timene, men så kom genoaen opp – og der ble den… Vi hadde utrolig fint driv nedover mot Eigerøy, og syntes ikke vi kunne gi oss da. Derfor feis vi forbi i over 8 knop på det meste, og satte kursen mot Hidra. Da dukket også solen opp, og vinden økte ytterligere:
Så tenkte vi at kanskje vi skulle ta Lista-landet i samme slengen. Det gjorde vi, og vinden økte på ytterligere. Den var til tider oppe i 15m/s, og bølgene virket mye høyere enn de 1-1,5m som de opplyste om på VHFen… Innimellom surfet båten, og vi var oppe i 10,6 knop flere ganger. Noen ganger begynte båten å vri seg i surfen, og genoaen bidro også til at båten krenget. Det var litt skummelt, men båten har mye å gå på fortsatt. Vi blir skremt mye før den… Vi revet etterhvert 1,5 i genoaen, og kom i le av Listalandet. Så dukket det opp et kjent og kjært landemerke – Søre Katland fyr:
Litt før 20 var vi i Farsund, og hadde hatt 14 timer på tur. Ca 12 av disse for seil, og en del av disse timene var krevende… Men, vi lærer! I Farsund er det gjestehavner overalt, og vi har tatt oss til rette midt i sentrum.
Dusj fikk jeg også, og etterpå ble det middag på kinesisk. Nå får jeg snart besøk av en kompis, og så blir det en tidlig kveld. Satser på å ta Neset i morgen tidlig på NV, og så gå til Mandal. Så blir det en kort seilas inn til Krsand på onsdag.
Hei igjen ! Kjekt å lese at turen fra Kvitsøy ble så vellykket ! Vi fulgte med dere i tankene i går da vi så vinden økte og økte utover dagen. Nå er hilsen og bilder fra dere vandret til ovnien Frida vi kjenner og følger med på andre sida av jordkloden, i Stillehavet, i Polynesia.
Håper dere får en like fin dag rundt neste og kommer vel fram til Kr sand. Hørte at vinden var rolig da jeg hørte været 0545 ! Lykke til videre med båtlivet og gi lyd om dere kommer til Stavangerkanten igjen!
De beste hilsener fra Irene og Svein Mathisen i Lovinda too!
Jeg viser til artikkelen om seilbåten «Lovinda Too» som forliste i Stillehavet etter ror- havari.
http://www.aftenposten.no/verden/Norske-jordomseilere-reddet-etter-dramatisk-havari-59885b.html
Flott at dette gikk godt for skipper og Lovinda Too, men alle skjønner nok at en slik seilas er en risikosport for spesielt interesserte. En helt annen sak er at å legge utpå en slik seilas medfører ET STORT ANSVAR for Skipper. Dette gjelder blant annet i forhold til ev. behov for hjelp av redningspersonell og forsikringsselskap.
Alle som legger ut på en seilas oversjøisk burde vært pålagt av forsikringsselskap og ev. via internasjonalt lovverk å ha om bord (bl.a.) et godkjent sikkert NØDROR. For min del ville jeg aldri lagt ut på en slik seilas uten dette. Det er omtrent like viktig som en EPIRB, Radar- VHF- brannalarm/slukker osv.).
Dersom et lignende «havari» hadde skjedd i våre norske fjell, hadde de involverte antagelig måtte betalt redningsutgiftene selv. Men siden seiling har såpass høy «flaggføring», så virker det som slike havarier behandles med en hensynsløs hensynsfullhet. Muligens kan det være et ubevisst mål for noen å bli minnet både for å ha vært på en jordomseiling og havarert (noe de færreste oppnår)?
Vennlig hilsen
Øyvind Aas
Livet er en risikosport med garantert dødelig utgang. Tekniske hjelpemidler kan være til hjelp, men kan også føre til at folk tar større risiko (jfr fx skredsøkere). Jeg er ikke helt sikker på om jeg følger deg på dette med norske fjell og redning. I fjor var det vel et titalls uttransporteringer fra Trolltunga med helikopter, og jeg tror ingen betalt det selv. Nå er det visstnok satt opp godt med skilt hva turen innebærer av risiko/tidsforbruk.
Jeg tror den største risikoen utgjøres “over tid”, og skrev om dette for drøye 10 år siden i en mellomfagsoppgave på idrett:
http://naturliv.no/risiko/risikooppgave.htm
Prøver å huske tilbake til hvem disse i Lovinda Too var, men vi møtte mange på vei ned langs norskekysten. Felles for de fleste var at de i alle fall hadde mye mer erfaring og kunnskap enn oss. Vi kunne med fordel vært bedre rustet, og det var mer flaks enn erfaring noen ganger i starten. Selv med kompetent mannskap. Jeg tror det viktigste en skal ha i mente er at uansett forberedelser, så er naturen alltid større – og at det alltid vil være igjen en restrisiko for at noe kan gå galt. Så gjelder det å gjøre den så liten som mulig, men jeg tror den aldri blir borte.
Økonomisk sett, så mener jeg at risikoen ved bl.a. inaktivitet og kosthold er mye viktigere å gå løs på – selv om denne risikoen bygger seg opp over mye lengre tid, så er de samfunnsøkonomiske ringvirkningene mye, mye større.
Er enig i det meste du skriver, men kan ikke se at du har kommet opp med noen faktiske argument mot at noen grunnleggende sikkerhetstiltak uansett bør være på plass. Dersom f.eks. fjellklatrere hadde begitt seg i vei uten å sikre at en hadde nok tau og taljer, kroker osv. med, så hadde det vært enormt flere ulykker i den risikosporten.
Takk for oppfølging Øyvind.
Hva som ligger i “grunnleggende sikkerhetstiltak” avhenger jo av mye forskjellig – både erfaring og markedstilbud av dingser og dupper. Hvis klatere ikke har med seg utstyret snur de jo, mens det ikke bestandig gjør noen forskjell på havet.
I så stor grad som mulig er jeg tilhenger av tur etter evne, og min erfaring tilsier nok at det er kjennskap til egen evne som er den største utfordringen her (og dermed største risikoen). Men, dette er som du skjønner et felt med mange innfallsvinkler og drivere.