Tok med meg gårsdagens Klassekampen og Vårt Land til lunsj på kontoret. Det slår meg at det er mye “rar” journalistikk. Først til VL (som generelt holder svært høy kvalitet):
De kartlagte kullreservene på 847mrd tonn vil vare i rundt 118 år med dagens produksjonstempo. Til sammenligning vil de kjente olje- og gassreservene være oppbrukt etter henholdsvis 46 og 59 år.
Da er det jo litt rart at de et par avsnitt før har skrevet at bruken av kull vil øke betraktelig de neste 10 årene, og at det i 2035 vil flate ut på 25% mer enn forbruket i 2009.
Dypest sett handler dette om eksponentsiell vekst. Det er jo riktig som journalisten skriver at kull vil holde i 118 år med DAGENS PRODUKSJON. Utfordringen ligger jo i at FORBRUKET stiger med noen prosent hvert år. Hvis vi har en 2% vekst i året dobles forbruket hvert 35. år. Har vi 7% årlig vekst dobles det hvert 10. år. Det betyr at 118 år er altfor optimistisk! Det samme gjelder selvsagt for olje og gass. Har du tid til å gå litt dypere inn i dette, anbefaler jeg disse videoene.
På lederplass i Klassekampen i går omtales en OECD-rapport med tittelen “Divided we Stand – Why Inequality Keeps Rising“. Her går det frem at forskjellene mellom de rikeste og fattigste fortsetter og øke. De med størst ulikhet er USA, Israel, Portugal, Italia og Storbritannia. De som øker aller mest er den rikeste 1% av befolkningen. Viktigere enn globaliseringen er deregulering av arbeidsmarkedet og endret skattesystem. Klassekampen skriver at rapporoten til overmål viser at den nyliberalistiske “trickle down-teorien” ikke stemmer. Vekst fører ikke automatisk til bedre kår for alle.
Litt senere i samme avis er det en fast dobbeltside om “Økonomien i krise”, og her er det som vanlig Merkel og Sarkozy som er i fokus. Det er kutt og nedskjæringer over en lav sko – oppskriften er lik over hele fjøla. Hvem er det som bestemmer virkemidler og setter de ut i verden? I Italia er det Monti, og Klassekampen skriver:
Økonomen Monti har bakgrunn fra den beryktede amerikanske investeringsbanken Goldman Sachs, og er både statsminister og fininsminister i Italia.
Jeg har skrevet og Goldman Sachs her i bloggen før, og finansministeren i USA har jo også fortid der. Goldman Sachs er jo et finansforetak, men er de ikke også en politisk aktør? Jeg tror vel ikke de har særlig i mot at forskjellene øker slik OECD beskriver.
Jeg savner at ting blir satt mer i sammenheng i avisene. Selv mener jeg at VL og KK er blant de beste avisene vi har her i landet (i tillegg til Dag og Tid selvsagt), men også her er det lett å se at ting kunne vært gjort annereledes. Sammenhenger er komplekse, og folk er ikke nødvendigvis enige om hva som har sammenheng med hva. Likevel tror jeg vi kunne tjent med å ikke rykke alt ut av sin sammenheng – for i bunn og grunn henger alt sammen.
Helt i tråd med regelen om å skrive det folk vil lese, altså.
Douglas Adams beskrev hvordan et SEP-felt kan gjøre – for eksempel – et romskip på en cricketbane – usynlig. Et Somebody Elses Problem-felt, altså. Det er veldig effektivt.
Vi mennesker er ganske flinke til å fokusere positivt – hvor ofte tenker vi på atom-trusselen for eksempel? Og det er kanskje fornuftig av oss?
De fleste mennesker lever i samfunn med uovervinnelige problemer – kriminalitet og korrupsjon. Uten SEP-feltet ville mange hatt frustrerende liv. De fleste menneskene lever i samfunn med skrikende urettferdighet, men er lykkelige til hverdags.
Selv om SEP-feltet er slått på, har noen gjort ressursproblemene til kvalitets-underholdning i TV-programmene “A world without oil” og “Life after people”. Disse unngår kommersielt nok påstander om at dette er en sannsynlig utvikling. Men det at programmene har publikum er kanskje et uttrykk for at man faktisk tror det vil skje. Science fiction har lenge vært veldig dyster.
Det VL og Klassekampens lesere ikke ville ha likt å lese, er at vi som handlende enkeltindivider oppfører oss galt og har skyld.