I dagens Magasinet fra Dagbladet er det et “Fritt ord” med Erling Dokk Holm. Denne gangen har saken tittelen “Å dra på årene” – og inneholder en del betraktninger rundt aktivitetene roing og padling.
Han skriver at roing og padling ikke ligner på hverandre, annet enn rent overflatisk. Jeg synes det er litt overraskende, men han skriver:
… Det er slitsomt det også, man får træler i håndflatene, sår i baken og støle muskler, men alt annet er annerledes.
I min verden har jeg jo vært opptatt av at det roing og padling virkelig har felles er en motkultur til motorisert ferdsel. En kan jo snart ikke gjøre noe uten motor i dette samfunnet! Hvis det ikke finnes en maskin som kan gjøre det, så leier vi inn en svenske! I tillegg til dette kommer en veldig nært inn på naturen i både robåter og kajakker, og kan nyte stillheten blant holmer og skjær. Ikke er det altfor mye plass i disse farkostene også, så begge typer båter nyter godt av friområder på land der telt kan brukes. Det gjør at begge brukergruppene har stor interesse av en god forvaltning av strandsonen – der allmennheten har tilgang. Så jeg synes kanskje det er litt flere likheter enn Dokk Holm skriver.
Men, så er det forskjellene da – hva er det med padlingen kontra roingen? Dokk Holm skriver:
… Raskt, stille og grasiøst sklir kajakken gjennom vannet. Padleren ser opp og framover, padlerens perspektiv er horisonten, der himmelen møter havet. Det grenseløse. Der alt er mulig.
Slik sett er padleren en modernist, en som bejubler det nye, som feirer menneskets framskritt og evne til frigjøre seg fra de tunge strukturene som trykker det ned.
Roeren derimot er en plaget sjel. Det avsløres i selve bevegelsene. Alt går seigere og mer motvillig, det er som om roeren trykker kreftene ut av skrotten med en viss smerte. Den mest vesentlige forskjellen ligger imidlertid i noe helt annet: roeren sitter med ryggen til og ser alltid bakover. Båten stamper seg framover mens roeren ubønnhørlig vil ha blikket festet i fortida. Roeren ser ikke på det punktet han skal til, men det han kommer fra. Roeren er fanget i det som var, ikke i det som skal bli.
…
Slik vil det alltid være. Derfor er det bedre å padle. Det er sann frihet. Følelsen kan ikke sammenliknes, etter en padletur er jeg full av optimisme og framtidstro. Kroppen strutter og hjernen er frisk, villig og full av frenetisk aktivitet. Roengen derimot gjør meg melankolsk, og den smerten som alltid finnes i livet kommer til overflaten og får tak i meg.
Det er jo ganske voldsomme greier dette – og jeg nyter jo at Dokk Holm har sans for padlingen! Selv om jeg kanskje synes han strekker det vel langt. Jeg håper jo at både roing og padling kan være motkrefter til “de tunge strukturene som trykker (mennesket) ned”.
Uansett var dette flott skrevet, så jeg får prøve å sende Dokk Holm et kort med padlemotiv når jeg er tilbake på kontoret!
Eldste sønnen min har en oselver rosjekte som jeg låner av og til. Når den er ledig, har jeg valget mellom å dra ut med kajakken min eller med oselveren hans. Jeg har ingen klar preferanse. I kajakken ser jeg fremover og slipper å snu meg, noe som er fordel kajakk. Å ro en sjekte gir enda mere ro enn å padle kajakk, kanskje fordi det går noe saktere. En sjekte glir like fint gjennom vannet som en kajakk. Å ro og å padle aktiver forskjellige muskler, så jeg foretrekker å veksle.
I utdraget kan det virke som at Holm bruker begrepene å se fremover og å se bakover litt i overført betydning. Igjen, begge deler er like viktig. Konklusjonen er at jeg er uenig med Holm.
Lars skriver at begge aktivitetene er en motkultur til motorisert ferdsel. Det bringer inn et spørsmål om støy fra vannscootere. For noen år siden ble planene om en vannscooterbane syd for Horten heldigvis forkastet. Nå kommer ønskene frem igjen i form av et leserbrev i lokalavisen, se http://www.gjengangeren.no/leserbrev/forbud-mot-vannskutere-vs-slagordet-sjoen-er-for-alle-1.6413015. Her påstås at moderne vannscootere støyer lite, ofte mindre enn en vanlig fritidsbåt. Selv har jeg sluppet å møte vannscootere på noen år, så jeg må spørre Lars og andre. Er det riktig ?
For noen år siden gikk både turistforeningen, Oslofjorden Friluftsråd, Norsk Ornitologisk Forening Vestfold og Horten seilforening bastant imot planene om vannskuterbanen. Støy var et vesentlig argument, noe som antagelig ligger bak påstanden om at scooterene er blitt så mye stillere.
Påstanden i leserinnlegget om at det bare var noen miljøvernere og et par kajakkpadlere som argumenterte mot vannscooterplanene, er i hvert fall feil.
Hei Hans Petter!
Nok en gang – takk for gode betraktninger!
Når det gjelder støy og vannscootere, så er jeg litt redd for at båd vannscootere og snøscootere om noen år blir støyfrie. Jeg tror det er mest fruktbart å angripe dette på fart og galmannskjøring. Og – det er jo ikke vanskelig…
Hei,
Jeg er enig med deg.
I høringsuttalelsene for noen år siden la både turistforeningen og Oslofjorden friluftsråd mest vekt på støy. Ornitologisk forening derimot la vekt på forstyrrelsene fra økt motorisert ferdsel for fugler som hekker og fugler som hviler under trekk. Jeg tror at seilforeningen la mest vekt på kolliderende aktiviteter, dvs ikke på støy.
Når jeg er ute i kajakk og rosjekte irriterer jeg meg over støyen. Men det er farten og galmannskjøringen som jeg er redd for, som fysisk kan skade meg, og som gjør at jeg ofte holder meg helt inntil land.
Mange, ikke bare noen få miljøvernere og padlere, ønsker en rolig og avslappet stemning i rekreasjonsområdene. Fravær av støy er bare en av komponentene. Så derfor er det riktig som du sier ikke å fokusere for mye på støyen, spesielt når den teknisk kan reduseres.