I dagens KK er det også en dobbeltside med en artikkel av Dag O. Hessen. Den har tittelen “SUV-syndromet“, og er i høyeste grad lesverdig.
Han begynner å skrive om klimaet, og om Stoltenberg og Solheim sin løsning: Frikobling. Vi skal ha økonomisk vekst, men effektivisering skal likevel redusere klimautslippene. Til dette skriver Hessen:
For det første er det til det kjedsommelige påpekt at volumvekst mer enn oppveier effektiviseringsgevinsten, det er nå engang dette som er grunnen til at utslippene av CO2 øker. For det andre er det noe halvhjertet over de politiske incentiver for effektivisering. … den etterspurte frikoblingen har resultert i lite konkret midt i all glatt velvilje.
Så er han innom både fly og SUV – der forbruket stadig er økende. Selv om spådommer har gått på at dette snart vil bli harry… Hessen etterlyser så at vi må gjøre noe. Om ikke annet kan vi skru ned takten mens vi venter på ny teknologi. Vi kan “sågar la noen fossile reserver ligge i fred”.
Dette med vekst er helt sentralt, og Hessen skriver:
Veksten må sies å ha gått fra mål til middel – et middel for å holde Systemet i gang lik en hai som ikke bare må svømme kontinuerlig, men også stadig raskere, for å holde seg i live. For det er jo ikke slik at veksten – over et visst nivå som vi for lengst har passert – gjør oss lykkeligere. Det er den relative rikdom som teller, og det er dette som gjør at materialister generelt er mindre lykkelige enn idealister – de opplever et gap mellom hva de ønsker og hva de har, og siden verdisettet er ensidig materielt blir det et forventningsgap hvor man blir kronisk misfornøyd fordi det aldri er nok. Hvis naboen har fått seg SUV… Det er summen av alle misunnelige naboer som er halve allmenningens tragedie. Den andre halvparten er Systemet.
Her tror jeg han treffe spikeren på hodet. Sammenligningstyranniet vi lever under fører oss ikke i bærekraftig retning.
Hva skal man så gjøre? Dette er ikke så enkelt, og det skriver også Hessen noe om:
En bedrifts- eller reklamestrategi med siktemål å redusere salgsvolumet er knapt noen vinnerstrategi. Og så er det mange, tilsynelatende urovekkende mang, som nok aner farene som et vagt ubehag, mne det er for fjernt, abstrakt eller ubehagelig til at man vil forholde seg til det – i alle fall ikke før de andre gjør det. Kongitiv dissonans og allmenningens tragedie i en uhellig allianse.
På tross av vår individfokuserte kultur (eller er det på grunn av denne), har det også blitt en utbredt oppfatning at det er politikere og industri som må ordne opp. Individet skal ikke stilles til regnskap – gud forby.
Også Hessen kan føle mismotet – og det kjenner jeg også selv på litt for ofte. Han skriver:
I pessimistiske stunder er det selv for en filantrop fullt mulig å føle at vi er evolusjonært-psykologiske og systemiske fanger i et kappløp der ingen bremser før de føler gufset fra juvet, selv om kart og skilt fortalte at det lå der. Det som gjør at denne oppbremsingen ikke er så triviell er at innen vi finner bremsene vil farten ha akselerert. Den menneskeskapte oppvarming vil høyst sannsynlig bidra til en serie postivie tilbakekoblinger (men med negative effekter). Den lile personbilen har blitt en svær SUV underveis uten at bremsekapasiteten har økt.
Er det da håp? Hessen skriver at løsningen trolig må finnes innen systemet, og fremhever at vi må få mer tid og mindre ting. Dette er helt i tråd med hva Øystein Dahle har påpekt i en årrekke, uten at det dermed har fått større gjennomslag av den grunn. Kortere arbeidstid og lavere inntekt vil “betyr redusert kjøpekraft, færre SUVer og færre ovale weekender til Roma.”
Da er det jo noen som skriker opp om færre arbeidsplasser, og Hessen ser denne komme. Han påpeker at det da vil være flere å dele arbeidet på – på grunn av kortere arbeidstid. Dette er ikke kapitalismens svar på problemet, men menneskenes. Så spørs det hvem som vinner. Jeg (og Hessen) tror det er mange der ute som vil ha mer tid. Til padling, kjæreste, trening, barn – ja selve Livet!
Tusen takk for en god start på dagen Dag! Det er håp – selv om det ser litt mørkt ut!
