Pushwagner

På lørdag så vi dokumentarfilmen om Pushwagner – en utrolig sterk og flott film:

I går fant jeg boka «Pushwagner» av Petter Mejlænder på biblioteket (Magikon forlag 2008). Boka kan virkelig anbefales, og på 3 avsnitt på s. 33-34 oppsummerer han veldig mye av det jeg forbinder med Pushwagners kunst:

I Soft City skildrer Pushwagner intet mindre enn den siste dagen, den dagen alt rakner og går til helvete uten at noen oppfatter forvarslene, og uten at noen har den minste forståelse for at apokalypsen egentlig er resultatet av vårt verk – at det er selve det arbeidende og sosiale kollektivets innsats som skal knuse oss alle og legger planeten øde. Han beskriver kort og greit sivilisasjonens selvmord. Og bare minutter før Pushwagners drapsmaskiner setter tennene i oss, eller valser over oss med larveføtter, eller sprenger oss til kjøttdeig eller rett og slett forvandler oss til atomstøv, kan vi synge King of the road, for vi kjenner ikke morgendagen, den som Pushwagner gjennom et helt kunstnerliv har sett så kalligrafisk klart og tydelig.
Blant mylderet av figurer i krigsmaleriet Jobkill kan vi se en mann stå på vannski på en kanal av lik, blod og død. Han vifter med en vimpel der det står skrevet «Victory». Kan man tenke seg en mer treffende metafor for industrialismens miljødrap eller våpenindustriens mange makabre seire? Eller et mer skremmende glimt inn i fremtiden? Minner ikke dette om George W. Bushs seierstale fra 1. mai 2003, da sjefen for verdens største militærmakt sto på slalgskipet USS Abraham Lincoln i Persiabukta og erklærte Irak-krigen for vunnet? På det enorme banneret bak presidenten sto det «Mission Accomplished». Kanskje ikke så rart at den prisbelønnete krigsreporteren Mark Danner kalte Irak-krigen «The War of the Imagination». Her står altså fantasi mot fantasi: Mr. Push mot Mr. Soft. Fantasi og virkelighet glir over i hverandre.
Som vi skjønner: Pushwagner tilfører våre sløve tilpassethet noen gløtt av erkjennelse. Det er derfor vi kan oppleve Soft City og hans andre motiver med både glede og fortvilelse. Med leken ironi kaller Pushwagner disse tegningene et «tivolispeil». Nå kan vi holde dette tivolispeilet opp foran oss og spørre: Hvordan står det egentlig til i vår vidunderlige nye verden? Hvordan står det til inne i oss vidunderlige nye maskinmennesker?

Her er begge to på besøk i Store Studio hos NRK:

Denne fyren kan ikke være veldig lett å forholde seg til…

Her er et kort innslag om hvordan de presenterte kunsten til Pushwagner i filmen:

Om Lars

Jeg bor i Kristiansand, og lever av havpadling. Mer info om meg og firmaet på www.digital-info.no
Dette innlegget ble publisert i Samfunn. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.