Demokratiet og miljøkrisen

Mellom hostekulene i dag har jeg lest litt i denne boka som er skrevet av Thomas Chr. Wyller (kom ut på Universitetsforlaget i 1999). Dette er komplekse greier, og han summerer på s. 24:

“Det er vanskelig helt ut å gripe “miljøkrisen”. Den inneholder fysiske og biologiske, sosiale, økonomiske og politiske, psykologiske og etiske komponenter. Dens globale/regionale/lokale omfang, sammensatte årsaksmønster og inntrufne/potensielle virkninger, supplert med forskningens blanding av viten og usikkerhet og politikeres kombinasjon av kosmetisk iver og systembundet handlingslammelse, gjør det håpløst å forholde seg til den – som en helhet.”

Det ble kanskje ikke lettere ut fra dette, men på neste side skriver han at:

“I sum kreves politisk handling under en ny verdihorisont.”

Kort og konsist, men neppe enklere av den grunn…

På s. 75 var det også et avsnitt jeg vil ta vare på før boka leveres biblioteket på fredag:

“Miljøpolitikk må derfor ideelt sett være kriseforhindrende, ikke kriseløsende. Med en annen metafor, vi må tilstrebe en “overgang i stedet for en undergang”. Men kan krise bare hindres via endrede holdninger som bare kan fremgå av en akutt krise, er sirkelen håpløst sluttet. Den demokratiske prosess – kan man si – består i å formidle holdninger; den økologiske krever en endring av dem.”

Wyller er omstendelig og krystallklar på samme tid. Derfor går ikke lesningen så fort… Her er et noen nye avsnitt på s. 85:

“Jeg minner om min “modell” og dens generelle verdipresentasjon: på den ene siden livet, på den andre ulike livsgoder. Jeg har markert skillet mellom økologiske og etisk-politiske resonnementer, antydet at trusselen mot livet er en form for virkning av kampen for det gode liv. Drøftelsen har slik sett dreid seg om årsaksforholdet mellom de to “ubalanser”. Det lar seg vanskelig konkretisere. Men én verdirelasjon finner jeg problemløs: gitt en ren målkonflikt mellom livet og et hvilket som helst livsgode, er valget ikke vanskelig. Ingen tvil bør herske om at menneskehetens liv må ha ubetinget prioritet. Dertil kommer – rent logisk – at livet er en forutsetning for godene; uten liv heller intet godt liv. Det nakne liv kan sikres uten særlige livsverdier, men ignen verdi kan leve uten liv. Livet kan fortsette uten demokrati, men demokratiet kan neppe overleve hvis miljøkrisen tiltar.
Den enkelte kan nok mene at livet ingen verdi har, for ham eller henne. Det er hvert menneskes rett å velge den posisjon. Men den kan ikke legitimt inntas på menneskehetens vegne. Det politiske valg er primært et kollektivt valg. Hva som måtte diktere den enkelte – i rammen av livssy og prioritert livsstil – hører en annen etisk sammenheng til.”

Litt senere, på s. 86 er det også et fint avsnitt:

“… vi må endre våre tilvante holdninger til naturen. Den kan ikke lenger være oss underordnet, vi kan ikke skalte og valte med den etter forgodtbefinnende. Mennesket er selv en del av den, inngår i et vekselspill med den. Hans Skjervheim har formulert standpunktet pregnant: naturen er ikke bare en samling ressurser å utnytte, men det økologiske system er en forutsetning for at mennesker kan utnytte dem. Verdivalget ligger i at vi ikke lenger fritt kan både utnytte naturen og fortsatt leve på jorden. Menneskets frihet – hva mange ofte kaller en “umistelig verdi” – er kommet i konflikt med naturens tålegrenser. Dette er i stikkords form den verdikollisjon miljøkrisen presenterer oss for.”