Dette er tittelen på Arne Johan Vetlesens kronikk i dagens Klassekampen. Her tar han opp ting jeg har vært klar over, men som jeg slettes ikke har vært veldig bevisst. Han skriver:
I psykologiens univers kan endring bare skje gjennom selvforandring.
En må begynne med seg selv. Dette er egentlig opplest og vedtatt, men befinner det seg noe “under” dette. Det er her Vetlesen virkelig fikk meg til å tenke:
Det tilsynelatende uskyldige ved psykologiens selvforståelse må avkles. Terapiformene vi snakker om – Freud og konflikt ut, korttids kognitiv terapi og deficit inn – passer nyliberalismen som hånd i hanske: i stedet for å ta den lidendes parti i opprør mot patologiproduserende samfunnsforhold, fungerer terapien som middel til målet om optimal fungering – tilpasning til ytre samfunnsrealiteter som tas for gitt. Det illuderes allmakt til endring for den enkelte. Men langs den tause individ-samfunn-aksen er det sistnevntes allmakt som gjelder, uutfordret. Der Marx prediket organisert opprør for den utbyttede arbeider, anbefales nå nye metoder for personlig stressmestring.
Kanskje er det nå slik at pendelen har svingt for langt andre veien? At vi har gått fra å revolusjonere samfunnet, til å revolusjonere individet? En skal jo ikke være rakettforsker for å se at samfunnet slik det er i dag trenger endring (peakoil, befolkning osv osv). I alle fall var det godt å se at jeg kan være stresset selv om det ikke er jeg som er problemet. Det kan altså også være “patologiproduserende samfunnsforhold”. Det gjorde godt, og det skal Vetlesen ha stor takk for!
Så er jeg mer usikker på veien “tilbake”. Hvordan vi skal få tilbake evnene og gøden til “opprør mot patologiproduserende samfunnsforhold” når det virker så mye enklere bare å forandre seg selv. Hvis det ikke går, så er det jo enda enklere å skade seg selv. Selvskading – bevisst og ubevisst – gjennom fx fedme, røyking, bruk av rusgifter osv brer om seg. Årlig dør det flere for egen hånd enn i trafikken, og sykdommer i grenselandet mellom det fysiologiske og psykiske rir samfunnet som en mare. Tenk om vi atter kunne tatt til barrikadene?
I 2011 er det lokalvalg, og da skal i alle fall Reduksjonspartiet.no blåses liv i! Da må parolen: “Mindre av alt til nesten alle!” bli noe mange har hørt om. Det er en start. Et frø.
