Festskrift til naturen

Mellom slagene her på Lindesnes fyr titter jeg litt i boka: «Arven og gleden – festskrift til naturen«. I går kveld leste jeg en artikkel av Finn Wagle som het «En avhengighetserklæring«. Her skriver han blant annet:

«Det er tid for avhengighetserklæringer og ikke uavhengighetserklæringer.
Vi trenger å fornye erkjennelsen av at livet handler om de grunnleggende forhold vi er vevet inn i: Til hverandre, til naturen og alt som lever, til universet og universets Herre – og til oss selv. Alt liv inngår i den store veven som i et skjebnefellesskap.» (s. 41)

I en artikkel av Hans Kolstad fant jeg følgende avsnitt – og det sier utrolig mye om nestekjærlighet og demokrati… På s. 123 står det.

… Naturen er den svake partneren som er overgitt mennesket. Mennesket har en nærmest ubegrenset makt til likesom en gud å gjøre med naturen hva det vil. Mange synes utvilsomt denne fristelsen er for stor til å kunne motstå den. For å legge bånd på seg skal man betrakte naturen som den mest sårbare delen av fellesskapet og følgelig menneskets ansvar overfor den som det man lettest kan løpe fra. På denne måten blir å vise ansvar for naturen en oppøving i besinnelse og selvforståelse. Og det er nettopp et slikt ansvar nestekjærlighet og demokrati handler om, og som bestemmer disse begrepenes idealitet: alltid å handle ut fra et alment perspektiv og la viljen til det lamene beste bli ens egen. Å definere seg selv og sine verdier ut fra naturen kan altså føres tilbake til det ene kravet om besinnelse på ansvar.
Vi nøler ikke med å si at dette ansvaret kan være større og rikere for menneske enn det moralske ansvaret mennesket har for sine medmennesker. Det første er absolutt, det annet er relativt. i mange tilfelle er naturen prisgitt mennesket i en langt større grad enn hva medmennesket er.
Ansvaret for naturen er en utfordring. Samtidig, og dette er kanskje enda viktigere, er det en oppdragelse til en i alle sammenhenger rikere menneskelighet. Å tøyle sine egne interesser slik at man tar hensyn til den annen part, er å utvikle de indre forutsetningene som må til for at ansvaret kan virekliggjøres. Gjennom denne virkeliggjørelsen utvikler mennesket de egenskapene ved det selv som gjør det til et etisk subjekt. Det tillegger seg nye, kvalitative holdninger som likesom løfter det ut av det selv. På denne måten overskrider det sitt ego og blir til et sum, hvor all væren er inkludert. I denne overgangen fra det enkelte værende til bevisstheten om en felles væren består individets fullkommengjørelse. Idet mennesket tar all væren inn over seg og handler som om det var ansvarlig for hele verden, fullbyrder det sin bestemmelse som møtepunkt for universets bevegelser. I siste instans er ansvaret overfor naturen ensbetydende med menneskets foredling av seg selv, for så vidt mennesket bare kan nå sin fullkommenhet gjennom ansvaret overfor det som er svakt i fellesskapet.
Dialogen med naturen har et presist kjennetegn, som er gleden. Gleden annonserer alltid at en hindring er overvunnet, og at et fremskritt er gjort. Samtidig er gleden identisk med en higen eller streben fremover, idet den gir håp om en fremtid. Håpet ytrer seg som et overskudd av styrke og livsfylde i mennesket som får det til å overgå seg selv og yte mer enn det evner. Og gleden blir så meget større når de hindringene det er tale om, er barrierer på det indre planet. Når naturen innlemmes som en forutsetning for ansvaret, er den kilde til den gleden som består i følelsen av fullt ut å være menneske. På denne måten har gleden over å være i naturen en eksistensiell karakter, den er ensbetydende med den høyeste fylde hvor personligheten når til den sanne erkjennelsen om hva det er og formår.

Nå har det gått en del dager, men jeg leser litt i rykk og napp. I dag er det 27. oktober, og jeg har blant annet lest artikkelen til Sabine Popp. Hun skriver på s. 237-38 i artikkelen som har fått navnet «Å leve naturvennlig er å gå inn i deetaljene«:

Hvordan jeg enn snur og vender på ting, finnes det til slutt bare én eneste løsning for meg: Å redusere. Å eie færre ting, reise mindre, foreta meg færre ting og bruke laaaaaaaaaaang tid på det jeg så velger å holde på med. Gjøre ting for hånd, gå til fots, sykle. Se nøy etter. Lytte. Stanse. Bruke forstand og kropp til å finne meg til rette, orientere meg, bli fortrolig. Gjøre det jeg gjør, til dybden. Gjøre det fra grunnen av. Forstå gjennom det hvordan ting henger sammen. Finne rytmer i livets puls og gjøre bruk av dem. Gjøre nytte av det som finnes her og nå, istedenfor å sete alle krefter i gang for å få det slikt jeg vil ha det. Oppleve de særegne kvalitetene av et bestemt sted til en bestemt tid. Være glad for at ikke alt er tilgjengelig til enhver tid. Glede meg til at det kanskje kan bli tilgjengelig igjen et annet sted, på et annet tidspunkt. Være fri fra å måtte velge konstant.

Noen sider før fant jeg et interessant sitat av Henry David Thoreau fra 1854:

Dersom eit menneske ikkje går i takt med dei rundt seg,
er det kanskje fordi vedkomande høyrer rytmen fra ei anna tromme.

Om Lars

Jeg bor i Kristiansand, og lever av havpadling. Mer info om meg og firmaet på www.digital-info.no
Dette innlegget ble publisert i Bøker, Samfunn. Bokmerk permalenken.

En kommentar til Festskrift til naturen

  1. Lars sier:

    Det er mye av det som er skrevet i denne boka som handler om at vi er vevd sammen med naturen – og at vi gjennom realisering SAMMEN med naturen kan bli «hele mennesker» osv.

    I dag hørte jeg et sitat fra en som lå på dødsleiet. Han skal ha sagt: «Jeg går ikke over i det store intet, men inn i det store Altet.» Synes det var veldig godt sagt (særlig på dødens rand), og at det var noe «Scottsk» over dette. (Se fx Gabriel Scott – «Kilden»)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *