Eksisterer helvete i oss

Dette var tittelen på en innledning gen.sek. Rolf Kjøde fra Normisjon holdt under Protestfestivalen 2011. Her er manuset.

EKSISTERER HELVETE I OSS?
Forfattaren G.K.Chesterton skal ha sagt at det einaste kristne dogmet som kan bevisast, er dogmet om menneskets syndige natur – med eit uheldig ord kalla arvesynda. Uavhengig av kristen dogmatikk kan dei fleste av oss trenge å gruble over saka, fordi realitetar av vondskap så massivt har falle inn over oss som menneske og som samfunn den sommaren som ligg bak. No skuldar vi – etter kvart som tida og refleksjonen sig på, å stille våre nære opplevingar inn i eit større perspektiv. Anders Behring Breiviks handlingar er avskyelege men dessverre ikkje eineståande, sjølv om vi i vår skjerma uskuld hadde begynt å tenke det – på trygg avstand til daglege, store overgrep i land langt borte frå vår sivilisasjon. Vi treng å kvitte oss med den naive delen av humanismen som teiknar bilde for oss av menneskeliv og samfunn som så å seie kjem vondskapen til livs som resultat av menneskenaturen si foredling og progresjon. Det er ein draum som dei fleste av oss ville syns er sympatisk, men resultatet er dumt å innkassere for tidleg. Det er gjort før.

Sanninga er at også hos oss spelar vondskapen og uretten seg ut som overgrep i enkeltmenneske sine borgarlege liv, i maktkampane sine nådelause rom og på storpolitikkens arena der vestlege politikarar i rein eigeninteresse etter tur inngår alliansar med tyrannar og despotar, særleg når eigeninteressa er billeg og god tilgang på olje eller marknad for å hjelpe eigen våpenindustri.

Eg trur at vi lett går i to grøfter i møte med dei mørke sidene i menneskenaturen. Terapisamfunnet brukar sine psykologiske og sosiologiske termar og modellar av tilbakeføring til tidlege hendingar og oppvekstvilkår. Det er strengt tala like synd i den som utfører som den som blir ramma av vondskapen. Det blir som likninga om den miskunnsame sosionomen (orsak meg alle i denne yrkesgruppa) då ho såg han som låg forslått i langs vegen: ”Dei som har gjort dette, må ha det vondt!” Varsemda med å bruke essensielle termar som ”vond” om menneske leier på det sterkaste til heller å seie ”gal”. Psykologien og samfunnsvitskapen bidrar med mykje viktig, men utfordringa med dette einsidige perspektivet er at det lett skriv ned menneskes ansvar for sine handlingar. Dersom det skjer, tar ein i sin konsekvens frå oss sjølve menneskeverdet, fordi det er særpreget vårt at vi er moralsk ansvarlege.

Den andre grøfta er for raskt å gripe til ”djevelskap” som forståing av vondskapen. Om det berre er ein form for terminologi og munnhell, eller om det er ordbruk som skal spegle ein røyndom av vond åndsmakt, kjem transformasjon av vondskap til djevelskap i same problem som psykologisering eller sosiologisering av vondskapen. Den plasserer problemet utanfor oss sjølve. Den som handlar er i denne grøfta ikkje eit offer men ein besatt, ein som etter eige val endrar sin essens og blir ulik oss andre. Der finns religiøse, også kristne variantar av denne avsporinga, og der finns ute i bloggverda ein form for vulgærsekulær demonisering av religion som det besettande elementet som vi må kvitte oss med for å komme denne ”djevelskapen” til livs. Felles for begge variantane er at kuren ikkje inneheld oppgjer med oss sjølve og det eg som kristen ville kalle omvending men handlar om frigjering frå noko som har kome over oss utanfrå og endra essensen vår.

Problema i begge grøftene er fleire. Eg har allereie nemnt problem nummer ein, som er felles for begge: Vi blir uansvarlege. Det bør vi som menneske slite med å akseptere. Dernest hamnar vi i ei deling av tilveret som ikkje er sann og som derfor hindrar oss i å handle rettferdig. Vi reagerte i si tid mot president Bush di definering av vondskapens geopolitiske akse. Noko i oss sa instinktivt at det ikkje er slik det fungerer. Eit minimum av både sjølvinnsikt og kjennskap til historia tyder snarare på at vondt og godt – liksom dumskap og klokskap, er rimeleg likt fordelt både geografisk og historisk. Ein slags konstant, så å seie. Vi treng balansen mellom grøftene for å kunne sette rimelege ord på kva menneskeleg essens er, slik at vi kan få plassert både godt og vondt på ein realistisk måte hos oss sjølve – utan at vi går til grunne. Og akkurat det er Guds prosjekt også: Korleis kan han utrydde det vonde – utan at vi går til grunne.

Svarar eg med dette ”ja” på spørsmåla om helvetet eksisterer i oss sjølve og at Satan er det vonde i mennesket? Nei, eg svarar at vi må snakke om plassering av det moralske ansvaret for vondskap før vi innfører desse termane. Som kristen ser eg at det primære perspektivet for mennesket i Bibelen handlar om menneskets og det skaptes forhold til Skaparen, til sin Gud. Vi blir prøvd på korleis vi forvaltar hans gode vilje i møte med våre eigne liv, i møte med medmenneska våre, i møte med skaparverket og overfor den heilage Gud. Vi kjem ikkje frå ansvar ved å adressere det som Adam: ”Kvinna som du gav meg, gav meg å ete” eller som Eva: ”Slangen lokka meg”. Vi må sjølve stå til ansvar.

For meg er dette noko av det viktigaste i tanken om at alle skal stillast til det endelege ansvaret. Det norrøne ordet helviti som omsetting av det arameiske gehenna (Hinnoms dal der elden alltid brann på Jerusalems søppelplass) er i dag eit bannord meir enn det er rimeleg teologisk nyttig, dersom ikkje bomba i Grubbegata og massakrane på Utøya blei høvet til å fylle eit oppbrukt ord med reelt innhald igjen. Det er ikkje lett når avisene, som Johannes Morken i Vårt Land nyleg kommenterte, har brukt opp ordet helvete om feil skismøring. Men i kristen tanke er altså ikkje helvetet eit mørkt djup i mennesket men eit geografisk ord og bilde for den realiteten at vi skal møte Gud til oppgjer og dom. I eit kristent verdsbilde har ikkje terroristar av fascistisk, islamistisk eller kommunistisk type siste ordet, sjølv om dei isolert sett ”lykkast”. Hitler, Mao og Stalin står ikkje tilbake som vinnarar. Dommen skal plassere ansvaret rett, all urett skal møte sin ende og si straff og rettferd og miskunn skal vinne. Grublar vi berre litt over tilveret slik det er utan eit perspektiv utover døden, går reknestykka av rettferd aldri opp. Bodskapen om frelse og fortaping i dommen er eit tilsvar til dette ropet om rettferd som vi høyrer i heile verda og historia.

Av det eg har sagt så langt, går det også fram at eg vegrar meg for å seie at Satan er det vonde i menneska. Som kristen trur eg at det finns gode og vonde åndsmakter i verda, gjerne kalla englar og demonar. Desse står vi overfor og kan velje å involvere oss meir eller mindre med. Kreftene i oss sjølve treng andre og meir gripbare ord som ”egoisme” – eller jamvel det bibelske ”synd”, som på gresk inneber å bomme på målet. Satans prosjekt er å vende oss bort frå eit tillitsforhold til den Gud som har skapt oss, og han synes å ha makt fordi denne Gud har skapt oss til fridom – det einaste mulige utgangspunktet for ein reell kjærleiksrelasjon mellom Gud og menneske. Tvang til kjærleik bryt med kjærleikens vesen. Alternativt måtte vi tenke om oss sjølv som programmerte. Sidan vi ikkje er det, bør vi heller ikkje utstyre oss med eit vokabular som set oss sjølve på utsida av ansvaret for eigne liv.

Men om Satan ikkje er eit aspekt ved oss som menneske men personifiseringa av dei vonde åndsmaktene, kva er då hans domene i verda, hos menneska? Johannesevangeliet kallar to gongar Satan ”herskaren over denne verda”. Det betyr ikkje at han er skaparverkets rette Herre. Tvert om understrekar begge desse plassane at hans domene er under avvikling. I Joh må vi huske at ”denne verda” betyr verda slik den er i sitt opprør mot Gud. Det er i denne samanhengen Den vonde har si makt. Han blir også ein stad kalla ”mørkets fyrste”, noko som er viktig når vi skal relatere hans makt til Guds allmakt. Mørket dominerer aldri ved kraft men ved fråver av kraft. Lys og kraft finns berre hos Gud, men menneska er fri til å stenge dette lyset ute og la mørket rå. Derfor er heller ikkje namnet Lucifer – lysberar – eit bibelsk namn på Den vonde men faktisk eit par gongar i den latinske Bibelen eit namn på Jesus.

Dr. Zimbardos eksperiment i Stanford-fengselet i 1971 viste, midt i dei etiske spørsmåla som må reisast til kontrollen med metoden i eksperimentet, at vondskapen har potensiale i oss alle. Resultatet var rystande når det gjeld innhald men på ingen måte overraskande om vi kjenner litt historie. Vår nære fortids trekløver – Stalin, Mao og Hitler, er historias største massebødlar, men dei hadde aldri kunne utøvd denne vondskapen utan at store menneskemengder let seg leie til å følgje dei. Alminnelege menneske med alminnelege bakgrunnar – på godt og vondt. Vi treng ikkje la oss overraske, og vi treng knapt vere for dømmande, dvs fordømmande. Truleg er fleire av oss enn vi likar å tenke på kandidatar til å la oss forføre av demagogi og manipulasjon, av makt og frykt i ein gitt situasjon. Derfor har det vore utruleg viktig i fasen etter 22.juli at fleire samfunnsaktørar har signalisert at dei vil tenke gjennom sin eigen kommunikasjon for at ikkje folk skal førast til hat og mistru som i sin tur kan leie til vonde handlingar.

Har han som skapte lammet også skapt tigeren?, spør William Blake. Korleis skal vi halde saman nærveret av vondt og godt i verda og i kvart menneske? Lar Gud seg forsvare etter 22.september? No har ikkje 22.juli skapt eller endra spørsmålet om Guds forsvar. Hendingane har imidlertid aktualisert realismen i det kristne menneskesynet og berekrafta i eit gudsbilde som gir stort rom for klagen og oppgjeret med vondskapen. Spørsmålet er urgammalt. Epikur stilte spørsmålet meir enn 300 år f.Kr. om korleis ein gud kan vere både allgod og allmektig når vi ser korleis verda er. Få spørsmål, kanskje ingen av dei verkeleg viktige, er nye under sola. Epikur kjørte eit kjølig, logisk argument som enda opp i å spørje om det går an å halde fast ved ei gudstru. Det overraskar kanskje fleire at Bibelen inneheld langt eldre og meir pasjonsfylte krigserklæringar mot Gud. Menneske som er blitt lytta til som Guds profetar i Bibelen i 2-3000 år, sette tidleg spørsmål ved Guds påfallande fråver i menneskeleg liding. Mange av oss har med ujamne mellomrom gjort det same i våre trusliv. Guds fråver er til tider uuthaldeleg. Kvifor må vi kjempe med liding og død? Kvifor må vi kjempe med vondskap og urett?

Eit nokon grad er det to ulike spørsmål. Zimbardos eksperiment handlar om vondskap. Blakes dikt handlar vel primært om liding og død, i alle fall dersom teksta skal forståast om kampen i ein natur – der dyra ikkje blir stilt til ansvar for å vere ein del av næringskjeda. Liding og død er føresetnader for livet slik vi kjenner det. Smertefridom i vår verd er livsfarleg, og den fysiske døden er med å drive livet fram. Med basis i kristen tru vil dette kunne tilretteleggast på ulike måtar. Eksistensielle svar inn i enkeltmenneske sin situasjon skal vi alltid vere varsame med, men det er mulig å seie noko generelt. Sjølv tenker eg at Guds skapte verd slik vi kjenner den er endeleg av natur og derfor naturleg rommar fysisk død. Rom.8 seier at Gud la alt under forgjengelegdom fordi hann ville det. Men livet i denne verda siktar den mot ei nyskaping der løva og lammet ligg saman og død og liding ikkje er meir.

Vondskapens eksistens er problematisk enten vi forutset at den har opphavet sitt i Gud eller den kjem frå eit parallelt transcendent vesen. Det første, monismen, som vel er å forstå som islams posisjon, blir ramma av filosofen Baudelaires påstand om at dersom Gud finns, er han ein djevel, fordi vondskapens opphav då blir i Gud. Dualisme er heller ikkje eit tilfredsstillande svar. Det frikjenner nok ein gud i hans mangel på kontroll, men han forsvarar neppe lengre sin store forbokstav. Transcendent (evig) dualisme reduserer oss til eit spel mellom makter der det blir umulig å ta den eine parts krav på allmakt på alvor.

Den som truleg ha kome lengst på filosofiske premiss med å forsvare ein teistisk posisjon i møte med spørsmålet om verda slik vi kjenner den med liding og død, er Alvin Plantinga. Hans tilrettelegging frå slutten av 60-talet er kortform slik: Verda slik vi kjenner den er truleg den best mulige for å gi menneska fridom til å velje eller avvise Guds kjærleik. Gud er kjærleik og søker av vesen fellesskap med nokon å elske. Det er skapinga sin bakgrunn. Det er i kjærleikens vesen at den må veljast fritt. Det er fallets bakgrunn. Dersom Guds plan er ein evig relasjon mellom seg og det skapte, både menneska som skapt i Guds bilde og englane som himmelske ånder, er det nødvendig at menneska i vår verden har fridom til å velje mellom godt og vondt. Vondskapens mulighet måtte derfor sjåast som skapinga sin risiko. Eit fritt menneske som ikkje kan falle, er like sjølvmotseiande som ein rund trekant. Med Plantingas argument ut frå fridommens nødvendighet blei det lagt ein tankemessig basis for trua på ein personleg, skapande Gud som både er allmektig og allgod.

Det kunne vere interessant å gå inn på ulike livssyns kamp med spørsmålet om lidinga og vondskapens problem. Det er ikkje innanfor mine rammer. Ateistisk naturalisme må etter sin indre logiske struktur med nødvendighet hamne i determinisme. Det er ein posisjon som samsvarer lite med menneska si oppleving av eksistensen. For meg står sjølve samtalen om godt og vondt som provet på at vi alle relaterer oss til ein standard utanfor oss sjølve. Spørsmålet kan skarpstillast slik: Med kva grunn seier vi at Anders Behring Breiviks handlingar var vonde? Er dei det med nødvendighet eller berre ut frå kulturell konsensus? Det finns kulturar, historisk og aktuelt, som ville forsvare både 22.juli og det som verre er. Intellektuelt sett er det vanskeleg å fastslå noko som vondt utan basis i noko som held fast det skapte i kategoriar som godt og vondt, og som derfor sjølv må vere fast og uskapt og godt. Heile samtalen om vondt og godt er på mange måtar meiningslaus utan.

Eit kristent svar på vondskapens og lidingas problem kjem aldri utanom Jesus Kristus. Utan å meine at hans namn løyser alle tankemessige utfordringar, så er det ein tanke og ein bodskap om at Gud sjølv har stige inn i det skapte for å løyse oss frå konsekvensane av vårt eige opprør mot Gud. Sjølv Jesus lar oss sitte tilbake med Guds skjulthet i mange spørsmål, men han har også vist oss det vi treng å vite om Gud og gitt han eit ansikt mellom oss. Det at Gud blir menneske (inkarnasjonen), at han ber synd og vondskap i døden (forsoninga) og at han bryt gjennom dødens stengsel (oppstoda) er frå ein kristen ståstad sjølve hovudsaka. Det gir ikkje alle logiske svar. For folk som kjempar med liding og død, egoisme og vondskap er kald logikk sjeldan eit tilfredsstillande svar. Derimot meiner eg at ein Gud som går ned i våre djup, både kan identifisere seg med oss og gi berekraft både for denne og for den kommande verda.

Om Lars

Jeg bor i Kristiansand, og lever av havpadling. Mer info om meg og firmaet på www.digital-info.no
Dette innlegget ble publisert i Religion. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.