Smeigedag og mye folk

I dag har det vært hektisk på sjøen, og en liten rundtur i området skremte meg til å komme meg fort på land igjen:

På utsiden av øyene her er det mye grunner, og der var det stille og rolig:

Nå må modifisere det litt, for det var motorlyder overalt… Jeg trøster meg med at dette er noen få dager i året, og da kan jeg godt bruke dagene i hengekøya med aviser/god bok. Resten av året har jeg jo tross alt havet nesten for meg selv. Det som likevel ergrer meg er all uvettig kjøring. Dårlig vær er jo ikke hovedproblemet, det er jo godværsdagene som tar mest liv er jeg redd… Håper disse dagene vi har foran oss går bra… Hvorfor kan vi ikke gjøre det sånn at alle kan bruke denne fantastiske skjærgården vi har samtidig?

Vanntemperaturen stanger mot 21 grader her nå, og det er bading mange ganger om dagen. Vi legger også inn egne rulleøkter utenfor brygga. I dag var det også friskis/svettis på jordet, og det er ikke fritt for at det ble mye svettis i varmen. Gjorde utrolig godt å svømme litt etterpå. En hvilepause på 4 meters dyp kjølte godt ned etterpå!

Om Lars

Jeg bor i Kristiansand, og lever av havpadling. Mer info om meg og firmaet på www.digital-info.no
Dette innlegget ble publisert i Dagbok. Bokmerk permalenken.

En kommentar til Smeigedag og mye folk

  1. Hans Petter sier:

    Det er fint i Oslofjorden også, og mye trafikk på vannet. Lørdag ettermiddag erfarte jeg hvor lite mange forstår av problemene for sjøens myke trafikkanter. Jeg lånte oselveren til sønnen min og rodde ut til et fugleskjær ved Bastøya. Da må jeg krysse traseen mellom Horten og Nøtterøyskjærgården. På veien tilbake skjer det vanlige; jeg ser rett inn i baugen på en cabincruiser på vei sydover. Jeg har ikke styrefart og er avhengig av at han viker. Ettersom han nærmer seg stopper jeg å ro, og peker med armen min henholdsvis foran og bak meg for å få han til bestemme seg. Hvis han ikke har sett meg, noe jeg frykter, kan dessuten en viftende arm gjøre meg mere synlig. Han beholder høy fart og kurs rett mot meg. Bare noen titalls meter fra meg senker han farten, og dreier kursen litt foran meg. Men fremdeles så nær at jeg ikke kan begynne å ro. Lettere oppgitt bare ser jeg ned i båten og venter på at han skal forsvinne, men det gjør han ikke. Så jeg gjenopptar roingen, og ser ikke på han før etter å ha passert han. Ombord står hele familien og ser forundret på meg. Antagelig trodde de at jeg viftet for å be om hjelp, og er forundret over at den eldre mannen fremdeles er i stand til å ro. Sansynligvis har føreren sett meg hele tiden og hatt full kontroll, og kanskje trodd at jeg er tankeleser.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *